Gud og naturkatastrofer

En som kaller seg gudsfornekter, skriver: – Ifølge det kristne budskap står deres Gud bak selve skaperverket, både av vår lille klode og hele universet. Av alt det gode på jorden, det storslagne, vakre, det som gir liv og kjærlighet. Men i dette skaperverket er det også utfattelige tragedier, naturkatastrofer som rammer millioner av uskyldige barn og voksne. Jordskjelv, vulkanutbrudd, ras, flom, tørke, kulde og varme har eksistert siden tidenes morgen, lenge før menneskene ble skapt. Derfor kan vi ikke tillegge dette menneskers handlinger.

Dere hevder den Gud dere tror på, er god og allmektig. Mitt spørsmål blir derfor hvordan en god og allmektig Gud kan påføre uskyldige mennesker de enorme lidelsene naturkatastrofer representerer. Er han god? Er han allmektig? Straffer han menneskeheten med tilfeldige, uskyldige offer? Dessverre, jeg kan ikke med min beste vilje få dette til å henge sammen. (A.N.)

SVAR:

Du skriver om at du ikke får det som skjer, til å henge sammen. Det påstås at det er logiske brister i det kristne budskapet. Det er både sant og ikke sant. Jeg tror at Gud som er sannhet og som selv har lagt ned i oss forståelsen av logikk og tenkeevne, han er ikke ulogisk. Men når det sies at hans tanker er høyere enn våre tanker, så betyr det at han sprenger rammene for vår innsikt og forståelse. Jeg vet ikke hvor forskningen står nå, men da man først forsket på humlens evne til å fly, sa man at logisk sett kunne ikke humlen med sine små vinger fly, men den gjorde det likevel.

Vi kan ikke få Gud på en formel. Kunne vi forstå Guds tanke, var han ikke Gud.

Du peker på vanskelighetene når du nevner de tilsynelatende tilfeldige naturkatastrofene. Ja, hvem av oss kan forklare eller forsvare?

Men i dette bildet må vi si: De fleste mennesker opplever få naturkatastrofer. Og oftest kommer man seg gjennom dem. Det normale, og det som imponerer, er hvor forutsigelig universet er. Månens bevegelser kan vi beregne og vet årevis på forhånd. Villjordbærene kommer hvert år, enda alt synes å være visnet bort høst og vinter. Og så videre - millioner av eksempler på det forutsigelige og stabile i Guds skaperverk.

Men hva da med unntakene? Hva med det overraskende, som synes å ramme tilfeldig og urettferdig?

Vi er underlagt døden som den siste fiende i verden. Forstadiet til død er sykdom eller ulykker. Noen dør for unge, etter vår forståelse. Men ingen unngår døden. Et barn kan få et kort liv, en hundreåring kan sovne tilfreds inn. Noen får "en ond og brå død", som de gamle snakket om. I dag sier mange: Jeg vil heller dø med støvlene på enn visne langsomt hen av en plagsom sykdom. Vet vi mennesker alltid hva som er lykke og hva som ikke er det? Kan vi bli spart for noe vi ikke vet om?

Men hva med naturkatastrofene og Guds rettferdighet? Jeg har ikke et sikkert svar. Men det aner meg at Gud kaller fra morgen til kveld og sier: ’Jeg elsker dere. Jeg vil ha kontakt med dere. Jeg har vist min kjærlighet ved å gi min egen sønn som frelser.’ Hva mer kan han gjøre?

Han gjorde noe spesielt i den gamle historien, som han ga en forklaring på. Profeten Haggai gjengir Guds tale: "Jeg vil ryste alle folkene, slik at alle folkenes lengsel skal komme, og jeg vil fylle dette huset med herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud." (Hag 2,7). Kan han av og til "rugge kraftig på båten" for å få oss til å lengte til det faste og trygge landet som Bibelen kaller Guds evige rike?

I all ydmykhet vil jeg si: I alle ulykker som måtte ramme, vil jeg heller være hos Gud enn borte fra ham.

OPKL154

Powered by Cornerstone