Om gode gjerninger på himmelveien (Matteus 25,31-46)

I kapitlene 24 og 25 hos evangelisten Matteus skriver han om tiden før Jesu gjenkomst og om den endelige dommen. Den siste søndagen i kirkeåret kaller vi for domssøndagen. Teksten på denne søndagen er hentet fra Matteus 25,31-46. Her leser vi om å stille sult og tørst, om å ta seg av fremmede, om å besøke syke og de i fengsel. Mener virkelig Jesus at mine gode gjerninger vil være avgjørende for om jeg vinner det evige liv eller om jeg går evig fortapt?

«³¹ Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. ³² Og alle folkeslag skal samles fremfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. ³³ Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. ³⁴ Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. ³⁵ For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. ³⁶ Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg. ³⁷ Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg å drikke? ³⁸ Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og ga deg klær? ³⁹ Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? ⁴⁰ Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg. ⁴¹ Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans. ⁴² For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke. ⁴³ Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. ⁴⁴ Da skal de svare ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke? ⁴⁵ Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg. ⁴⁶ Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.»

Vi møter i bibelteksten en domscene med Jesus selv som Menneskesønnen samt Guds engler. Menneskesønnen skal sitte på sin domstol og dømme folkeslagene. Både jødefolket, men også alle andre folkeslag skal en dag fram for Jesu domstol. Som en hyrde skiller sauene fra geitene, slik skal Jesus skille de rettferdige fra de som blir fordømt. Verbet «å dømme» betyr nettopp å skille. Når Gud dømmer, så setter han et skille i menneskehistorien, et skille som vil vare for evig. Jesus er kongen som har makt til å felle den endelige dom over oss mennesker.

De rettferdige
«Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (v.34). På den ene siden plasserer Jesus de som får arve det evige liv i Himmelen. De rettferdige omtales som «dere som er velsignet av min Far.» Hva hadde de gjort for å få en slik ærestittel? De hadde gitt mat og drikke til de sultne og tørste, de hadde tatt imot og vært gode mot fremmede, kledd de fattige og besøkt syke og de som satt i fengsel. De visste nok at de hadde gjort disse gode gjerningene. Men, sannsynligvis var de ikke klar over at de dermed indirekte hadde gjort de samme gjerningene overfor Jesus selv. Derfor ble de så overrasket, når Jesus sier at han selv indirekte var mottakeren av deres godhet og barmhjertighetsgjerninger. «Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.» (v.40).

De fordømte
På motsatt side plasserer Jesus de som blir dømt til evig pine og fortapelse. «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans.» (v.41). De får ikke høre invitasjonen om å komme nær til Jesus. I stedet får de følgende tunge beskjed: «Gå bort fra meg.» Dommen, fortapelsen består i å måtte tilbringe evigheten borte fra Gud og Jesus selv.

Mange mennesker i vår tid tenker at nettopp det å slippe å være med Gud mer må regnes som et gode, mer som «himmel» enn fortapelse. Her i livet og tiden kan man velge bort dette med Jesus og kristendom, og fortsatt leve et godt og velfungerende liv. En evighet uten Gud derimot vil bli alt annet enn hyggelig og god. Jesus sier at de fordømte må tilbringe evigheten i den evige ilden, den som Gud har forberedt for djevelen. Siden middelalderen har helvete gjerne blitt fremstilt som et sted hvor djevelen skal plage mennesker. Men, Jesus sier at djevelen selv skal pines i fortapelsen. Det er Gud og ikke den onde som er herre over den evige fortapelse. Jesus sier: «Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham [Gud] som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte.» (Lukas 12,5). «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!» (Hebreerne 10,31). Det er trygt og godt å være omsluttet av Guds hender når du kjenner Jesus som din herre og frelser. Velger vi å ikke ha Jesus som herre og frelser i livene våre, så vil Guds hender oppleves som alt annet enn gode i evigheten.

