Påskekongen lever

Av Asbjørn Kvalbein

Hør fra Joh 20, fra vers 1: «Men på den første dagen i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven.

    Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.

    Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven. De to løp sammen, men den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter, og kom først til graven. Han bøyde seg ned og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn.

    Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn i graven. Han så linklærne som lå der, og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv.

    Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde.

    For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde.

    Disiplene gikk så hjem til seg selv igjen.» (Joh 20,1-10)

LIV

Påskedagen handler dypest sett om et ord på tre bokstaver: LIV. Jesus fikk nytt liv. Kristne er blitt fulle av liv, og vi skal bli enda mer fylt av det en dag. Nytt liv. Et helt liv. Et rikt liv. Et gjenløst liv. Et oppstandelsesliv.

    Hensikten med livet er ikke døden, sier påsken. Det slutter ikke med døden. Hensikten med livet er liv … et liv som seirer over døden for bestandig.

    Den beste nyheten i verdenshistorien er den tomme graven utenfor Jerusalem. Han som lå der, kunne med seier i stemmen si: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)

    Påskebudskapet proklamerer at verden ikke er et slags barnehjem for foreldreløse. Verden er ikke bare et innviklet maskineri. Kloden er ikke en ustyrlig ball som farer gjennom det uendelige verdensrommet i tilfeldighetens tegn. Den gode nyheten er at Gud, drevet av sin kjærlighet, har overgitt oss til en oppstanden Kristus og en levende Herre, og at han har fått all makt i himmelen og på jorden.

Har livet noen mening?

Noen «snakker det ned», som Mark Twain, som sa: «Livet hadde vært godt å leve hvis vi kunne bli født som åttiåringer og gradvis bevege oss i retning 18 år.» En som het Fred Allen, sa at «det fins ikke noe verdifullt i livet, unntatt det som til slutt kan legges i en likkiste». Men Guds barn tror ikke på dette pessimistiske evangeliet.

    Jesus avsluttet på korset med å si: «Det er fullbrakt!» Før de tok ned den døde kroppen, stakk de inn et spyd, og det kom blod og vann, blir det fortalt. (Joh 19,34). Jesus døde av et istykkerbrutt hjerte. Det var slik han fullførte. Et hjerte brast i kjærlighet.

    Men ut fra dette hjertet skapte Gud et nytt hjerte, et oppstandelseshjerte, et fullkomment, ustoppelig hjerte.

    Ut fra den første Adams side kom en kvinne, Eva. Ut fra den andre Adams side, fra Jesu hjerte, kom det også en kvinne, Kristi brud, hans menighet, som har fått Ordet, vannet og blodet, som er dåpen og nattverden. Det vrimler av symbolikk i påskebudskapet.

Maria Magdalena

kom først til graven. Hun så at steinen foran graven var veltet til side. Du tenker kanskje at vi vet mye om Maria Magdalena, men Bibelen har ikke mye å fortelle. Det er bare laget en masse historier rundt henne, også fra oldtiden. Noen sier at hun var prostituert før hun møtte Jesus. Men det står ingen steder skrevet. Vi vet at hun kom i kontakt med Jesus i Galilea, at hun hadde vært besatt av sju demoner, men var satt fri. Vi vet ikke noe om yrket hennes, hårfarge, om hun var ung eller gammel, vakker eller helt vanlig. Hun var et nøkkelvitne til oppstandelsen, men er lite nevnt i resten av Det nye testamente.

    Dette har ført til masse spekulasjoner. De som har lest eller hørt om «DaVinci-koden», har begynt å tro at den tidlige kirken prøvde å undertrykke påstanden om at Jesus var gift med Maria Magdalena og hadde et barn med henne. Nei, la oss holde oss til Bibelen, som forteller at Maria var til stede under korsfestelsen og det første vitnet om oppstandelsen. Hun fikk høre: «Kvinne, hvorfor gråter du?» Og da Jesus nevnte navnet hennes, svarte hun: «Rabbuni – Mester!» «Han lever, og jeg skal få bringe, hans venner det salige bud …» heter det i påskesangen om Maria Magdalena.

Hva sier Gud gjennom påskeberetningene i evangeliene?

    1. For det første: Dette er virkelighet. Det er ikke funnet på. Du kan sette en overskrift over det hele: Overraskelsen. Ingen hadde ventet å finne graven tom. Heller ikke disiplene hadde forstått det som skjedde. De religiøse lederne, som satte vakter ved graven, gjorde det, ikke fordi de ventet en oppstandelse. De fryktet et gravrøveri.

    Hvis du tror at disiplene fant opp det hele, finner du ingen tegn på at det er tilfelle. De var like sjokkerte som du og jeg ville ha vært om vi dro til en begravelse, og plutselig begynte den døde å vandre omkring.

    Av og til blir det spurt om historien om oppstandelsen kan bli bevist. Nei, egentlig kan den ikke det. Heller ikke Jesus ønsket at den skulle kunne bevises, ser det ut til. Han ønsker seg ikke detektiver, bare disipler.

    2. Det andre vi skal merke oss, er at du ikke kan skille oppstandelsen fra korset. Mange vil ha påskeeggene som symboliserer oppstandelsen og nytt liv, men de vil hoppe over kjærligheten til døden, smerten, offeret, fortvilelsen, hva det kostet Kristus, ja, selve korset. Han som hadde frelst andre, ville ikke frelse seg selv.

    Uten korset, ingen oppstandelse. Oppstandelsen bekrefter alt Jesus sa og gjorde, inklusive hans død på Golgata. Langfredagens «Det er fullbrakt» var blitt til påskedagens «Nå begynner det».

