Hvorfor vil så få gå inn gjennom den trange døren? (Lukas 13,22-30)
pixabay/CCL

Hvorfor vil så få gå inn gjennom den trange døren? (Lukas 13,22-30)

Livet mitt består av mange valg. De fleste valgene i hverdagen har heller små konsekvenser. Valget av riktig vei mot evigheten har derimot store konsekvenser. Om jeg velger riktig vei, vil avgjøre om jeg en dag åpner døren til himmelen eller døren til fortapelsen.

Svein Anton Hansen, Lukas 13,22-30, Bots- og bededag, publ. 23.okt.-17

I bibelteksten for bots- og bededag møter vi noen som trodde de gikk på riktig vei, men som for sent oppdaget at de hadde valgt feil. Da de stod ved et avgjørende veikryss i livet valgte de den brede vei framfor den smale sti.

I Lukas 13,22-30 leser vi: «På sin vandring mot Jerusalem dro han gjennom byer og landsbyer og lærte. En sa da til ham: Herre, er det få som blir frelst? Men han sa til dem: Strid for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det. Når husbonden først har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for øynene dine, og du lærte på gatene våre. Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett. Dere skal gråte og skjære tenner når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor. Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og sør og sitte til bords i Guds rike. Og se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste!»

Mange frelste?
På vei mot Jerusalem stopper Jesus opp i noen landsbyer og underviser folkene som bor der. Jesus snakker om hva det vil si å være en del av Guds Rike, om det å være hans etterfølger. Responsen fra en av tilhørerne tyder på at Jesus må ha snakket om at det ikke er lett uten videre å finne fram til det evige livet hos Herren Gud. For, en i tilhørerskaren spør: «Er det få som blir frelst?» (v.23). Hvor naturlig var det ikke heller å spørre: «Hvor mange blir frelst?» Det må åpenbart ha festet seg et inntrykk hos tilhørerne at ikke alle, heller ikke majoriteten, men i stedet «få» vil bli frelst.

I stedet for å gi et kjapt «ja»- eller «nei»-svar, vender Jesus spørsmålet om til en appell om å velge rett og kjempe for å nå det evige livet hos Gud. «Strid for å komme inn gjennom den trange døren!» (v.24). Livet med Gud går ikke på en bred vei uten humper og svinger, og som starter med en stor og vidåpen port. Den som tror og håper på et mest mulig knirkefritt og problemfritt liv her i tiden som kristen, må tenke om igjen. Guds kjærlighet og frelse er stor, vid og grenseløs. Men, veien fram til evigheten er ingen blomstersmykket festgate.

Mine fiender
Hvem eller hva er det som strider så hardt mot at vi skal finne og vinne fram? Du og jeg har en tredelt kamp. Den onde kjemper med nebb og klør mot at jeg skal vinne Paradis. Verden lokker meg bort fra den smale og tidvis humpete sti, til en bredere og mye mer behagelig vei og hverdag. For det tredje har jeg i mitt indre en menneskenatur som søker de enkleste veier i livet, veier og valg som fører meg bort fra Gud. Daglig må vi som kristne kjempe denne kampen mot djevelen, verden og vår syndige menneskenatur. Kampen pågår så lenge det er liv i oss.

Jesus sier altså at porten er trang og veien er smal som fører til livet. Videre sier han at mange skal søke å komme inn men ikke være i stand til det. Hva mener Jesus med «ikke være i stand til det»? (v.24). I den samme bibelteksten hos Matteus (kap.7) sier Jesus at det er «få som finner» den rette vei. Kanskje var ikke majoriteten av folk i stand til å finne riktig vei fordi de lette på feil sted? Kanskje mange i dag ikke finner veien til fellesskap med Jesus fordi de ikke søker der han er å finne? Hvor leter du etter Gud, etter den rette døren inn til livet med ham? Jeg tror mange leter etter en dør i sitt eget hjerte. Man tror at det guddommelige bor i sitt eget indre. Andre tror at veien som fører til Gud kalles «gode gjerninger». Jeg tror følgende tanke ligger veldig nære for mange: Bare jeg gjør mitt aller beste og er så ærlig som jeg bare kan, da kommer Gud til å åpne døren til Paradis for meg.
Problemet med å lete i mitt eget hjerte, er at der finner jeg ikke Gud. I stedet finner jeg et hjerte fullt av synd. Problemet med å prøve å bygge en god-gjerning-vei til Gud, er at den veien ikke fører fram.

Å bedra seg selv.
Å prøve å lure andre mennesker, kan av og til være gøy, men som oftest bare dumt. Å lure seg selv, er bare dumt. Vi kaller det å bedra seg selv, noe som kan få katastrofale konsekvenser. I denne bibelteksten og samme bibelavsnitt hos Matteus, møter vi flere som levde i selvbedraget. Det oppdaget de først på dommens dag. De mente at de levde rett med Gud fordi de profeterte ved Jesu navn, de hadde drevet ut onde ånder og gjort mektige gjerninger i Guds navn. De hadde gitt Jesus plass i sine liv, trodde de. I det ytre så det ut som om de virkelig gikk på den rette vei. Når døren gikk opp på dommens dag, fikk de høre følgende ord fra Jesus: «Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.» (v.27).

Utenfor eller innenfor?
Hvor mange kommer til på dommens dag å oppleve det som Jesus her beskriver; å bli kastet utenfor der de gråter og skjærer tenner? Både Jesus spesielt og Bibelen generelt snakker om et utenfor og et innenfor. Vi har så lett for å plassere folk i båser. Av og til kan jeg til og med ta meg i å være sikker på hvor enkeltpersoner kommer til å tilbringe evigheten. Enkeltpersoner kan ha en språkbruk og en livsstil som forsiktig sagt er vanskelig å forene med det å være en himmelvandrer. Heldigvis er det verken du eller meg som på vegne av andre mennesker skal trykke på den evige heisknappen. Tragedien som bibelteksten ruller opp for oss, er at noen vil gå inn i evigheten med den største selvsikkerhet, at porten til Paradis vil åpnes for dem. Så gikk dessverre heisen ned og ikke opp. For å være i bildet, de tok plass i selvbedragets heis. Endestasjonen ble en annen enn hva de hadde trodd.

Derfor bør bots- og bededag få oss til å stoppe opp for både å tenke og be. Jeg trenger å tenke over om jeg er en av de som bedrar meg selv. Så må jeg be om at Gud må ransake hjertet mitt og prøve om jeg er på den rette vei eller ikke. For det må da tross alt være bedre å oppdage feil veivalg her i tiden og gjøre noe med det, enn å tro at jeg nå går på den smale sti, men oppdage i evigheten at jeg hadde vandret til feil endestasjon.

Jesu døde for alle mennesker sine synder. Han stod opp for at alle kan få starte en ny vandring på den rette vei. Mange vil nok fortsatt forkaste veien til livet. Heldigvis så er vi egentlig ikke så få vi som til slutt skal leve evigheten med Jesus i Himmelen. Himmelen kommer til å befolkes av millioner av mennesker som kommer fra øst og vest, syd og nord, for å sitte til bords med Jesus i Himmelen. For alltid.

BS 025

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:

  • Hvorfor tror du at Jesus fikk spørsmål om det er "få" og ikke "mange" som blir frelst?
  • Hvilke "fiender" har vi som kristne, fiender som vil slåss mot at vi skal nå himmelen?
  • Hvordan kan vi leve og tro slik at vi ikke bedrar oss selv, at vi tar feil av å leve med Gud?
  • Hva bør være i fokus på bots- og bededag?
Powered by Cornerstone