Under fuglemors vinger

Det fins mange varianter av den historien jeg nå skal fortelle. Grunnen er neppe at den samme historien har forandret seg underveis. Det skyldes nok at samme hendelse har gjentatt seg i mange land til mange tider.

Det hendte i Yellowstone nasjonalpark i USA. En skogbrann raste gjennom et øde område. Da flammene hadde lagt seg og jorden var blitt nedkjølt, dro skogvoktere ut i brannfeltet for å se hva som hadde hendt.
 
En vokter fant en fugl som var nesten forsteinet i asken. Den lå der verdig og på en måte vakker ved foten av et tre. Han ble nesten kvalm av å se det tragiske som hadde hendt, og som med en refleksbevegelse snudde han fuglen rundt ved hjelp av en pinne. Men da oppdaget han tre små fuglunger som prøvde å stikke av fra gjemmestedet under den avdøde fuglemorens brente vinger. 
 
Den kjærlige moren hadde skjønt at katastrofen nærmet seg, den forsto hvor farlig brannen var. Dermed hadde den samlet kyllingene sine i en liten grop ved foten av treet, og strakt ut vingene over dem. Fuglen visste at varmen og den giftige røyken kunne bli ødeleggende for dem alle.
 
Fuglemor hadde hatt mulighet til å fly av sted til et tryggere område. En skogbrann kan sjelden ta igjen en fugl i flukt. Men hun nektet å svikte de hjelpeløse små. Da flammene feide inn under treet, ble den lille fuglekroppen forbrent til døde. Men hun lå der trofast til det siste. Hun var villig til å dø, for at de som lå under vingene hennes, kunne få leve. 
 
Som sagt har jeg hørt historien i mange varianter og fra mange land. Det viser bare hvor sann den er, og hvilken preken Gud har lagt inn i naturen. Jesus sa en gang at «ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner». Venner gir ikke automatisk livet for hverandre. Foreldre kan lettere gjøre det for barna sine. Men når det skjer, er det et under og en peker mot noe større enn det som er vanlig i denne verden. Skal vi tro det synet på naturen som en ateistisk darwinisme lærer oss, er det ikke plass til en selvoppofrende kjærlighet. Der gjelder bare at den sterkeste overlever. «Dessverre, uheldig for deg, men naturen er grusom,» er det svaret vi får. Nei, naturen er ikke alltid ubarmhjertig. Det fins noe som heter kjærlighet. Den sanne kjærligheten kan bare forklares ut fra Guds hjertelag, som han gir speilbilder av i naturen.

I Bibelen sammenlignes Gud selv med en selvoppofrende fuglemor. I Salmenes bok sies det om Herren at «med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.» Det er et ord til oss som ikke finner alle dager like lette, ja, som kan grue for en storbrann.
 
Bibelen lærer oss å be: «Vær meg nådig, Gud! Vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg, og i dine vingers skygge finner jeg ly inntil ødeleggelsen er dratt forbi.» Ja, ødeleggelsen drar nok forbi. Inntil da kan vi søke ly under Guds kjærlighets vinger. Hvem klarer å si nei til en slik ufattelig kjærlighet?

OPM597
 

Powered by Cornerstone