Palmesus og jubelbrus (Johannes 12,12–24)
pixabay

Palmesus og jubelbrus (Johannes 12,12–24)

Palmesøndag – dagen som markerer starten på den kristne påskehøytiden. Pilegrimer, åndelige turister søker Herren Gud i tempelet. Jødefolket feirer utgangen fra Egypt ca. 1200 år tidligere. Så dukker profeten og undergjøreren Jesus fra Nasaret opp. Han rir på et esel inn i Jerusalem hvor folkemengden roper «Hosianna!»
Svein Anton Hansen, Johannes 12,12-24, palmesøndag, publ. 01.april-20

I kirkeåret har vi kommet til Palmesøndag. Denne dagen har som kjent fått sitt navn etter at Jesus red inn i Jerusalem på et esel mens folkemengden stod rundt, vaiet med palmegrener og hyllet ham som konge. Jesus seiler på vei mot toppen av popularitetsbølgen. Han har nettopp reist Lasarus opp fra de døde. Mange kommer til tro på ham. Han hylles og tilbes. Mange i jødefolket ønsker ham som konge, en som kan kaste de forhatte romerne ut av Israel. Og en konge skal de sannelig få, men annerledes enn hva de hadde forventet. For Kongenes Konge er på vei mot døden. Ved å se kongen henge døende på et kors, skal menneskene få se Guds herlighet.
Denne sammenhengen mellom død og herlighet kan vi lese om i Johannes 12,12-24:

«12 Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem. 13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge! 14 Men Jesus fant et ungt esel og satte seg på det, som det står skrevet: 15 Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, sittende på en eselfole. 16 Dette skjønte ikke disiplene hans fra først av. Men da Jesus var blitt herliggjort, da mintes de at dette var skrevet om ham, og at de hadde gjort dette for ham. 17 Folkeskaren som hadde vært med ham da han kalte Lasarus ut av graven og reiste ham opp fra de døde, vitnet om det. 18 Dette var også grunnen til at folket gikk ham i møte, fordi de hadde hørt at han hadde gjort dette tegnet. 19 Fariseerne sa da seg imellom: Dere ser at dere ikke oppnår noe! Se, all verden løper etter ham! 20 Blant dem som pleide å dra opp for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. 21 Disse kom da til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og ba ham og sa: Herre, vi vil gjerne se Jesus. 22 Filip kommer og sier det til Andreas. Andreas og Filip går og sier det til Jesus. 23 Men Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort! 24 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.»

Ulike agendaer
For noen dager er Jerusalem på mange måter i begivenhetenes sentrum. Den jødiske påskehøytiden nærmer seg. Flere titalls tusen mennesker har tatt turen til jødenes åndelige sentrum, for å være med på påskefesten. Så dukker Jesus fra Galilea opp, profeten hvis navn er på de fleste sine lepper. Den store og nysgjerrige folkemengden søker å høre ham tale. De vil se undergjøreren, han som for noen dager siden reiste Lazarus opp fra de døde. – Under årets påskefest kommer det sikkert til å skje noe spektakulært! Slik tenker trolig mange. Stemningen og spenningen er til å ta og føle på.

Her på Palmesøndag møter vi mennesker med ulike agendaer: Folkemengden ønsker å være der ekstraordinære og spektakulære saker skjer. Jesus har kommet til vår by! Ja, nå må det vel bli liv og røre! Fariseerne derimot, de frykter ham. For som de selv sier: «all verden løper etter ham» (v.19).
Så møter vi i bibelteksten en tredje gruppe; «noen grekere» (v.20). De vil gjerne se og møte Jesus. De ber disippelen Filip lage til et møte med ham. Filip får med seg disippelen Andreas. Så går de til Jesus med grekernes ønske om å se ham.
Og til slutt, så skriver evangelisten Johannes om Jesus selv. Han vil gjerne fortelle om den død han skal møte om bare dager fram i tid. Jesus forteller om dette på en heller rar måte. Han snakker om hvetekornet som må legges i jorden for å dø.

Hosianna!
Bibelfortellingen fra Palmesøndag starter med at jødefolket roper «Hosianna!» Dette ropet møter vi første gang i Salme 118: «Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde oss og glede oss på den! Å Herre, frels! Å Herre, la det lykkes! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Vi velsigner dere fra Herrens hus.» (v.24-26). Denne salmen, disse versene sang jødene de gangene de dro opp til Jerusalem for å feire ulike religiøse høytider. Salmen gir oss innblikk i gleden og bønnen som levde i den troende. Han kjente seg glad over å tilhøre det folket Herren har tilgitt og satt i frihet. Og, den troende roper samtidig ut sin bønn om at Herren må gripe inn å frelse. Hylllingsropet og frelsesbønnen går hånd i hånd.

I møte med Jesus har vi behov for å be om nåde og tilgivelse for våre synder. Samtidig har vi som troende behov for å tilbe og hylle ham som gjerne vil tilgi. Vi trenger derfor både å bekjenne synd samt å ta imot tilgivelse.

