Jeg går ikke bort fra Jesus! (Johannes 6,63-69)

Jesus har nettopp mettet 5000 mennesker (Johannes 6,1-13) med fem brød og to fisker. Han har også vist disiplene at han har makt over det skapte ved å gå på vannet (6,16-21). På ny samler det seg mange mennesker rundt Jesus. Han begynner så å undervise dem om hvem han er og hvorfor han er kommet til jorden. Jesus snakker om seg selv som «livets brød» (6,35), brødet som kommer ned fra Himmelen til menneskene. Folket som lytter skjønner åpenbart ikke så mye av det Jesus snakker om. Når han så sier at folk skal spise Menneskesønnens kropp og drikke hans blod, ja, da blir de enda mer undrende. Nå er menneskemengden virkelig forvirret. Slik har de aldri før hørt Jesus snakke. Mange av disiplene som fulgte ham sa da: «Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?» (6,60). Sakte, men sikkert begynner den ene etterfølgeren etter den andre å trekke seg bort fra Jesus. Omkostningene ved å bekjenne at man er i Jesu følge har blitt for stor for enkelte. Derfor spør Mesteren de 12 disiplene; «Tar dere også anstøt av dette?» (6,61).
Dette er foranledningen til bibelteksten vi finner i Johannes 6,63-69:
«⁶³ Det er Ånden som gjør levende, her kan menneske intet utrette. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv. ⁶⁴ Men det er noen av dere som ikke tror. – For Jesus visste fra begynnelsen hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulle forråde ham. ⁶⁵ Og han sa: Derfor har jeg sagt dere at ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av Faderen. ⁶⁶ Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham. ⁶⁷ Jesus sa da til de tolv: Vil også dere gå bort? ⁶⁸ Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, ⁶⁹ og vi tror og vet at du er Guds Hellige!»

Ånden gir liv
Jesus starter med å si: «Det er Ånden som gjør levende, her kan menneske intet utrette.» (v.63). Hva mener han med dette? Det er de ordene Jesus taler som både er og gir ånd og liv. Jesu ord kommer fra Gud selv og kan ikke uten videre forstås av syndige mennesker. I utgangspunktet er Gud og det syndige menneske ikke på samme kanal. Våre tanker samsvarer ikke med hans tanker. For vi er jordiske, Gud er himmelsk og hellig. Så når det gjelder dette med å komme til tro på Jesus og forstå Guds vilje, så er mennesket i desperat behov av at Gud selv åpenbarer sitt ord og sine tanker for oss. Ikke noe menneske kommer på av seg selv den tanken at det skal søke Gud. Og om vi skulle tenke i de baner, så vil vi ikke finne veien dit av oss selv. Nettopp derfor var det kanskje ikke så rart at mange av disiplene stod der nærmest som et spørsmålstegn da Jesus begynte å snakke om seg selv som «livets brød» som de måtte spise av for å få del i det evige liv.

Jesus understreker at hans ord er ånd og liv. Mennesker kan snakke og vi kan diskutere. Ikke alltid følger det så mye påvirkning og kraft med våre ord. Derimot, når Jesus snakker, så taler han guddommelige ord som har en iboende kraft i seg til å forandre og skape noe nytt. Gud talte en gang i tiden ord, og jorden med blomster, dyr og mennesker ble til. «Han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der.» (Salme 33,9). Her i bibelteksten fra Johannes kap. 6 snakker Jesus om seg selv; og troen skapes i menneskene som lytter og tar imot budskapet.

Komme til Jesus
«Men det er noen av dere som ikke tror. – For Jesus visste fra begynnelsen hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulle forråde ham. Og han sa: Derfor har jeg sagt dere at ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av Faderen.» (v.64-65). Hvem er det som kommer til tro på Jesus? De fleste i Norge har en Bibel og går innom en kirke en gang iblant. Kristen tro omtales rimelig ofte i media, om ikke alltid i positive og vennlige ordelag. Så godt som alle nordmenn vet at Jesus Kristus har levd. Hvorfor er det likevel så få som tror på ham og vil bekjenne seg som kristne? Svarene og årsakene kan være mange og ulike.

