Tenk om

Det er ofte artig å fantasere litt, å male ut situasjoner med innledningen: Tenk om … Sett at … Hva ville hendt hvis … Jeg har lest en slik fantasifortelling, der en eller annen har forestilt seg at sola tok ferie en dag og lot være å stå opp.

Klokka ble seks om morgenen, og det fantes ikke det minste tegn til daggry. Klokka sju var det heller ingen solstråler. Midt på dagen var det like mørkt som ved midnatt. Ingen fugler sang, og bare noen spredte lyder fra ugler brøt stillheten. 

Så fulgte lange, mørke timer om ettermiddagen. Endelig kom kvelden, men ingen fikk seg til å sove den natten. Noen gråt, andre vred hendene i fortvilelse. Alle kirker ble fylt av mennesker som tente levende lys, og med alvorlige ansikter ba de inderlig til Gud om at sola måtte komme til dem igjen. 

Tenk sola hadde skulket en hel dag! Ville det gjenta seg? Hva slags fremtid ville de få om de hadde sett sola for siste gang? 
 
Etter en lang natt i fortvilelse og spenning vendte millioner av skrekkslagne ansikter seg mot øst. Da det begynte å komme litt rødfarge på himmelen og sola etter hvert krøp opp over horisonten, kunne en høre glade jubelrop. Millioner av lepper uttrykte takk og glede. Mange sa: «Takk, Herre Gud, for at sola er tilbake.» For nå hadde sola kommet inn i sin vanlige rytme etter å ha tatt fri en dag.
 
Dette er naturligvis en fantasifortelling. Men den sier noe om alt vi tar som selvsagt, og som vi derfor aldri takker for. Guds vidunderlige barmhjertighet og trofasthet, som vises i skaperverkets regelmessighet, er det lett å glemme. 

Profeten Jeremia i Bibelen satte ord på undringen og takknemligheten da han sa: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.»
 
Har vi ikke fått enda noe å takke for, at sola har sin faste og helt regelmessige gang over himmelen? Det gir oss ikke bare en trygg ramme, men et levende innhold. For hva var vi uten lyset og varmen fra sola?
 
I en svensk sang er det spekulert omkring akkurat det jeg har fantasert om nå. 
 
Om Gud forglömde världen blott én enda dag, 
Då hörtes icke skrattet från barnens glada lag, 
Då sjöngo inga fåglar i skogens träd ock snår, 
Då blev det inga blommor om än det blev en vår.
 
Då kunde ingen hoppas vid sommardagen lång 
Att hösten skulle giva en skördetid med sång. 
Då skulle sol ock måne blott lysa ringa, matt 
Ock alla stjärnar slockna uti den mörka natt.
 
Du skulle sakna Vännen vars hjälp på mödostig 
Kan lätta tunga bördor du bär, som tryckar dig. 
Du vore utan ljuset uppå din pilgrimsväg. 
Vem skulle torka tåren ifrån din öga, seg?
 
Sangen fortsetter, og vi bør fortsette å undre oss. Hva hadde vi vært uten Gud, hans nåde og hjelp?

OPM615
 

Powered by Cornerstone