Nådegaven til å tale profetisk, formane, oppmuntre

Vi ønsker oss levende kristne fellesskap, der Guds folk blir fornyet, der vi får glød for å tjene Herren og vinne nye for hans rike. Vi er ikke skapt til å gå ensomme, verken i det vanlige livet eller i livet som kristne. Vi trenger hverandre i et rikt åndelig fellesskap. Når vi nå skal se på de forskjellige nådegavene som blir beskrevet i Det nye testamente, er dette bakgrunnen. Vi ønsker fornyelse og iver ved Den hellige ånd.

Fra tid til annen blir nådegaver og karismatiske bevegelser et debattema. Det er ikke sentralt å delta i noen debatt i denne sammenhengen. Vi vil prøve å sette oss inn i hva Bibelen lærer.

Skriften tar opp de åndelige gavene og tjenestene særlig på tre steder: Romerne 12, 1. Korinterbrev 12 og 14, og Efeserne 4.

Jeg siterer fra 1. Korinterbrev:

«I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, deretter nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale.» (1Kor 12:28)

Nådegavene er dels tjenester som enkeltpersoner får å utføre, dels evner en får tildelt. Det ser vi tydelig i dette vi leste.

Nå skal vi snakke om de to første som omtales her:

Apostler og profeter.

Ordet apostel betyr utsending, budbærer eller ambassadør. Apostlene er representanter med fullmakt fra oppdragsgiveren de har fått.

De tolv disiplene som Jesus valgte seg, står i en særstilling. De var vitner om hva Jesus sa og gjorde. Ingen kan sammenlignes med dem. De var de fremste lederne i den første menigheten. De brakte evangeliet videre til nye steder.

Apostlene kunne meddele Ånden ved å legge hendene på og be for nye kristne i hedenske omgivelser. (Apg 8:18)

De første kristne var opptatt av å holde fast ved apostlenes lære: «De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene,» blir det fortalt. (Apg 2:42)

Ellers er det å si om apostlene at oppdraget deres er fullført. Tittelen apostel bør derfor bare brukes om de første tolv i Det nye testamente.

«Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen,» skriver Paulus (Ef 2:20).

Hvem er de profetene det siktes til her?

Nå er det nok noe forskjellig syn på dette. Selv tror jeg det siktes til profetene i Det gamle testamente. Kanskje brukes ordet «profetene» her som et samlebegrep om hele den gammeltestamentlige åpenbaringen. Med andre ord: Som kristne bygger dere på alt som er gitt oss i Det gamle testamentet, og det som Jesus sa og gjorde, og som er bevitnet av apostlene i Det nye testamente.

Paulus uttrykker det også slik: «Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter.» (Ef 3:5)

Nå kan det sies at apostlene er nevnt først her, deretter profetene. Det står også at mysteriet er nå blitt åpenbart ved profetene. Jo, det er et argument for at uttrykket profet kan omfatte også profeter i nytestamentlig tid. I alle fall må vi si: Profetisk virksomhet etter Kristus ga oss aldri noen ny lære. I GT åpenbarte profetene Guds sannheter for folket. I NT er profeter underordnet apostlene, og bringer ingen ny lære.

Dette er så viktig at jeg gjerne vil gjenta det: Profetisk tale i vår tid må aldri komme med ny lære i forhold til den som er åpenbart oss gjennom Jesus og apostlene. Skriften alene gir oss Guds åpenbaring og sannheten. Det er i strid med Guds vilje å legge til noe. Jeg siterer fra Bibelens siste bok: «Jeg vitner for enhver som hører ordene i denne profetiske boken: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne boken.» (Åp 22:18)

Det nye testamente omtaler ikke mange som profeter, men omtaler oftere selve funksjonen Å tale profetisk. Det står for eksempel: «Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med iver, særlig det å tale profetisk.» (1Kor 14:1)

Hva innebærer det å tale profetisk?

