Synd - syndsbekjennelse - soning (Salme 32)

Synd - syndsbekjennelse - soning (Salme 32)

Bibelen forteller at kong David ble kalt mannen etter Guds hjerte (Apg.gj. 13,22). Når vi leser historien om denne store kongens liv, ser vi at det ikke bare var kongeverdigheten og hjertet som var store. Noen av David sine synder var ikke akkurat små, verken i menneskers eller Guds øyne.
Svein Anton Hansen, 10.aug.-17

Bibelen er jordnær og skjuler ikke livets realiteter for oss. Heller ikke kong Davids synder og bommerter gjemmes unna i Guds Ord. Det oppleves nok litt fjernt å sammenlikne seg med en konge. Samtidig kan vi speile noe av vårt liv også i en konge som David. Veien til syndstilgivelse og oppgjør er den samme for oss som det var for ham. 

De mest kjente og alvorlige syndene David gjorde er knyttet til historien om da han drev hor med Batseba (2.Sam.11). Hor, mord, tyveri og løgn - David falt i og for alle disse syndene. Salme 32 og Salme 51 gir oss et innblikk i kongens bønneliv og selverkjennelse etter at han hadde syndet og blitt avslørt av profeten Natan. Her i Salme 32 ser han seg tilbake. Han skriver om hva som skjedde, hva han lærte, og hva han nå kan lære andre. Salmen kalles en læresalme. En med erfaring og kunnskap deler sine opplevelser med oss. Les, lytt, lær og bli klok. Lær av David og lær av Guds Ord. Det er som om vi hører David si: Jeg vil lære dere hva som skjer hvis dere tier med og prøver å skjule syndene. Men, jeg vil også lære dere hva som skjer hvis dere bekjenner syndene for Gud. 
Salmens ord er mer enn tørr teori. Her leser vi dyrekjøpt erfaring. David deler av sin smerte, men også gleden over å ha blitt tilgitt.

Synd
I Salme 51 leser vi om brudd på det 5. og 6.bud, om drap og hor. I Salme 32 beskrives synden generelt. Slik sett passer denne salmen til de fleste synder og situasjoner. «Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd.» Slik skriver David i staten av Salme 32.
Her snakkes det om «overtredelse». Synd er å trå over en grense, en lov Gud har satt som et vern rundt min neste og Gud selv. Ordet «synd» betyr bokstavelig «å bomme på målet». Når jeg synder bommer jeg på det gode og fullkomne målet Gud har satt for livet mitt. «Svik» er et annet ord for synd. Å ikke holde ord er å svikte et annet menneske. 

Når jeg synder får jeg skyld overfor Gud. Vi blir stående i gjeld til Gud. Synd er et totalbegrep, det gjelder alt som ikke er i overensstemmelse med Guds vilje. Det handler ikke bare om gjerninger, om enkeltsynder, men synden preger meg som person. Jeg blir ikke synder fordi jeg gjør enkeltsynder. Men, jeg gjør enkeltsynder fordi jeg er en synder. Derfor ber vi i kirkens syndsbekjennelse om at Gud må «se i nåde til meg, syndige menneske.» Jeg ber ikke den bønnen fordi jeg nødvendigvis har gjort så voldsomt mange og alvorlige synder, men fordi jeg som menneske i bunn og grunn er en synder. Av naturen, av fødselen er hvert menneske en synder (Efeserne 2,3). 
Videre hører synd og fortapelse sammen. Jeg er fortapt fordi jeg er en synder. En dag kan syndene mine gjøre at jeg går fortapt. 

