Det ble ikke tid
Uten å røpe identiteten og med full respekt for taushetsplikten noterte han spesielle ting, som likevel var typiske for mange. Her er noen eksempler:
– Da jeg var ung, lovte mor å lese en fortelling for meg. Men så ble hun nødt til å bone gulvet på badet, og så fikk vi ikke tid.
– Da jeg var liten, skulle besteforeldrene mine komme til jul. Men de fikk ikke noen til å mate hundene, og bestefar likte ikke det kalde været, og dessuten hadde de ikke tid.
– Da jeg var ung, lovte far å høre på at jeg leste opp en stil jeg hadde skrevet. Den hadde overskriften: «Hva jeg har lyst til å gjøre når jeg blir voksen.» Men så var det fotball på tv, og så ble det ikke tid.
– Da jeg var barn, skulle pappa og jeg dra på fjelltur, men i siste øyeblikk måte han gjødsle plenen, og så ble det ikke tid.
– Da jeg var blitt voksen og dro hjemmefra for å gifte meg, hadde jeg lyst til å sette meg ned sammen med mamma og pappa og fortelle dem at jeg var glad i dem, at jeg kom til å savne dem, men forloveren min tutet utenfor, så dermed ble det ikke tid.
Når jeg hører slike opplevelser, får jeg dårlig samvittighet. Hvor mange ganger har vel også jeg avvist et barn eller en ungdom med begrunnelsen: Har ikke tid? Vi kan få tilgivelse, hos Gud og mennesker. Så kan vi se fremover og spørre oss selv: Hva kan jeg gjøre i dag, som har virkelig betydning?
Jeg lærte en gang å kjenne den kristne dikteren Andreas Borch Sandsdalen, og jeg avslutter med en bønn som han har formulert:
Lær oss, Herre
å telle våre dager
for det har vi glemt.
Vi kan det
med kroner og ører
og har datamaskiner
til kalkulatorer –
men dette med
dagene våre
er så fortvilet
vrient.
Vi tenker bare på
det som skal skje
i morgen
eller i neste uke
eller til høsten
om vi lever –
hvilket vi regner med
inntil en venn
på vår egen alder
bisettes.
Herre, lær oss
å telle våre dager
før det er for sent.
Hjelp oss å summere
alt
som er verdt å huske:
Velsignelser
langs livsveien.
Gleder som glitret.
Sorger du hjalp oss å bære.
Nederlag
som åpnet våre øyne.
Lær oss å telle
våre sinn takknemlige.
Og la oss i de dager
som står tilbake
eie visdom
til å bruke dem rett.
OPM574
