Hvordan kan jeg gjøre det beste ut av resten av livet mitt?

En hovedtanke i det jeg kommer med, er at svært mye henger sammen med holdning og innstilling. Som det er sagt: «Etter hvordan en lever, vil én dø gammel som førtiåring og en annen dø ung som åttiåring.» Hva tenker vi om oss selv og livet?

    Hvordan vi kan gjøre det beste ut av livet vårt? Kortsvaret mitt er: Lev for Jesus, lev av Jesu nåde, la Jesus gi livet innhold og retning.

    Hvordan er et liv i fellesskap med Jesus annerledes i forhold til andre måter å leve på? Da er det ikke interessant å høre noen personlige ord fra en predikant. Bibelen selv må rettlede oss i dette, som i alle andre viktige spørsmål.

    Vi skal nå se på de to første versene i Romerbrevets tolvte kapittel. Disse versene innleder et hovedavsnitt i dette dyptpløyende brevet. For min del har jeg satt overskriften: Forvandling og nytt sinnelag. Det skal handle om et hverdagsliv innviet til Gud. Dette livet formes ikke minst av hvilke holdninger vi har. Ordet fra Herren lyder slik:

    «Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.» (Rom 12:1-2)

Jeg formaner dere ved Guds barmhjertighet …

lyder det i første setning. Oppmuntringen gis til søsken i troen, ikke til dem som ikke tror. Den gjelder alle disipler av Jesus, hverdagskristne, unge og eldre, ikke bare ansatte i et eller annet kristelig tiltak.

    Det gjelder ikke dem som bekjenner kristendom, men egentlig ikke er født på ny. Det er en grunnleggende forskjell på en kristen og en ikke-kristen. Derfor lyder spørsmålet: Har du vendt deg til Jesus for å regne med ham? Trenger du å vende om til Herren for å følge ham i tro og lydighet?

    Når Paulus bruker ordet formane, skal vi ikke tenke på pekefingre eller dømmende holdninger. Ordet i grunnteksten kan like gjerne bety oppmuntre. Formaningene i Bibelen er som veiskilt. De er viktige, men vi bygger ikke troen på om vi makter å leve etter dem. Det ville være som å prøve å bruke veiskiltene som fremkomstmidler. En kristen lever fullt ut på Guds miskunn og nåde.

    Derfor brukes ordet «derfor» i første setning. «Derfor formaner jeg dere …» Det viser til noe som er sagt rett før, blant annet til dette: «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. Dere var en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått barmhjertighet.» (Rom 11,29-30) Å være en kristen er ikke å ha lykkes med alt i livet. Noen har fått inntrykket: «Kom tilbake når du har fått orden på livet ditt, så kan vi snakke om hvordan du kan tro.» Nei, en kristen er en som har blitt kalt av Gud, har fått del i benådningen som gave, og har fått barmhjertighet.

    I Romerbrevets 12. kapittel snakker Paulus om det som i teologisk språk kalles helliggjørelsen. Det innebærer at Kristus mer og mer preger oss. Hvordan det skjer i praksis, kommer jeg straks tilbake til. Her tar jeg med et viktig ord fra Bibelen om Jesus: «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem» (2Kor 5,15). Som et Guds barn lever jeg ikke for meg selv, men for Kristus.

    Hva er det vi formanes til?

Bær kroppen fram …

    Det betyr ikke noe annet enn at vi melder oss til tjeneste for Herren. Akkurat som en jobbsøker melder seg til disposisjon og sier han vil selge sin arbeidskraft. Når det står at vi stiller kroppen fram, menes personligheten i sin helhet. Vi er både ånd og kropp. Vi snakker om at vi er individer. Selve ordet betyr at vi er udelelige. Ingen må tenke at sjelen og ånden tilhører Gud, mens kroppen og dagliglivet er mitt eget. En vanlig arbeidsgiver kan ikke forlange mer enn et visst antall timer i uka. Å fremstille seg for Gud omfatter både arbeidet og familielivet vårt, og alt vi ellers fyller hverdagen med.

    Hvordan skal vi stille oss fram for Herren? Svaret er:

som et levende og hellig offer til glede for Gud …

    Et offer betyr en gave. En gave er et kjærlighetsspråk. Vi er glad i Jesus, derfor vil vi gi det beste vi har, til ham. Dermed sies at en kristen som vil leve i en innviet hverdag, er et levende individ, som kan høre og ta imot impulser, som kan handle ut fra en fri vilje.

    Det er et hellig offer når vi innvier oss til Herren. Det hellige hører Herren til. Når Paulus snakker om «til glede for Gud – til Guds behag», mener han at denne personlige innvielsesgaven er i samsvar med hans vilje og ønske. Dette fremhever Gud som en person som både kan like og mislike ting. Du vet at en datamaskin må ha helt nøyaktige webadresser for å være nyttig. En automat er død, føler ikke og kan bare gi mekaniske tilbakemeldinger. Ikke slik med Gud. Han takker mennesker som tenker, snakker og funderer på en måte som er til glede for ham.

