Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene.
Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Pixabay

Jesus vil samle alle som løper bort fra Gud. (Matteus 23,37-39)

Hva hjelper det å invitere til fellesskap og trygghet, når de som blir invitert springer vekk, uten mål og retning i livet? Jesus bruker bildet med en hønemor som vil samle sine kyllinger når han skal beskrive sitt forhold til jødefolket.
Av Svein Anton Hansen, Matteus 23,37-39. 11.søndag i treenighetstiden. Publ. 15.aug.-17

Jesus og disiplene har kommet til Jerusalem, til den siste påsken da Jesus skal bli korsfestet. Selv vet han hva som venter ham. Han vet at mange av de som for noen dager siden hyllet han med «Hosianna Davids sønn!», de vil snart rope «korsfest, korsfest!» 
Jeg er ganske sikker på at Jesus kjente mange ulike og motstridende følelser når han tenkte på byen Jerusalem. Denne byen som han og mange elsket og lengtet etter å komme til. Byen som millioner gjennom historien har bedt for. Jerusalem er også voldsbyen. Her ble profeter forfulgt og slått i hjel, og her skulle Jesus bli korsfestet. Opp gjennom historien har kristne og muslimer slåss om herredømme over byen. I vår tid er fortsatt Jerusalem sentral for tre verdensreligioner; jødedom, kristendom og islam. 

I Matteus 23,37-39 leser vi om Jesu følelser for byen: «Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»

Jesus vil samle
Når Jesus forteller om hvorfor han er kommet til jord, bruker han bildet med en hønemor som ønsker å samle kyllingene under vingene sine. Jesus er kommet for å frelse fortapte mennesker, for å samle de som har tullet seg bort fra Gud. Mennesket, Guds skapning, springer bort fra Skaperen. Når Gud så kaller mennesket tilbake til seg, så vil vi ikke komme. «Men dere ville ikke» sier Jesus, helt sikkert med sorg i stemmen. Det ligger smerte og klage i Jesu stemme når han sier «Jerusalem, Jerusalem». Jesu hjerte er nok heller fylt med «akk!» enn med «takk!» når han tenker på Jerusalem, byen som Gud utvalgte til å la sitt navn bo i. Her ligger templet hvor Gud selv møter menneskene når de ofrer for sine synder. Nå står selve offerlammet levende foran dem, men de ser det ikke. Jødefolket vil ikke komme. Derfor er det ikke underlig at det et annet sted står at Jesus gråter over byen (Lukas 19,41-44). Byen, folket, forstår ikke sitt eget beste. Frelseren er her, men de vil ikke komme til ham. 

«Men dere ville ikke.» 
Hver enkelt av oss har ansvar for våre handlinger og valg. Jeg må velge å si «ja» eller «nei» til Jesu invitasjon om å komme. Gud tvinger ingen, han bare kaller på oss. Mitt problem er at det i meg bor en egenvilje som ikke har lyst å komme til Jesus. Menneskets egenvilje er preget av synden som bor i oss.
Vi dras naturlig bort fra Gud, ikke mot ham. Derfor må Gud av og til ryste oss og nærmest rope til oss for at vi skal stoppe opp, vende om og begynne å gå mot ham. Når jeg hører kallet og snur meg, så ser jeg Jesus stå der med utstrakte og innbydende armer. Akkurat som en hønemor som breier ut sine vinger for at kyllingene kan finne trygghet.

Et øde hus?
På slutten av bibelteksten bruker Jesus nærmest noen mystiske uttrykk: «Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»
Hva mener han med «øde hus»? I år 70, ca. 40 år etter Jesu død, ble templet i Jerusalem brent av romerne og jødefolket fordrevet. Byen ble slik sett liggende øde, selv om det fortsatt kom til å bo mennesker der. Men, fra år 70 ble det jødiske folket spredt og de hadde ikke lenger Jerusalem som sin hovedstad. Tempeltjenesten med alle sine ofringer opphørte dermed.
Én sak var at templet og byen på en synlig måte ble lagt øde i år 70. På det usynlige plan ble templet lagt øde da Jesus døde på korset. For med sin død på korset oppfylte og opphevet Jesus alle de gammeltestamentlige offerordningene. Med Jesu død var det ikke lenger behov for jødenes offerordninger. Gud forlot templet med sine altere og flyttet til Golgata. Korset ble Guds nye offeralter. Tempelet hadde utspilt sin rolle.
Heller skulle ingen nye profeter bli sendt til Jerusalem. Jesus var den siste og endelige profet. Så, fra ca. år 30 forlot Gud tempelet på en usynlig måte. 40 år senere ble templet og byen lagt synlig i grus. Jødefolket ble fordrevet fra sin religiøse hovedstad. De vendte egentlig ikke tilbake før etter seksdagerskrigen i 1967.

«Velsignet være …»
På palmesøndag hyllet folket Jesus med et «Velsignet være han som kommer i Herrens navn.» Nå sier Jesus at de ikke skal se ham igjen før de på nytt roper dette hyllingsropet. Jesus ser fram i tid. Han ser fram til den dagen han kommer igjen for å dømme verden. På den dagen skal alle mennesker på jorden innse at Jesus er verdens frelser. Paulus sier at på dommens dag skal alle bøye seg for Jesus bekjenne at «Jesus Kristus er Herre!» (Fil.br.2,10-11). Problemet er bare at det for mange ble for sent å rope «Jesus er Herre!» eller «Velsignet være Jesus!» For sent innså man hvem Jesus var. For sent bøyde man seg for Jesus. Nå, i dag, mens jeg ennå lever er nådens tid, muligheten å vende meg til Gud. Gud gir ingen nye sjanser etter døden.

Kom til Jesus!
Denne korte bibelteksten om Jesu klage over Jerusalem har både Matteus og Lukas tatt med. Teksten ønsker å fortelle oss at Jesus bærer på en sorg over mennesker som er på vei bort fra ham. Dette gjaldt jødefolket den gang, men er like aktuelt i dag. Gud vil samle alle mennesker som springer sine egne veier. Han vil samle flest mulig under sine beskyttende vinger. Spørsmålet er ikke om Gud vil, men om vi vil komme til ham. 
Mange tenker «senere» når det gjelder Gud og kristendom. «Ja, jeg skal nok en gang bli kristen og begynne å tro på Gud. Ikke nå, men senere når jeg bli gammel, da kan jeg ordne med himmelbilletten.»
En del mennesker gjør seg nok liknende tanker. Vel, ingen av oss vet om vi blir gamle. Ingen vet hvor lang tid man har på seg å komme til ham. Heldigvis gjelder ennå i dag ordet og løftet fra Salme 91,4:
«Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.»

BS 017

Powered by Cornerstone