Den ene flekken
Ja, det var greit. Så tok læreren opp en kulepenn og tegnet en liten prikk midt på papirarket. Hun holdt opp papiret igjen og spurte: «Og hva ser dere nå?» Uten å ha fått ordet svarte den samme eleven, helt trygg på det riktige svaret: «Jeg ser en prikk!»
«Ja, gjør du det?» svarte læreren. Så forklarte hun: «Tenk dere at det blanke papirarket er en person. Se for dere at denne prikken er den største feilen ved dette mennesket. Når du da ser på papiret med prikken, hva ser du da? Du svarte: Jeg ser en prikk. Men den prikken skygget for alt det hvite som fremdeles var igjen på papiret. Er det slik vi gjør det når vi ser på mennesker? Ser vi bare feilene deres?»
Det er ikke sikkert elevene fikk med seg det poenget. Men det gjør kanskje du og jeg, for vi har hatt med mange mennesker å gjøre, og mer over tid. Når vi vurderer personer vi kjenner mer eller mindre godt, kan det da hende at vi mister sansen for hva som er stort og smått?
Jeg har møtt enkelte førsteklasses mennesker her i livet. Men så hadde de sine feil, og alt jeg så, var de feilene. Dermed ble det ingen virkelig kontakt og forståelse, bare fordommer og avvisning.
Det var trist for den personen, men kanskje enda verre for meg. For jeg gikk glipp av noe, og jeg fortjente noen ekstra prikker selv.
Vi kan lære noe av Jesus når det gjelder dette. Han overser ikke prikkene våre, det vil si syndene våre. Nei, i hans øyne er det så mange prikker at papiret er nærmest svart. Men da er det viktig å merke seg at Gud, Far i himmelen, sendte sin Sønn til verden for å viske ut disse syndene og gjøre sjelen vår hvit, hvit som et blankt stykke papir. Gud så syndene våre, men han lot ikke syndene overskygge den kjærligheten han ville vise mot oss.
Dette er en tanke å merke seg for alle oss som vet at vi har prikker på papiret. Vi bør stadig be om tilgivelse.
Men vi skal merke oss at de vi møter, kan få den samme tilgivelsen. Kanskje de allerede har fått den av Gud, uten at vi vet det. Her er nemlig spørsmål om et valg og en holdning. Men det valget foregår i hjertene. Bare Gud vet hva som bor i menneskenes hjerter. Bare Herren vet hvem som hører ham til.
Vår oppgave er å behandle mennesker med respekt og kjærlighet, fokusere på deres gode sider og elske dem slik som Gud elsker dem. Da kan vi komme til å elske dem inn i et nært forhold til Herren, om de ikke har det fra før. Bibelen sier: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet … Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.»
OPM629