Svaret kommer straks etter: «Men den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst.» (1Kor 14:3) Legg merke til hva det står her:

Det snakkes ikke om å være profet, eller å ha en spesiell profetgave, men den funksjonen det er å tale profetisk. Da står det faktisk: «Dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret.» (1Kor 14:31)

Dernest står det: De taler for menneskene. Tungetalen er fortrinnsvis en tale innfor Gud, sier apostelen, og jeg kommer tilbake til det. Men profetisk tale er for menneskene.

Profetisk tale har et tredobbelt formål:

Til oppbyggelse. Når vi snakker om å bli fornyet som kristne, bruker vi uttrykk som å få åndelig påfyll. Det er ikke et bibelsk uttrykk, og det gir feil assosiasjoner, som om åndelig fornyelse er et slags stoff som tømmes inn i oss. Å bli oppbygget kan oppleves som et gammeldags uttrykk. Men det er bibelsk. For i Guds menighet bygges vi til en sterkere åndelig bygning. Det handler ikke bare om å føle seg oppbygget, men å få byggesteiner for troen.

For å si det konkret: Hvis du på et møte bringer fram et ord fra Herren, og jeg sier: - Dette var godt å bli minnet om! Eller: - Dette har jeg ikke tenkt på før. Eller: - Nå lærte jeg noe nytt om Guds rike og om Guds vilje. Da taler du til oppbyggelse, ja, du taler profetisk.

Det andre særpreget ved profetisk tale er at den innebærer formaning. Ordet i grunnteksten innebærer både rettledning, oppmuntring og advarsel.

I en verden som ligger i det onde, trenger vi nettopp formaningsord fra Herren og fra hverandre. Den gode rettledningen hjelper oss til å tenke kristne tanker i motsetning til verdslige tanker. Vi trenger oppmuntring når vi mister motet og synes vi lykkes dårlig. Og vi trenger advarsel mot å la oss friste av synden.

Når du på tomannshånd eller i et kristent fellesskap gir meg et ord til formaning, oppmuntring eller rettledning, da taler du profetisk, og jeg vil gi deg en varm takk for at du gjør nettopp det.

Det tredje innholdet i profetisk tale er å gi trøst. Å trøste er å gi mot og glede når en er i sorg eller har mistet motet. Det er mer aktuelt enn vi umodne kristne tenker over. De aller fleste mennesker bærer på en sorg over et eller annet. Den kan være både synlig og usynlig, kjent eller ukjent. Den kan være akseptert, som sorgen over tapet av en ektefelle eller at en har mistet en god jobb. Eller den kan være mer eller mindre forbundet med skam, for eksempel sorgen over en skilsmisse eller et barn som har skeiet ut.

Ikke bare én forkynner, men jeg har lest om flere forkynnere som på sine eldre dager har sagt: - Hvis Herren hadde gitt meg mer krefter og en forlenget tid til å virke nå, så hadde jeg reist omkring for å trøste folk.

Gir du meg et godt ord til trøst, så har du talt profetisk til meg, og takk for det! Det er denne formen for profetisk tale – til oppbyggelse, formaning og trøst – som er et kjennetegn på en god og levende forsamling, der forkynnerne og den enkelte troende bidrar.

I den første kristne tiden kunne en kalle noen spesielle personer for profeter. Men da står ikke tittelen, men hvordan de virket, i fokus. «Judas og Silas, som selv var profeter, talte lenge til søsknene der og oppmuntret og styrket dem.» (Apg 15:32)

Den profetiske tale

er en tale først og fremst til kristne og går ut på at de bygger hverandre opp. Denne oppbyggingen kan også skje ved at synd blir påpekt og advart imot. Når det skjer, kan det bli som en vekker også for ikke-kristne, sier Paulus: «Hvis alle taler profetisk når en av disse kommer inn, da vil han kjenne seg avslørt og dømt av alle; hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil kaste seg ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig blant dere!» (1Kor 14:24-25)

Av og til kan en få inntrykk av at det var tungetale som skapte den første kristne menigheten, og som gjorde at så mange ble omvendt til Gud den første pinsedagen. Men det var egentlig den profetiske talen fra Peter som Gud brukte til å gjøre det store underet. Han minnet om profetiene i Det gamle testamente, han fortalte om hva Jesus hadde gjort og sagt, og hvordan han var blitt uskyldig drept, men oppreist av Gud selv fra de døde. «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.» Også med mange andre ord vitnet han for dem, og han formante dem: «La dere frelse fra denne vrangsnudde slekten.» De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker.» (Apg 2:37-41)

Dette er profetisk tale på sitt beste. Slike nådegaver trenger vi i dag.

