Hjelpemannen ofret livet

Det hendte 20. oktober i 2009. En mannlig terrorist hadde kledd seg i kvinneklær og nærmet seg universitetsområdet for kvinner, ved det internasjonale islamske universitetet i Islamabad. Den løse og romslige kappen han hadde på seg, skjulte en rekke bomber som var hengt i beltet under ytterkledet.

Meningen var å drepe så mange som mulig i kafeteriaen, som fylt med hundrevis av studenter i tjueårsalderen.

Terroristen skjøt ned vakten og var på vei inn i spisesalen. Men da trådte Pervaiz Masih, en hjelpemann ved skolen, ut i døråpningen. Masih sa til den dårlig forkledde mannen at han ikke fikk lov til å gå inn. Terroristen presset på, men Masih ga seg ikke.

Dermed detonerte terroristen bomben. Tre studenter ble drept – mange færre enn de som ville ha mistet livet hvis ikke Masih hadde ofret seg selv.

Slik fortelles det. Men noen viktige detaljer er verdt å nevne. Masih hadde arbeidet ved skolen i mindre enn en uke, i en jobb som var lønnet med noen få hundre kroner i måneden. Masih blir sett på som en helt av de kvinnelige studentene, men graven hans er ikke merket, og familien hans lever videre i en enkel leiebolig. Dessuten må det nevnes at Masih var en kristen.

Da kommer spørsmålet: Hva får en fattig mann til å ofre seg selv for en masse unge mennesker som ikke engang har samme tro som han selv?

Jeg har historien fra pastor Ken Klaus, og han gir dette svaret: Pervaiz Masih hadde stått ved foten av Jesu kors. Der hadde Masih sett sin Frelser ofre seg selv. To tusen år senere var en hjelpemann – og alle som tror på Jesus – blitt overbevist om at terrorister og djevelen og døden ikke har det siste ordet.

Det er grunn til å sørge over de øvrige seks i Masih-familien som fremdeles bor i en leilighet med ett rom. Men det er grunn til å takke for det offeret denne hjelpemannen gjorde fordi han hadde lært noe viktig av sin Frelser.

Apostelen Paulus understreker paradokset, at Jesus kunne finne på å dø for slike mennesker som slett ikke er verdt å dø for. Alle er jo syndere. Paulus uttrykker det slik: «For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig – skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.»

Mennesker som ofrer seg – uten å få noe igjen for det, gjør et sterkt inntrykk. Godheten slår ut all kald rettferdighet. Men kjærlighetens logikk har vi lært av Jesus. Han ofret seg selv – for oss. Da er vi alle kalt til å gi vårt beste for vår neste.

OPM696

 

Powered by Cornerstone