Barn og følelser
I et hjem hadde en treåring ødelagt en masse fint julepapir med gulltrykk. Slikt var dyrt i de dager, og da vanket det skjenn. Men den lille jenta hadde faktisk prøvd å dekorere en eske for å legge den under juletreet.
Til tross for fars sure holdning lå esken under juletreet neste dag. «Den er til deg, pappa,» sa den lille, og faren følte det litt pinlig at han hadde overreagert dagen før. Men han ble litt opphisset igjen da han fant at esken var tom. I en kritisk tone sa han: «Vet du ikke at når du gir en presang til noen, så skal det være et eller annet inni esken!»
Den lille jenta så opp til ham med tårer i øynene og sa: «Men pappa, den er ikke tom. Jeg har kastet kyss ned i gullesken. Jeg har fylt den med kjærlighet. Alt sammen er til deg, pappa!»
Nå var det pappas tur til å få tårer i øynene. Han la armene rundt den lille jenta og ba om forlatelse. Og siden tok han vare på esken med det dyre gullpapiret gjennom mange år. Den ble stående like ved sengen hans. Hver gang han kjente seg motløs, pleide han å hente ut et symbolsk kyss og huske på den kjærligheten som barnet hadde lagt ned i nettopp den esken.
Alle foreldre har minner om hvordan de såret et barn som bare prøvde å være god og hjelpsom. Da kan det være godt å tenke på en gulleske som er fylt med ubetinget kjærlighet og vennlige kyss fra barna våre. Det fins ikke så mye som kan gi oss tilsvarende glede.
Historien om gullesken har jeg fra James Dobson. Alice Gray har en tilsvarende fortelling om en nydelig vase som hadde tilhørt oldemor, og som var et av mors kjæreste arvestykker. Alle barna fikk beskjed om å holde seg unna den. Vasen var plassert høyt på et skap, men på en eller annen måte lyktes noen barnehender å få tak i den. Den lille gutten ville se om borden av roser gikk hele veien rundt vasen. Men gutten var naturligvis ikke trenet til å holde en stor og tung keramikkvase, så dermed gikk den i gulvet og brast i mange biter. Han ikke bare gråt, han hylte, både fordi han var lei seg, og fordi han var redd for den straffen som nå ville komme.
Mellom hylene stammet han: «Jeg knuste vasen!» Da ga moren ham en stor gave: Hun sa bare: «Takk, Gud, jeg trodde du skadet deg.» Så holdt hun ham tett inntil seg helt til han ikke snufset lenger.
Den kloke moren gjorde det helt klart at det var han som var den verdifulle skatten, ikke vasen. Selv om han nå er en voksen mann, har han fremdeles denne gaven fra moren med seg i hjertet.
Dette er en kristen holdning, vist av apostelen Paulus. Han skrev en gang at «selv om vi nok hadde kunnet opptre med myndighet som Kristi apostler … var (vi) milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn.»
OPM677