    En dame skrev inn til en spørrespalte: «Presten vår sa nå i påsken at Jesus ble bevisstløs på korset, og disiplene stelte godt med ham så han ble levende igjen. Hva tror dere om det?»

    Hun fikk til svar: «Pisk presten deres med 39 harde piskeslag, nagle ham til et kors, la ham henge i solen i seks timer, og kjør et spyd inn i siden hans, legg ham i en grav uten frisk luft i 36 timer, og se hva som skjer.»

    Men sant å si: Det er ikke lett å tro at Jesus ble levende igjen. I dagene etter oppstandelsen står det mange ganger at selv disiplene tvilte. Likevel: Her er ikke propaganda. Her er ikke en historie funnet opp for å narre folk. Ingen prøvde å glatte ut detaljer som sprikte. All tvil og alle bortforklaringer fra fiendene står der.

    Det som gjør størst inntrykk, er hvordan oppstandelsen forandret disiplene. De var redde og de tvilte, men ble modige og dynamiske. Før Kristus ble korsfestet, bannet Peter på at han ikke kjente Jesus. Bare sju uker senere fortalte Peter om Jesu død og oppstandelse med en slik overbevisning og kraft at tre tusen mennesker kom til tro. Selv etter oppstandelsen var noen av disiplene motløse og på vei tilbake til det gamle yrket sitt. Men så møtte de ham levende. Det ble noe helt nytt. Hvordan kan noen bortforklare en slik forvandling?

    Ingen av disiplene som hevdet at Jesus var oppstanden fra de døde, trakk påstanden tilbake. De ble forfulgt, torturert, ja, led martyrdøden, men de var tro mot det de hadde sett og opplevd.

3. Det tredje vi skal merke oss, er at kraften fra den oppstandne Kristus er sluppet løs i verden i dag. Han er ikke død, han lever.

    Vi har fått «et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde,» kunngjør Peter. (1. Pet 1,3) Når jeg lever med Kristus, kan jeg «få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse,» skriver Paulus. (Fil 3,10) Han er med meg, jeg kan snakke med ham som med en god venn.

    Forkynneren Billy Graham opplevde at en person ropte til ham: «Gud er død! Gud er død!» Billy Graham svarte med mild stemme: «Det var da merkelig. Jeg snakket med ham i bønn for bare noen minutter siden.»

    Paulus skriver at de som tror på Jesus, vil se følger av det for all fremtid. «For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.» (Rom 6,5)

    På grunn av oppstandelsen ser vi disiplene annerledes. Vi ser på døden på en ny måte. Vi ser på Jesus på en ny måte. - Vær ikke redde! sa englene da det ble kunngjort at Jesus var født. - Vær ikke redde! ble det kunngjort ved den tomme graven. Kristus er oppstanden.

    Hvordan vil oppstandelseslivet i evigheten gjøre seg gjeldende for en kristen? La oss sammenligne med hva som skjedde med Jesus.

    Jesus døde som en personlighet. Han sto opp igjen med den samme personligheten, men med helt nye egenskaper. Han opptrådte som et menneske, kunne spise og snakke. Men han kunne bevege seg fritt i forhold til tid og sted. Et fullkomment liv i fortsettelsen av det gamle. Det kom etter oppstandelsen.

Det evige livet er troverdig for oss fordi vi tror på Gud som Far.

Vi tror at Gud har skapt oss som personligheter, og at han vil ta vare på den personligheten, fordi hver enkelt av oss er verdifulle for ham. Vi tror at det livet han ga oss, har mening. Vi er Guds barn, enkeltvis, og hvem kan ta din og min plass hos Far i himmelen? Vår ufullkomne kropp skal en gang forvandles til en fullkommen kropp, etter det forbildet Jesus har gitt. Paulus skrev: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet … Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft. Det blir sådd et naturlig legeme, det reises opp et åndelig legeme.» (1. Kor 15,42-44) Fordi Jesus lever, skal du også leve, du elskede Guds barn! Og da kan du tenke annerledes om livet ditt og alt du møter.

    En kvinne var altfor ung til å bli rammet av et slag. En litt overfladisk trøster sa til henne at dette ville uten tvil sette farge på livet hennes. Hun svarte raskt: «Ja, det er jeg sikker på. Men jeg vil forbeholde meg retten til å velge fargen selv.» Det var et godt svar. Vi har en hel fargepalett å velge fra når vi møter hverdagene. Grått for misunnelse, gult for sutring, brunt for selvmedlidenhet, blått for depresjon, sort for fortvilelse. Hun valgte sølv for håpet og gull for motet. I Bibelen blir sølv og gull knyttet til det levende håpet vi har fått ved at vi skal få følge etter Jesus i hans oppstandelse. Du kan velge fargen. Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det.

    Oppstandelsesfolket utfordres til å få seg en ny blikkretning: Paulus skriver: «Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.» (Kol 3,1-2)

    Kjære venn, når du tror på Jesus, den oppstandne, har du et levende håp, en bror som går ved din side, og en Far som ser på deg med et vennlig blikk.

    Første påskedag er en festdag. Vi kan feire og være glade, fordi Jesus lever.

    Den som ler sist, ler best, sier ordtaket. De religiøse lederne i Jerusalem trodde de lo sist og best. De romerske myndighetene trodde de lo sist og best. Men hvem lo sist og best? Gud i himmelen, som reiste Kristus opp fra de døde.

OPL290