Overbeskyttede barn

Jo mer vi kutter ut kontakten med Gud, dess mer blir vi redde for å leve. Vår himmelske Far passer på oss. Derfor trenger vi ikke være redde for mennesker.

Jeg kan ikke bevise det jeg sier her. Men jeg tror det er sant. For i samme grad som sekulariseringen går frem, i samme grad viser det seg at livet her på jorden er det vi klamrer oss til. Det blir den eneste og høyeste verdien. Alt og alle som truer livet vårt, blir farlig. Angsten får overtaket. Så tør vi knapt å leve.
 
Foreldre er engstelige for barna sine i den grad at de ikke får lov til å gå på skolen alene. De kan jo møte skumle typer på veien. Jeg har lest at i 1971 gikk åtte av ti engelske åtteåringer hjem fra skolen alene. I dag er tallet mindre enn én av ti. Barn i denne alderen kunne tidligere bevege seg flere kilometer hjemmefra, og de voksne syntes det var greit. Denne friheten har de ikke lenger. I dag må det være mulig å se barna fra vinduet, slik at en voksen kan vite hva de driver med, og gripe inn hvis noe føles risikabelt.
 
Skoleveien kan være trygg, men sterke skildringer på fjernsyn, både i nyheter og i drama, skaper inntrykk av at verden er mye farligere enn den er. Vi hører om overgrep og misbruk. Men skjer det så ofte som vi tror – utendørs, midt på lyse dagen? Har mediene gitt oss et forskrudd verdensbilde?
 
I England skjærer man av de nederste grenene på trærne både i hagene og i lekeparkene, så ikke barna skal klatre i dem. De kan jo falle ned og slå seg. Barn får ikke lov å sykle på egen hånd. Sekkeløp er ikke tillatt, for da kan en risikere at et barn vrikker foten. I noen skolegårder er det forbudt å kaste ball eller leke sisten. For ikke å snakke om å kaste snøball. Noen kan skade seg. 

Når en kamerat har bursdagsselskap og bor mer enn hundre meter unna, må en av foreldrene hente og bringe. Det snakkes om bomullsbarna, som er pakket så godt inn at de ikke kan få et eneste skrubbsår. Følgen er at småskader skaper mye hyling. Jeg er ikke sikker på at plasterforbruket går ned, for nå skal barna ha plaster for den minste lille rift. Hva er det vi ser? Etter mitt syn et slags slaveri under angsten. Og hva er det vi frykter for? Det er døden og alle forstadier til døden: Skadene, sykdommen og smerten. Så mister vi sansen for proporsjonene.
 
Jeg åpner ikke med dette for likegyldighet med barnas trygghet, eller å slutte å bruke barneseter, refleks og sykkelhjelmer. Men det er ikke bare jeg som blir forskrekket over den overbeskyttelsen som hindrer at barna får utforske verden, utvide grensene sine og sette seg noen dristige mål. Hvem skal i fremtiden bruke de praktfulle skibakkene våre hvis vi sier at hoppsport er for farlig?
 
Det står i Bibelen om Jesus, at han kom for å «utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid». Det må en frigjøring til. Dødsangsten må slippe taket. Medisinen er ikke ateisme og humanetikk, men en trygg tro på en Far i himmelen som sender oss både sol og regn slik at det gagner oss.
 
Den gode, gamle boken gir uttrykk for en frigjørende trygghet når den konkluderer slik om livet som menneske her i verden: «Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?»

OPM573
 

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding

Powered by Cornerstone