Bare noen få

For noen år siden kom en spillefilm som het Beau Geste. Den handlet om opprørske arabere i Nord-Afrika som angrep et fort med franske fremmedlegionærer.

Inne i fortet var det faktisk bare fire overlevende igjen. Araberne var ikke klar over situasjonen. Hadde de visst det, ville fortet naturligvis vært et lett bytte. Derfor tenkte de fire legionærene ut en plan for å skjule sin svake posisjon. 

De løftet opp likene av sine døde venner langs innsiden av murene rundt fortet. Bare litt av de døde kroppene syntes utenfra. Så løp de frem og tilbake og skjøt med geværene til sine avdøde krigere. Fra utsiden så det svært så overbevisende ut, det kom skudd fra mange posisjoner. Men på innsiden var de bare fire menn som laget masse spetakkel.
 
Kan det tenkes at situasjonen er slik i mange kirker, menigheter og forsamlinger? Er det bare to-tre-fire profesjonelle som løper rundt og skyter og lager oppstyr over en gjeng mer eller mindre passive medlemmer? Utenfra kan det se ut som menigheten er levende og vel fungerende, men innvendig er det kanskje bare noen få som tar seg av alt som skal gjøres.
 
Nå tror jeg det alltid vil være noen få ledere som er villige til, og som i praksis har stort ansvar i et kristent arbeid. Alt i Bibelen finner vi uttrykket at noen «gjaldt for å være støttene» i menigheten, og i Jerusalem var det Jakob, Peter og Johannes. Forstandere, eldste, styremedlemmer eller hva vi kaller dem, er et gode. Men de må se det som sin viktigste oppgave å ta i bruk de nådegavene, evnene og mulighetene som ligger i hvert enkelt medlem i forsamlingen.
 
Det blir skikkelig galt når noen tar seg til en rolle å være sjefer og herskere i menigheten. Jeg hører stadig noen si: Hvis jeg ikke kan få være formann, hvis jeg ikke får spille førstefiolin, er jeg ikke interessert i å være med.
 
Bibelen forteller om brødrene Jakob og Johannes som kom til Jesus og sa: «Mester, vi vil at du skal gjøre for oss det vi ber deg om! Han sa til dem: Hva vil dere så at jeg skal gjøre for dere? De sa til ham: Gi oss at den ene av oss må sitte ved din høyre og den andre ved din venstre side i din herlighet!» Med andre ord: De ville være statsråder ved siden av regjeringssjefen i Guds rike. Jesus måtte forklare at hans egen vei var lidelsens vei. Den skulle de også få gå på. De andre disiplene ble sinte på Jakob og Johannes fordi de forlangte å få dominere. Jesus måtte forklare noe viktig: «Dere vet at de som gjelder for å være fyrster for folkene, hersker over dem, og deres stormenn bruker makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere, men den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener. Og den som vil være den første blant dere, skal være alles trell.» 
 
Hvis vi alle er villig til å innta en tjenerrolle, hver på sin plass og ut fra sine egne evner, blir det ikke bare noen få som bærer arbeidet. Da blir forsamlingen en levende organisme, der hvert enkelt lem og organ har sine spesielle funksjoner.

OPM609
 

Powered by Cornerstone