Å tale profetisk er altså å si fram et budskap fra Gud på grunnlag av Skriften. Guds ord blir anvendt og gjort aktuelt inn i situasjonen på en direkte måte, slik at det virker til oppbyggelse, formaning og trøst.

Den som taler profetisk, må ikke gi inntrykk av at en kommer med en ny sannhet eller åpenbaring direkte fra Gud. Derfor blir det galt å bruke den innledningsformen som de gammeltestamentlige profetene brukte: «Så sier Herren.» Vi finner ikke at noen av dem som talte profetisk i Det nye testamente, brukte denne innledningen. Det blir feil om vi gir budskapet en form som trekker til seg oppmerksomheten slik at mennesker kommer i fokus. Det viktigste er at budskapet kommer fra Herren på en aktuell og nær måte.

Det er viktig at profetisk tale ikke bæres fram av personer som taler som i transe, eller henført, eller som i ekstase. Vitner som taler profetisk, kan beherske seg og innordne seg: «For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret. Enhver profet har herredømme over sin profetånd, for Gud vil ikke uorden, men fred.» (1Kor 14:31-33)

Paulus ber oss om ikke å se ned på den profetiske talen. Det innebærer at vi ikke hindrer at noen siterer fra Bibelen og anvender ordet på en autoritativ måte. Han sier det slik: «Forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode.» (1Tess 5:20-21)

Hvordan skal vi etterprøve

eller kontrollere et profetisk ord?

Det skal stemme overens med Bibelen.

Det skal ære Jesus og opphøye ham. «På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.» (1Joh 4:2)

Et godt profetisk ord skal vise seg å gi gode frukter. Jesus sa: «Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler?» (Matt 7:15-16)

Videre vil jeg si at vi skal avvise personlig rettede budskap, der en enkeltperson pålegger en annen enkeltperson å gjøre det og det. Hvem av oss har myndighet til å si: «Så sier Herren: Du skal slutte i jobben din og reise til byen og vitne på gatene.»

Den sanne profetiske talen setter Jesus og Gud i sentrum. «Gud skal du tilbe! Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet.» (Åp 19:10)

Jeg vil også formane til stor edruelighet når noen med profetisk autoritet vil tolke hendelser i tiden som uttrykk for Guds velsignelse eller straff. Vi skal være våkne for tidens tegn. Men det blir feil om vi gir oss selv en innsikt i Guds ledelse av denne verden som vi ikke har.

Vi må be om at vi blir redskaper for Guds ord

når vi taler profetisk. Profetisk tale faller død til jorden hvis den drives fram av mennesker som vil skape interesse rundt seg selv og sine egne storartede egenskaper.

«For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.» (2Pet 1:21)

Bibelen sier: «Profetgavene skal bli borte … For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.» (1Kor 13:8-9)

Du kan bety noe til å vitne om Guds evangelium. Se på de menneskene som Gud valgte ut til å tjene ham på Bibelens tid. Den tårnhøye skikkelsen fra de første bibelbøkene var en åtti år gammel mann som stammet mens han talte. Hva han het? Moses. Ingen av de mennene som Jesus omga seg med, ga noe inntrykk av å være fremragende. Slik er det i dag også. Gud bruker mennesker som er villige til å gi seg selv og alt de har, til ham.

Eller tenk på en mindre ruvende skikkelse: Barnabas. Han var en trøster, oppmuntrer og hjelpe-til-person. Formaningens sønn, ble han kalt. Du kan bli en slik person, med profetisk tale til oppbyggelse, formaning og trøst. Det kan du være både på tomannshånd, i mindre fellesskap og i større forsamlinger. Vi må bare si med Paulus: «Gud være takk for sin usigelige gave!» (2Kor 9:15)

OPL319

 

Powered by Cornerstone