Åpne hjerter

Fra et annet land enn Norge har jeg historien om hvordan en kvinne ble forvandlet innenfra i tjenesten sin. Hun fikk jobb som assistent på et sykehjem.

Hun ble plassert i en avdeling der de hadde eldre menn som ikke klarte å ta vare på seg selv. Hun hadde som jobb å vaske dem og røre ved dem på måter som hun ikke hadde ventet da hun søkte på jobben. Hennes første reaksjon var naturlig nok ikke preget av velvilje og et åpent sinn, men av vemmelse og avsky. 

«Men jeg lærte,» forteller hun. «Det hjalp mye å bli kjent med dem som Frank og Herbie og andre nedover i avdelingen. Frank var en av dem jeg lærte å kjenne aller best, og da han døde, følte jeg på en ekte måte sorg og å ha mistet en venn. Jeg husker fremdeles da jeg dro til hjemmet hans for å besøke enken hans. Jeg dro ikke dit som Franks prest, men som hans pleieassistent. Gud hadde åpnet hjertet mitt for ham, og i løpet av de dagene da han var døende, hadde jeg fått nåde til å gi ham en berøring av medfølelse og omsorg. Dette ble faktisk som en gave også fra Frank til meg, og jeg lærte en lekse om å være disippel av Jesus. 

Jo lenger vi har vært kristne, dess mer bør vi lære om det å åpne hjertet for andre,» skriver denne kvinnen. «Jo lenger vi har vært med i en menighet eller forsamling, dess mer bør vi være i stand til å gi andre en berøring av omsorg og medlidenhet.» Hun runder av tankene sine med å spørre: «Blir jeg mer eller mindre åpenhjertig i forhold til menneskene? Er min evne til medfølelse i vekst eller tilbakegang?» 

Vi skal være klar over at de åpne hjertene for de svakeste og barmhjertigheten mot de hjelpeløse er noe som den kristne troen og moralen brakte inn i verden. De hedenske filosofene i den greske og romerske verden regnet barmhjertighet som en av sykdommene en sjel kunne ha. Stoikerne mente at en av de mest storslåtte egenskapene ved gud var at han ikke var i stand til å føle. Men for etterfølgerne av Jesus Kristus ble barmhjertigheten en av livets kjerneverdier. 

Hvordan går det med de åpne hjerter og den uselviske barmhjertigheten i en ny tid, da antall eldre og pleietrengende øker sterkt? Det er spøkefullt sagt at definisjonen på en gammel mann er en som husker den tiden da barmhjertighet var en dyd, og ikke en organisasjon, en plikt eller en jobb. 

Jesus snakket vakkert om å rekke et beger kaldt vann til en tørst, gi klær til de nakne og mette de sultne. Han opphøyde den gjerningen å se til syke og fengslede. Apostelen Paulus ber oss hente inspirasjon fra dette og skrev: 

«Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud.» Det er en nydelig duft for Herren når noen åpner hjertene sine for enkeltpersoner, tar dem inn i sin omsorg og vandrer i kjærlighet. 

OPM659
 

Powered by Cornerstone