Si ikke noe!
Det store spørsmålet er hva gjør vi med syndene våre? Ikke minst når jeg opplever å ha blitt avslørt av andre eller Gud, hvilken strategi velger jeg da? Jeg kan psykologisere synden, rasjonalisere og bortforklare den lik Adam gjorde i Edens hage. Mange velger å bagatellisere eller unnskylde synden. Eller kanskje jeg heller skal bekjenne de små syndene, så overser Gud forhåpentligvis mine større synder? Jeg kan også falle for fristelsen å balansere synden opp mot mine gode gjerninger og håpe at jeg har gjort flere gode enn dårlige gjerninger. 
Kong David valgte å bli stille. Profeten Natan avslørte hva kongen hadde gjort mot Batseba og mannen Uria. Hor og drap. Synden kunne ikke skjules for mennesker. David ville ikke snakke med Gud om hva han hadde gjort. Kanskje kunne han klare å skjule synden for Gud? Videre i Salme 32 skriver han: «Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke.» (v.3-4). David ble stille overfor Gud. Han ville ikke snakke om hva som hadde skjedd. Når han i tilbakeskuende blikk skriver Salme 32, så er det for å lære oss hva som skjer når vi tier om synden. Gudslivet tørker ut og kraften i livet forsvinner. Det er så menneskelig å prøve å skjule det som ikke passer i lyset. Så lever vi i håpet om at «tiden leger alle sår». Det blir som å få en mangel-lapp på bilen, legge den i en skuffe og håpe at det går over av seg selv. Så erfarer jeg bare at å skjule synd, det er en slitsom sport. Kreftene og frimodigheten i kristenlivet forsvinner. Gud virker fjern, og egentlig ønsker jeg å ha passe avstand til ham. Å tie om synd er starten på veien bort fra et fortrolig fellesskap med Gud. 

Syndsbekjennelse
Etter dager, uker, ja, kanskje måneder i taushet, klarer ikke kong David lenger å holde Gud på avstand med en lukket munn. Smerten på innsiden må ut. Den knugende samvittigheten må lettes. «Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren!» (v.5). Det kritiske punkt var nådd.

Å bekjenne betyr «å si det samme som.» Når jeg bekjenner synd, da sier jeg det samme om hva jeg har gjort som Gud sier om den saken. Jeg aksepterer Guds dom over mine tanker, ord og gjerninger. Oppgjort synd er aldri noe problem for Gud. Uoppgjort synd kan derimot bli et kjempeproblem. Da må jeg selv bære straffen for hva jeg har gjort. Når vi velger å tie, da forblir synden uoppgjort. Sier vi det som det er til Gud, da blir synden gjort opp. I 1.Johannesbrev leser vi et flott løfte: «Dersom vi bekjenner våre synder, er Gud trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1.Joh.1,9)

Soning
Kong David erfarte at Gud tilgav ham. I Salme 32 utbryter han glad og frimodig: «Og du Gud tok bort min syndeskyld.» (v.5). Hvorfor vil Gud tilgi synd, og hvordan kan det skje?
Guds måte å tilgi handler om blod, Jesu blod. I Hebreerbrevet leser vi: «Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.» (Hebr.9,22). På korset gav Jesus sitt blod ikke bare for synd, men for syndere som deg og meg. Jesu kors var det stedet hvor synden ble sonet. Ordet «sone» betyr både «å bære bort» og «å dekke over». Da Jesus døde på korset bar han vekk synden, han utslettet og gjorde den til intet. Skylden i synden ble tatt bort. Konsekvensene må vi kanskje leve videre med, men straffen i synden er tatt bort. 
Apostelen Johannes skriver om sammenhengen mellom synd og soning i sitt første brev: «Jeg skriver dette til dere for at dere ikke skal synde. Men hvis noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens synder." (1.Joh.2,1-2)

Lær!
Salme 32 kalles en læresalme. «Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye.» (v.8). 
Gud selv ville lære David den gang, og vil lære oss i dag hvordan vi skal leve og ta de riktige valgene. Gud med sitt Ord, og David med sine erfaringer vil lære oss hva vi skal gjøre når vi synder. Bekjenn synden, ikke bortforklar eller prøv å skjule den. Videre kan vi lære å ta imot tilgivelsen. Da må vi innse og godta at det bare er Jesus som kan frelse oss. Til sist lærer Salme 32 oss om viktigheten å fortelle andre om våre erfaringer, og at Gud kan og vil tilgi oss på grunn av Jesu død for våre synder. 

BB 015

Powered by Cornerstone