Det skal være deres åndelige gudstjeneste, sier Paulus. Åndelige gudstjeneste – det er brukt det greske ordet logikén gudstjeneste. Det har sammenheng med ordet logos, som betyr rasjonell, logisk og fornuftig. Den hverdagsgudstjenesten jeg er kalt til, er ikke svevende eller svermerisk, upraktisk eller ullen. Jeg er ikke med på gudstjeneste bare når vi samles om forkynnelse, bønn og sang. I den gamle pakt, da Det gamle testamente ble skrevet, hadde de en tempeltjeneste der de søkte å oppnå forsoning med Gud. Den nytestamentlige tempeltjenesten er at jeg innvier livet mitt som en takknemlighetsgjerning og et takkoffer. Jeg feirer min åndelige gudstjeneste med kroppen og tankene, ånden og fornuften i hverdagen. Det er jordnær hverdagskristendom, og da tror jeg du skal få oppleve at Gud leder deg.

Vitnesbyrd i hverdagen

Her har jeg lyst til å smette inn et eksempel. En eldre venn av meg som vil leve dette innviede livet til Herren, forteller: «Jeg lå på sykehuset. En gutt på 17 år fikk plass på samme rommet som jeg. Dagen etter sa han: – Jeg er så glad for at jeg traff deg. Jeg var litt bekymret og tenkte: Hva om ingen vil snakke med meg? Fra første stund hadde vi kontakt.

    Etter en stund begynte vi å snakke om Jesus. Gutten hadde gått på søndagsskole og yngres. Dermed sa han: – Jeg kjenner jo at når du snakker om dette, kan jeg ikke slippe Jesus. Da dagen kom for at han skulle utskrives fra sykehuset, hvisket vennen min til ham: – Du må aldri glemme Jesus. Da svarte han: – Jeg kommer aldri til å glemme verken deg eller Jesus! Slik er det å gå inn i gjerninger som er lagt ferdige av Herren. Det blir en rik opplevelse enten du er kommet kort eller langt på veien.

    Vi går nå over på det andre verset i Romerbrevets 12. kapittel. Der kommer det en ny formaning:

Innrett dere ikke etter den nåværende verden …

Denne setningen er oversatt på flere måter: «Skikk dere ikke lik denne verden.» «La ikke den nåværende verden prege dere.» «Ikke tilpass dere til denne verdens skjema.» «Ikke la verden rundt dere støpe dere etter sin egen form.» For en kristen er i verden, men ikke av verden, lærte vi av Jesus. Han ba om at alle etterfølgerne hans måtte bli bevart fra det onde (Joh 17).

    Denne verden er tidsalderen vi lever i, tidsepoken vi har fått fram mot Jesu gjenkomst. Satan prøver hele tiden å rive til seg makten. Før vi kom til tro på Jesus, var vi en del av spillet hans. Paulus skriver om det tidligere livet: «Dere levde i dem [det vil si: i misgjerningene og syndene deres] på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige.» (Ef 2,2).

    Det lyder et krav i tiden at ingen skal skille seg ut. «Slik kan vi ikke ha det,» sies det i dag. «Vi lever tross alt i dette århundret.» Det ventes at kristne ikke må provosere med sine meninger og sin livsstil. Da er det lettere å gjøre seg anonym, ta av seg det lille korset, skjule Bibelen og «blande seg med folkemengden» når det kreves noe av oss.

    Men saken er at jo mer vi ligner verden, jo mindre kan vi bety for den. Dette ligger i Jesu bilde at vi skal være jordens salt. Vi betyr noe for å bevare fra det onde bare ved det vi er og trer fram som. Jesus advarte mot at vi mister vår saltkraft. (Matt 5:13)

    Kristne er kalt til å være en sommerfuglpuppe, ikke en kameleon. Vi gjør ikke alt vi kan for å gå i ett med omgivelsene. Gud har gjenfødt oss til å være annerledes, ikke nødvendigvis vakre og fremtredende, men vi bærer i oss løfte om et liv som varer ut over dette, akkurat som sommerfuglpuppen.

    Dette med annerledesheten må ikke drive oss til å tenke sekterisk. Vi snakker om holdninger, tanker, sinnelag og gjerninger. En kristen trenger ikke skille seg ut med måten å kle seg på eller opptre på. Vi kan snakke normalt, bruke tidsriktige ord, være relevante på alle måter. Men vi må ikke gå i ett med verdens holdninger og levemåte.

    Jeg tar med et sitat av Martin Luther her: «Her på jorden lever en kristen i det ytre på samme måte som et annet menneske. Han spiser og drikker, arbeider og utfører sine forretninger. Men hans hjerte, sinn og tanke står til det at han skal bli evig salig i himmelen og være sikker i dette håpet.»