Hva er domsgrunnlaget?
Domsgrunnlaget var akkurat det samme for de som ble fordømt som for de som arvet det evige livet i Himmelen. For begge gruppene handlet det om hvordan de forholdt seg til samt hvilke gjerninger de gjorde overfor de som Jesus kaller «mine minste brødre». «Kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.» (v.40) Og: «Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg.» (v.45).
Hva mener Jesus med dette uttrykket: «mine minste brødre»? Og, mener Jesus at det til syvende og sist vil være mine gjerninger og ikke Guds nåde alene som avgjør min evige skjebne?

Dette bibelavsnittet er trolig et av de vanskeligste og mest utfordrende som finnes i Bibelen. For, denne fortellingen virker ikke helt enkel å få til å harmonere med det sentrale budskapet Paulus skriver om at vi er frelst ved nåden alene (Ef.2,8-9). Bibelavsnittet utfordrer oss også fordi alvoret ligger så tykt smurt inn i ordene om å gå evig fortapt. Flere av historiene om endetiden er åpenbart liknelser. Men her forteller ikke Jesus en liknelse. Dette er en realistisk skildring av hva som vil hende på dommens dag. Jesus skal ugjenkallelig skille mennesker i frelste og fortapte.

«Disse mine minste» tolker vi gjerne som et uttrykk for nødlidende mennesker i alminnelighet. Altså, at Jesus på dommens dag kommer til å dømme meg ut fra hvor mange gode gjerninger jeg har gjort og mitt eventuelle gode sinnelag overfor mennesker som lider nød. I så fall blir frelsens vei fort forvandlet til en vei med lov, bud og krav.
Mer sannsynlig er det at Jesus med uttrykket «mine minste brødre» tenker på disiplene. Altså, at Jesus en dag vil dømme oss ut fra om vi stiller oss solidariske med de som blir forfulgt for sin kristne tro. Vi må ikke tenke at bibelteksten handler om gode gjerninger overfor rike kristne i Vesten. På den tiden dette ble sagt, var det å være en kristen mange steder forbundet med å risikere å lide martyrdøden.

Uansett rik eller fattig, forfulgt eller ikke, så skal våre liv som kristne være preget av den godhet Jesus viste mot fattige og mot de som andre ikke ville være med. Syke, tilsidesatte og mennesker i fengsel står ikke i utgangspunktet øverst på de flestes besøksliste. Vi liker i stedet å bli sett sammen med de som løfter opp vår egen status. Et liv i Jesu etterfølgelse vil for noen innebære å følge med Jesus til de som ingen andre vil være sammen med.

Igjen, det er ikke bare helt enkelt å få dette bibelavsnittet til å passe som hånd i hanske med Paulus sine ord om at bare Guds nåde og ikke våre gjerninger kan frelse oss. Noen spenninger i bibeltekstene kan og må vi leve med. Som kristne kan vi hvile i at troen på Jesu soningsdød for våre synder er nok til å få oss hjem til Himmelen. Egne gjerninger lyser ikke opp en mørklagt himmelvei. Troen på Jesus og nåden alene har lys nok for himmelveien. Samtidig skal vi ikke hvile oss hele veien hjem. Gode gjerninger bør naturlig følge oss på den daglige vandringen hjemover.

BS 2347

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale i grupper:

• «De rettferdige» hadde gjort mange gode barmhjertighetsgjerninger. Hvordan blir du/dere selv utfordret av denne bibelteksten til å gjøre gode gjerninger?
• De urettferdige ble fordømt til evig straff. (v.41.46). Hva mener Bibelen når den snakker om evig straff? (Les Matt.13,50; 2.Tess.1,9)
• Hvilke ulike betydninger kan vi legge i uttrykket «disse mine minste brødre»?
• Hvilket alvor opplever du at denne bibelteksten legger inn over livet ditt?
• Hvilken trøst finner du i bibelteksten?
• Tenk over/ samtal om forholdet gode gjerninger – nåden.

Av Svein Anton Hansen, publ. 22.november-23