Samme hvordan det går

Små passasjerbåter, store hav, ville stormer. Det måtte være traumatiske opplevelser for generasjonene før oss. Men nærkontakten med livsfare skapte kanskje mennesker med større behov for å få hjelp og støtte fra Gud.

Jeg har en fortelling fra slike forhold. 

En kvinne var passasjer på en båt. Midt ute på Atlanterhavet ble de rammet av en forrykende storm. Kvinnen holdt de små barna sine i ro på hytten, slik at de ikke i likhet med mange andre passasjerer fikk panikk. Hvordan hun fikk dem til å være trygge? Hun fortalte historier fra Bibelen. 

Etter at de endelig kom trygt i havn, kom skipskapteinen bort til kvinnen for å snakke med henne. Han hadde lagt merke til hvor rolige hun og barna hadde vært gjennom hele stormen. 

«Hvordan var du i stand til å være så trygg mens alle andre var redde for at båten ville gå under i stormen?» spurte kapteinen. Da han så på henne, la han merke til den samme stille freden i øynene hennes som hun hadde hatt under hele reisen. 

«Jeg har to døtre,» svarte denne kristne kvinnen. «Den ene av dem bor i New York. Den andre har flyttet til himmelen. Jeg visste jeg ville møte én av disse døtrene etter få timer. Enten hun som bor i himmelen, eller hun som bor i New York. Og det betydde egentlig ikke så veldig mye hvem av dem jeg møtte først.» 

En slik holdning kan bare den ha, som har fått en trygg forankring for livet sitt. Hun var sikker på at hun ville få møte sine kjære igjen, når hun trodde på Kristus. 

En slik innstilling kan vi alle få, hvis vi lærer av Bibelens bilde av livet og evigheten. Apostelen Paulus snakker åpent om at han også sto ved et veiskille en gang. Han satt i fengsel i Roma, og han visste at det kunne ende med dødsdom, fordi han forkynte om Kristus. Men det så han ikke som et nederlag, men bare som en fordel, for da ville han jo kunne raskt kunne møte Kristus personlig i den evige verden. 

Men han hadde jo god kontakt med Jesus også mens han levde her. Derfor var det å leve med Jesus, enten det ble her eller der, hovedsaken. «For,» skrev han, «for meg er det å leve Kristus, og å dø en vinning.» 

Det er ord som er fullastet av trygghet. Men likevel hadde han et dilemma. Han kjente seg dratt til begge sider. «Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre,» sier han. 

Men dilemmaet var at noen kunne trenge ham som misjonær, forkynner og veileder. Av hensyn til dem fant han det nødvendig å være en stund til i kroppen og gjøre tjeneste blant dem som trengte ham. 

Jeg synes at kvinnen i stormen og apostelen i fengsel fremviser noe av den samme troens trygghet. Det er det samme hvordan det går. Vil Gud ha meg her på jorden, trengs jeg mer her, er jeg glad for det, og da skal jeg være mer sammen med dem jeg er glad i. Men trengs jeg mer i himmelen, så skal jeg få være sammen med de av mine som er der, særlig sammen med Kristus. 

De som kan tenke slik, har virkelig opplevd kristen frihet. 

OPM682 
 

Powered by Cornerstone