    Hvordan er verdens måte å leve på? Den verdslige vil naturlig hevde seg selv, oppnå egne fordeler, søke ære, makt, innflytelse og penger. Jeg sier ikke at ikketroende er onde mennesker etter vanlig folkelig standard. Jeg sier heller ikke at kristne lever fullkomment. Men egoismen blir lett en indre drivkraft hos alle. Preges vi av den, lar vi den få makt, står vi i fare for å legge bort det å leve et innviet hverdagsliv. Vi mister evnen til å skille mellom godt og ondt.

    Hvordan kan vi da stå imot? Bibelen svarer slik:

La dere forvandle ved at sinnet fornyes …

    Det trengs en indre forvandling i oss, om vi vil leve et innviet hverdagsliv. Paulus er opptatt av holdninger, innstillinger og sinnelag. Å bli forvandlet ut fra Bibelens normer går ikke av seg eller på et øyeblikk. Forvandlingen så vi mer og mer ligner Jesus, er en stadig prosess. Det har ikke skjedd en gang for alle. Det gamle mennesket oppdras, begrenses og så å si trues til taushet, så det nye livet fra Kristus blir til virkelighet og får herske.

    Når vi snakker om annerledes holdninger og livsstil, viser det seg at mange har lyst til å snakke om kristen seksualmoral. Jeg vet ikke om dette er stedet og tiden for å gå nærmere inn på dette emnet. Et sentralt ord vil tale for seg selv, da blir det ikke bare synsing fra min side:

    «Dere vet jo hvilke påbud vi ga dere fra Herren Jesus. For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige, så dere holder dere borte fra hor. Hver av dere skal vite å vinne seg sin egen kone i hellighet og ære, ikke i sanselig begjær som hedningene; de kjenner jo ikke Gud. Ingen må krenke eller utnytte sin bror på noen måte. Herren straffer alt slikt, det har vi tidligere sagt dere klart og tydelig. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv.» (1Tess 4:2-7)

    Omkring oss ser vi mange ødelagte ekteskap, knuste hjerter, sårede barn, seksuelle sykdommer og kaotiske liv. Ingen må la seg prege av dømmende holdninger. Hvem har egentlig lykkes slik en hadde drømt om? Hva vi alle trenger å øve oss i, er å lytte til Guds tanker, og sette dem ut i praksis i livet vårt. La ikke verden presse deg inn i sin form, sier Skriften.

    Hvordan fornyes så vi lever et innviet hverdagsliv sammen med Jesus? Skriften gjør klart at den som lever troens liv sammen med Jesus, blir forvandlet, omformet av ham. Det innebærer ikke å forlate det som er godt, men kvitte oss med det som er åndelig søppel. Slik kan vi bli endret.

    En slik forvandling skjer ikke ekstatisk eller med sterke følelser, men den er jordnær og praktisk. Gjennom nær kontakt med Bibelen og det kristne fellesskapet får jeg normer å fornye meg ut fra. Det viser seg i at jeg blir mer utrustet til å foreta kloke valg. Eller som Paulus sier det:

Så dere kan dømme om hva som er Guds vilje …

    Stadig stilles vi på valg: Hva bør jeg gjøre nå? Hvordan skal jeg stille meg til denne utfordringen? Hva ville Jesus gjort i et slikt tilfelle?

    Tre ting karakteriserer det som er Guds vilje: Apostelen sier at det er

… det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.

    Gaven til den som vil leve et innviet hverdagsliv, er at han eller hun får et sinn som er av Gud, og som i noen grad tenker som Gud. Det blir lettere å ta standpunkt til de mange spørsmålene som dukker opp. Av Jesus får de levende, innviede ofrene en nådegave til å skjelne mellom godt og ondt.

    Langt på vei er både kristne og ikke-kristne enige om hva som er godt. Heldigvis kan vi samarbeide med mennesker av god vilje om mange spørsmål. Samtidig vet vi at i enkeltspørsmål skilles veiene. På hvilke områder er det tilfelle? Da spør vi om hva som er til glede for Gud. Hva er det? Bibelen viser vei.

    Det fullkomne, sier Paulus. Det betyr at en kristen trenger ikke gå for det nest beste. Vi kan strebe etter kvalitet. Vi ærer Herren ved å gi ham det beste.

    Herren vil sørge for at vi blir korrigert av sunn, åndelig veiledning. Videre i Rom 12, fra vers 9, finner vi praktiske ord om hverdagsholdninger:

    «La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke. Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. Hold sammen i enighet. Gjør dere ikke for høye tanker, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke. Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. Men: Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» (Rom 12:9-21)

    Vi trenger å høre og leve i ordet fra evigheten midt i hverdagen vår. Da får Jesus satt sitt sterke preg på oss.

    Jeg slutter av med et sitat av Richard Halverson: «Kristendom er enten relevant hele tiden, eller unyttig hele tiden. Den er ikke bare en side ved livet, men selve livet.» Og et sitat av Albert Camus: «Hva verden kan kreve av de kristne, er at de skal fortsette å være kristne.»

OPL317