Bibelteksten sier oss at Jesus visste at Judas skulle forråde ham. Jesus var nok også klar over at mange av disiplene som fulgte ham kom til å forlate ham når det ble for krevende å følge og bekjenne seg til Jesus. Men, mener Jesus at Gud gir troen til noen, mens han samtidig lar være å gi den til andre? Her trenger vi å holde fast på to tanker i hodet samtidig. For det første ønsker Gud at alle mennesker skal bli frelst (1.Tim.2,4) og lære ham å kjenne. Frelsesinnbydelsen er universell. Over døren inn til Guds Rike står det et skilt med påskriften «alle er kalt». For det andre skal vi også tenke at Gud valgte Jesu soningsdød som veien mennesker må gå for å få fellesskap med ham. Gud har utvalgt oss i Jesus Kristus. Derfor skal vi også tenke at den som tar imot budskapet om frelse ved troen på Jesus, han og hun er utvalgt. Den som har gått inn døren til Guds Rike, han kan snu seg å se at det på innsiden av døren henger et skilt med innskriften «du er utvalgt». Å ta imot troen på Jesus, det er noe bare Gud kan gi oss.

Bort fra Jesus
Noen av disiplene valgte å gå bort fra Jesus. Vi kan gjerne spørre om hvorfor de i alle dager tok et så dårlig og dumt valg? Noen syntes nok at enkelte av Jesu ord, ideer og meninger ble for vanskelige og spesielle å godta. Kanskje skjemtes de over å si at de var i Jesu følge? Omkostningene ble for store. Slekt, venner og naboer smilte litt overbærende og snakket bak ryggen på den troende om at han hadde blitt med i Jesu følge. Nå var han liksom kommet litt på sidelinjen og var ikke lenger regnet med i det gode selskap. Til oss i dag - gir vi opp eller holder vi fast på troen og bekjennelsen når det virkelig røyner på?

Andre av disiplene som forlot Jesus hadde trolig feil eller urealistiske forventninger til ham og hva de skulle få ut av å tilhøre hans team. Noen så kanskje for seg politisk innflytelse i Jødeland, mer velstand eller hyllest fra folkemengden som ofte var rundt Jesus. Så gikk månedene, forventningene og forhåpningene ble ikke innfridde. Skuffet gikk de bort fra Jesus.
Vi hører også i vår tid om bekjennende kristne som slutter å tro på Jesus. Årsakene kan være ulike, men jeg tror nok at flere kjente på en skuffelse over at troen ikke gav dem så mye som de først hadde trodd den skulle gi dem. Gud skuffer ikke, men våre forventninger kan være urealistiske.

Også dere?
Jesus stiller de 12 disiplene på valg: «Vil også dere gå bort?» (v.67). Flere i disippelskaren har nå forlatt Jesus. Vi vet ikke hvor lang tid det går før Peter svarer. Men, jeg tror nok at det var en viss trykket stemning og en tid for ettertenksomhet før Peter svarer: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!» (v.68-69).
Det ligger så mye følelser og hengivenhet i disse setningen fra Peter. Mange kristne har i århundrenes løp gjort Peters ord til sine egne. Kristne til alle tider har som Peter sukket til Jesus om at han må bli hos oss, at han ikke må forlate oss. Vi vet ingen andre vi da skulle gå til og tro på. For, vi har møtt han som både eier sannheten og som vil gi oss det evige liv. Hvem i hele vide verden kan gi syndige mennesker det samme som Jesus? Ingen!

Mange av oss har gjort samme erfaring og oppdagelse som Peter. Vi vet at Jesus eier de skapende og evige ord. Vi vet hvem Jesus er, at han ikke bare er et godt menneske, men Guds Hellige Sønn. Jo lengre vi har levd med Frelseren, jo mer har vissheten vokst i oss om at det bare er Jesus fra Nazareth som kan frelse både oss og alle mennesker i hele verden. Han vil jeg følge, forhåpentligvis også hvis omkostningene skulle bli ekstra store.

BS 2345

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale i grupper:

• Hva menes med følgende utsagn: «I utgangspunktet er Gud og det syndige menneske ikke på samme kanal. Våre tanker samsvarer ikke med hans tanker»?
• Hva menes med at Jesu ord «er ånd og liv»? (v.63).
• Reflekter over/ samtal om spenningen mellom de to sannhetene at det på døren inn til Guds rike står «alle er kalt», mens det på innsiden av døren står «du er utvalgt.»
• Alle har vi en eller flere ganger blitt skuffet over Gud og troen. Hvorfor valgte du likevel å bli værende hos Jesus?
• Hva er din bekjennelse av hvem Jesus er?

Av Svein Anton Hansen, publ. 08.november-23