Om gode gjerninger på himmelveien (Matteus 25,31-46)
pixabay

Om gode gjerninger på himmelveien (Matteus 25,31-46)

Hvor mange sultne må jeg gi mat til og hvor mange sykebesøk og fengselsbeøk må jeg ha unnagjort for å bestå dommen? Ja, slike spørsmål kan dukke opp når vi leser om den endelig dommen i Matteus kap.25.

Svein Anton Hansen, Matteus 25,31-46, Domssøndagen, publ. 20.nov.-17

I kapitlene 24 og 25 hos evangelisten Matteus skriver han om tiden før Jesu gjenkomst og om den endelige dommen. Den siste søndagen i kirkeåret kaller vi for domssøndagen. Teksten er hentet fra Matteus 25,31-46. Her leser vi om å stille sult og tørst, om å ta seg av fremmede, syke og de i fengsel. Mener virkelig Jesus at mine gode gjerninger vil være avgjørende for om jeg vinner det evige liv eller om jeg går evig fortapt?

Matteus siterer Mesteren selv som sier: «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles fremfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg. Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg å drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og ga deg klær? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg. Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke? Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg. Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.» 

Vi møter en domscene med Jesus selv som Menneskesønnen samt Guds engler. Menneskesønnen skal sitte på sin domstol og dømme folkeslagene. Både jødefolket men også alle andre folkeslag skal en dag fram for Jesu domstol. Som en hyrde skiller sauene fra geitene, skal Jesus skille de rettferdige fra de som blir fordømt. Å dømme betyr nettopp å skille. Når Gud dømmer, setter han et skille i menneskehistorien, et skille som vil vare for evig. Jesus er kongen som har makt til å felle den endelige dom over innbyggerne på jorden.

De rettferdige
På den ene siden plasserer Jesus de som får arve det evige liv i Himmelen. De rettferdige kalles «de som er velsignet av min Far.» Hva hadde de gjort for å få en slik ærestittel? Jo, de hadde gitt mat og drikke til de sultne og tørste, de hadde tatt imot og vært gode mot fremmede, kledd de fattige og besøkt syke og de som satt i fengsel. De visste nok at de hadde gjort disse gode gjerningene. Men, de var ikke klar over at de dermed indirekte hadde gjort de samme gjerningene overfor Jesus selv. Derfor var de så overrasket, at Jesus selv var mottakeren av deres godhet og barmhjertighetsgjerninger. 

De fordømte
På motsatt side plasserer Jesus de som blir dømt til evig pine og fortapelse. De får ikke høre invitasjonen om å komme nær til Jesus. I stedet får de høre «Gå bort fra meg.» Dommen, fortapelsen er å måtte tilbringe evigheten borte fra Gud og Jesus selv. 
Mange mennesker i dag tenker at nettopp det å slippe å være med Gud mer må regnes som et gode, mer som «himmel» enn fortapelse. Her i livet og tiden kan man velge bort dette med Jesus og kristendom, og fortsatt ha et ok. liv. En evighet uten Gud vil bli alt annet enn hyggelig og god. Jesus sier at de fordømte må tilbringe evigheten i den evige ilden, den som Gud har forberedt for djevelen. Siden middelalderen har helvete blitt fremstilt som et sted hvor djevelen skal plage mennesker. Jesus sier at djevelen selv skal pines i fortapelsen. Det er Gud og ikke den onde som er herre over den evige fortapelse. «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!» Slik står det i Hebreerne 10,31. Det er skjønt å være omsluttet av Guds hender når du kjenner Jesus som din herre og frelser. Velger jeg å ikke ha Jesus som herre og frelser i livet mitt, så vil Guds hender oppleves som alt annet enn gode i evigheten. 

Hva er domsgrunnlaget?
Domsgrunnlaget var akkurat det samme for de som ble fordømt som for de som arvet det evige livet i Himmelen. For begge gruppene handlet det om hvordan de forholdt seg til og hvilke gjerninger de gjorde overfor de som Jesus kaller «mine minste brødre». 
Hva mener Jesus med uttrykket «mine minste brødre»? Og, mener Jesus at det til syvende og sist vil være mine gjerninger og ikke Guds nåde alene som avgjør min evige skjebne?

Dette bibelavsnittet må være et av de vanskeligste og mest utfordrende som finnes i Bibelen. Denne fortellingen er ikke helt enkel å få til å harmonere med det sentrale budskapet Paulus skriver om nåden alene. Bibelavsnittet utfordrer oss også fordi alvoret ligger så tykt smurt inn i ordene om å gå evig fortapt. Flere av historiene om endetiden er liknelser. Her forteller ikke Jesus en liknelse. Dette er en realistisk skildring av hva som vil hende på dommens dag. 

«Disse mine minste» tolker vi gjerne som et uttrykk for nødlidende mennesker i alminnelighet. Altså, at Jesus på dommens dag kommer til å dømme meg ut fra hvor mange gode gjerninger jeg har gjort og mitt eventuelle gode sinnelag overfor mennesker som lider nød. I så fall blir frelsens vei fort til en vei med lov, bud og krav. 
Mer sannsynlig er det at Jesus med uttrykket «mine minste brødre» tenker på disiplene. Altså, at Jesus en dag vil dømme oss ut fra om vi stiller oss solidariske med de som blir forfulgt for sin kristne tro. Vi må ikke tenke at det handler om gode gjerninger overfor rike kristne i Vesten. På den tiden dette ble sagt, var det å være en kristen forbundet med å risikere å lide martyrdøden. 

Vel, uansett så skal mitt liv som kristen være preget av den godhet Jesus viste mot fattige og mot de som andre ikke ville være med. Syke, tilsidesatte og mennesker i fengsel står ikke i utgangspunktet øverst på vår besøksliste. Vi liker heller å bli sett sammen med de som løfter opp vår egen status. Et liv i Jesu etterfølgelse vil for noen innebære at vi følger med Jesus til de som ingen andre vil være med.

Det er ikke bare helt enkelt å få dette bibelavsnittet til å passe som hånd i hanske med Paulus sine ord om at bare Guds nåde og ikke våre gjerninger kan frelse oss. Noen spenninger i bibeltekstene kan og må vi leve med. Som kristen kan jeg hvile i at troen på Jesu soningsdød for mine synder er nok til å få meg hjem til Himmelen. Egne gjerninger lyser ikke opp en mørklagt himmelvei. Troen og nåden alene har lys nok for himmelveien. Samtidig skal jeg ikke hvile meg hele veien hjem. Gode gjerninger bør naturlig følge meg på veien hjem.

BS 029

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:

  • Bibelteksten snakker om viktigheten av å gjøre gode gjerninger. Hvordan får vi disse ordene om gjerningenes betydning til å gå sammen med Paulus sin understrekning av at vi frelses kun ved Guds nåde alene?
  • Hvilke andre forskjeller er det mellom de på høyre og venstre side, enn at de på høyre side hadde bedre/ flere gode gjerninger enn de på venstre side?
  • Hvilke ulike måter kan vi tolke "dine mine minste brødre" på?
  • Hvordan ble du selv utfordret gjennom denne bibelteksten?
Powered by Cornerstone