Disse som ropte «Hosianna», mente de egentlig hva de ropte? Var ropet kanskje bare uttrykk for en ytre tilbedelse uten at hjertet virkelig elsket Jesus? Ja, er det mulig å rope om frelse uten å kjenne synden i sitt eget hjerte? Hadde de skjønt hva som nå virkelig holdt på å skje, da hadde de først kastet seg på kne, bekjent og grått over sine synder og harde hjerter. Gud ønsker først bot og syndsbekjennelse. Slik kan vi ta imot tilgivelsen og frelsen, og deretter tilbe Jesus med våre Hosianna-rop.

Kraften i et vitnesbyrd
Vi leser videre i Johannes 12 at «folkeskaren som hadde vært med ham da han kalte Lasarus ut av graven og reiste ham opp fra de døde, vitnet om det.» (v.17). For, noen dager før inntoget i Jerusalem hadde Jesus vekket Lasarus opp fra de døde. Dette underet skapte naturlig nok stor publisitet om Jesu person. At et dødt menneske kommer tilbake til livet, førte opplagt med seg mye folkesnakk og nysgjerrighet omkring Jesu person.
De som opplevde dødeoppvekkelsen delte sine opplevelser med de som ikke hadde sett det. Kraften i vitnesbyrdene dro mange nye jøder til å høre og se Jesus.

«Hvetekornets lov»
Bibelteksten fra Palmesøndag handler ikke bare om selve inntoget i Jerusalem. Evangelisten Johannes skriver også om hva som skjer enten senere samme dag eller muligens dagen etterpå. Noen grekere har kommet til tro på jødenes Gud. De er nå på pilegrimsreise til Jerusalem for å feire jødenes største religiøse høytid – Pesach (Påske). Heller ikke disse grekerne kunne unngå å høre vitnesbyrdene om hva profeten Jesus gjorde. Derfor oppsøker de disippelen Filip for om mulig å få til et møte med Jesus. De ordene og setningene Jesus så taler, om et hvetekorn som skal legges i jorden for å dø, det kan vi undres på om grekerne virkelig skjønner betydningen av.

La oss se litt på hvordan liv blir til. I biologiens verden gjelder følgende lov: litt liv (sædcelle) + litt liv (eggcelle) = mer liv (et menneske). I Bibelen finner vi derimot følgende lovmessighet: Først død, så liv. Ikke noe åndelig liv oppstår uten at noe først må dø. Kristenliv skapes av at Jesus dør.

Jesu soningsdød i påsken fører nettopp til nytt liv som gir tilgivelse for synder. Vi kommer ikke utenom død, blod, kors og lidelse hvis vi skal presentere et sant bilde av kristentroen og dens hovedperson Jesus. Han sier selv i bibelteksten: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort.» (v.23). Hvilken «time» tenker Jesus på her? Han sikter til korsets time, hvor han, hvetekornet, dør.
Av og til kan vi bruke uttrykket: «livet er herlig». I kristen tankegang kan vi også si at døden er herlig. For
den enes død ble til beste for oss alle. Da gir følgende setning av Jesus mening: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.» (v.24).

Bonden sår korn. Når han sår, så kaster han bokstavelig fra seg livet, korn han kunne ha laget mel og brød av. Han gjør det fordi han vet at det ene kornet om noen måneder vil gi vi ham et aks med titalls korn på. Det ene kornet må dø i jorden for at nytt liv skal spire fram. Det er dette vi kaller for «hvetekornets lov».

Hva ser du?
Grekerne som ville se Jesus var trolig på pilegrimsreise til Jerusalem denne påsken. De fikk se et storslått tempel, offerdyr og tusener av mennesker som søkte Gud. Ble de i byen noen dager til, ville de også få se Guds påskelam, han som bar all verdens synd opp på korset. Her ble nytt liv skapt; evig liv.
En mye brukt kristen sang heter: «Du ser kanskje Jesus.» I et av versene og refrenget synger vi:
«Du ser kanskje Jesus som lærer og mester, en fengende leder, et stort ideal, som gav oss et nytt bud, et bud om å dele. Vi andre skal tjene og ikke oss selv. Men har du sett Jesus, som lider på korset som soner for din skyld, som lindrer din nød; og har du sett Jesus som står opp av graven, gir håp om et nytt liv og seier over død?»

Skal du og jeg se et sant bilde av Jesus, så må vi se han død på korset og oppstått fra graven. Jubelbruset fra palmesøndag har en bitter men nødvendig smak av død.

BS 2014

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Menneskene i bibelfortellingen har ulike agendaer for å møte Jesus. Hva ville du sagt til Jesus om du møtte ham ansikt til ansikt?
  • Hva tenker du/dere om hva som er sammenhengen mellom at Jesus dør og at vi får liv?
  • Les Salme 118,24-26. Tenk over/ samtal om sammenhengen og kontrasten i at vi både gleder oss i Herren og samtidig roper ut vår bønn om at han må frelse oss.
  • Kraften i et vitnesbyrd: Hva har du sett og hørt fra og om Jesus som du bør dele med andre mennesker?
  • Grekere ville gjerne møte og se Jesus. Hva ville du svart hvis du var Fillip og noen i dag spurte deg: «Jeg lurer på om du kan fortelle meg hva kristendom går ut på?», «Hvor kan jeg møte Jesus i dag?» og «Kan jeg få være med på møte/ gudstjeneste der du går?»
Powered by Cornerstone