Den siste julegaven
Men så var det en jul alt ble annerledes. Faren lå på sykehuset, han holdt på å dø langsomt og med smerter. En måned før hadde Joanne kommet på besøk for å sitte ved sykesengen. «For første gang etter at jeg ble voksen,» forteller Joanne, «var han i stand til å vise at han var glad i meg, ved at han la hånden sin mildt på hånden min.»
Faren til Joanne hadde sagt farvel til den kristne troen foreldrene hans hadde. Han ble stadig mer avvisende i forhold til religion. Han sa at vitenskapen var det han trodde på nå.
Gjennom årene hadde Joanne prøvd å dele troen sin med faren, men han viste tydelig at han ikke hadde lyst til å høre på det, heller ikke etter at han var blitt syk. «Alle mine forsøk på å få til en meningsfull åndelig samtale,» forteller hun, «syntes å være forgjeves.»
Men da ved sykesengen i november hadde hun bedt høyt for faren. Hun takket Gud for at han elsket ham så høyt, og at Jesus var død slik at faren kunne komme til himmelen. Etter noen dager måtte hun tilbake dit hun bodde.
Tidlig i desember snakket hun med ham på telefonen. Hun fortalte at hun ba for ham. Til hennes overraskelse svarte han: «Fortsett med det.» Dette var første gang han hadde gitt en positiv respons på troen som datteren hadde. Hun ble glad og lettet. Hun skrev til faren: «Jeg ber nå om at du må ta imot fra Gud den gaven som er et evig liv, ved at du tar imot Jesus i hjertet ditt.»
Tre dager før jul fulgte Joanne Young faren sin til graven. Da familien var i ferd med å forlate kirkegården, kom en eldre kvinne, som hadde hjulpet til med å stelle faren, og trakk Joanne til side. «Jeg vil at du skal vite,» sa hun, «at faren din kom i et godt forhold til Gud før han døde. Jeg hadde gleden av å be sammen med ham på slutten.»
«Dermed hadde Gud gitt ham den største av alle julegaver,» skrev Joanne. «Det ble den siste gaven jeg kunne gi ham, og den var fullkommen.»
Det fins ingen større julegave enn Jesus, når den blir tatt imot med et åpent og villig sinn.
OPM764
