Han trengte en sønn

Sykepleieren fulgte en trett, nervøs ung mann inn på sykerommet, der det lå en gammel mann. «Sønnen din er her,» hvisket hun til pasienten.

Hun måtte gjenta ordene flere ganger før pasienten åpnet øynene sine. Han hadde fått i seg sterke medisiner etter et kraftig hjerteanfall som førte med seg store smerter. Derfor kunne den syke knapt se den unge mannen som sto utenfor oksygenteltet. 

Han rakte ut hånden, og den unge mannen la fingrene sine ømt rundt den. Det var som han ville gi et budskap til oppmuntring. 

Sykepleieren hentet en stol og satte den ved sengekanten. Gjennom hele natten satt den unge mannen og holdt hånden og uttalte milde ord preget av håp. Den døende mannen sa ingenting mens han hele tiden holdt godt fast i sønnen sin. 

Da solen sto opp om morgenen, døde pasienten. Den unge mannen la forsiktig ned på dynen den livløse hånden han hadde holdt fast i. 

Deretter gikk han til sykepleieren for å fortelle at nå var livet slutt. Mens sykepleieren ordnet det som var nødvendig, ventet den unge mannen utenfor. Da hun var ferdig med sitt, kom sykepleieren med noen trøsterike setninger til den unge mannen. Men han avbrøt henne. 

«Hvem var egentlig den mannen?» spurte han. 

Forbauset spurte sykepleieren: «Jeg trodde han var faren din?» 

«Nei, han var ikke faren min,» svarte han. «Jeg har aldri sett ham før.» 

«Men hvorfor sa du da ikke noe da jeg førte deg inn til ham?» spurte sykepleieren. 

Han svarte: «Også jeg skjønte at han savnet sønnen sin, og sønnen var bare ikke her. Da jeg forsto at han var så syk at han ikke kunne oppfatte om jeg var sønnen eller ikke, da gikk det opp for meg hvor mye han trengte en som meg.» 

Så langt kunne en ung manns kjærlighet strekke seg ut mot en mann som trengte støtte og trøst i de siste timene av livet. 

«Finnes det noen medfølelse og barmhjertighet?» spør apostelen Paulus i Bibelen. Han hadde nok opplevd mye kulde og hardhet under reisene sine, i et samfunn preget av kriminalitet, frykt og lav moral. 

Ja, han fant at i de første kristne menighetene blomstret en kjærlighet som virket lokkende på alle andre. «Se, hvor de elsker hverandre!» ble det sagt om de første kristne. De kunne nok se forskjellig på en del spørsmål, men de hadde ett sinn, én holdning. 

Dette nye sinnelaget hadde de lært av Jesus, som hadde sagt: «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere.» 

Det kan av og til handle om noe så enkelt som å gi et glass kaldt vann eller holde i en lengtende fars hånd helt til han har vandret gjennom dødsskyggens dal. 

OPM673
 

Powered by Cornerstone