Høyere enn himmelen

Det fins en gammel jødisk historie om en rabbiner, en åndelig leder i synagogen. Han ble sett på som uvanlig hellig når det gjaldt holdninger og livsførsel.

Det gikk rykter om at om ettermiddagen på sabbaten steg han personlig opp til himmelen for å ha et møte med Gud på egen hånd. 
 
En dag ville et par gutter i den jødiske menigheten sjekke om det stemte. De bestemte seg for å følge etter rabbineren idet samlingen i synagogen var slutt, om ettermiddagen på sabbaten. De ville se om den hellige mannen virkelig steg opp til himmelen, til Gud.
 
Men det som de i stedet fikk se, var at rabbineren på sabbatsettermiddagen gikk rundt på besøk. Han banket på døren til eldre og syke mennesker, gjerne slike som ikke var jøder. Han kokte middag til gamle damer og vasket huset for gamle menn.
 
Da den neste sabbaten kom, spurte noen av de eldste i synagogen de to guttene med et smil, om rabbineren virkelig hadde steget opp til himmelen for å ha fellesskap med Gud. Guttene svarte: «Nei da, han steg ikke opp til himmelen. Han steg mye høyere!»
 
Historien har et viktig poeng: Vi kommer ikke opp til Gud ved hjelp av livsfjern åndelighet. Ingen kommer nærmere Herren enn de som gjør praktiske tjenester for sin neste, spesielt de som trenger hjelp og omsorg.
 
Martin Luther snakket håndgripelig og praktisk om dette da han skrev: «Herren avla Guds skikkelse og tok en tjeners skikkelse på seg for å dra vår kjærlighet til ham ned på jorden og feste den ved vår neste.»
 
Du skal også få et vakkert sitat på nynorsk, uttrykt av den store lekpredikanten Ludvig Hope. Han skrev: «All sann kristeleg vokster er framgang i kjærleik. Av kjærleiken spring alle dei kristne dygder ut. Som sola varmar meir og meir etter kvart som ho stig, såleis elskar ein kristen sterkare og djupare dess meir han veks i nåde … Alt som ikkje spring ut av den sanne kjærleik, det er ikkje kristendom, kor mykje det så ser ut til å vera det.» 
 
Den danske filosofen Søren Kierkegaard hadde også noen betraktninger om det å sveve høyt til himmels uten vise en kjærlighet med sunn bakkekontakt. Han skrev: «Den farligste av alle utflukter når det gjelder det å elske, er den ene ting å ville elske det usynlige eller det man ikke har sett. Denne utflukten er så høytflyvende at den faktisk ubesværet flyr over hele virkeligheten. Den er så berusende at den er meget fristende, og den innbiller seg lett at den er den aller høyeste og mest fullkomne slags kjærlighet.»
 
En salmedikter som het Cramer, skrev på 1700-tallet noen vers som senere ble oversatt av Gustav Jensen. De får siste ordet om nestekjærlighet i dag: 

«Når vi som søsken kan på veien vandre, 
Styrke de svake, hjelpe glad hverandre, 
Da vi hans eget avskjedsord oppfyller, 
Ham alt vi skylder.»

OPM579
 

Powered by Cornerstone