Jesus vil gi oss levende vann.
Jesus vil gi oss levende vann. Pixabay/CCL

Jesus har noe viktig å gi deg! (Johannes 4,4-26)

Et møte og en samtale endrer en skamfull og syndig kvinne til et Jesusvitne. Jesus som det levende vann møter og fyller den samaritanske kvinne sitt virkelige behov.
Svein Anton Hansen, Johannes 4,4-26, 3.søndag i åpenbaringstiden, publ. 13.jan.-21

Jesus og disiplene er ute på en lengre gåtur. De er på vei hjem fra Judea i sør til hjembyen Kapernaum som ligger i Galilea, nord i Israel. Midt imellom de to landområdene ligger Samaria. Her bor samaritanene, en folkegruppe jødene har lite og ingen kontakt med. Forholdet de to folkegruppene imellom er til tider så dårlig, at jøder gjerne går lange omveier for å slippe å gå gjennom Samaria. Jesus tar ingen omvei, for han har en plan. Han vil, ja, må gå gjennom Samaria nettopp for å treffe en konkret person, hun som for ettertiden er blitt kalt «den samaritanske kvinnen».

Møtet mellom den jødiske rabbien Jesus og den samaritanske kvinnen, som hadde et heller dårlig rykte, kan vi lese om i Johannes kap. 4. Vi leser et utdrag, versene 4-15:

«Jesus måtte da reise gjennom Samaria. Han kom da til en by i Samaria som heter Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og satt nå der ved brønnen. Det var omkring den sjette time. Da kommer en kvinne fra Samaria for å dra opp vann. Jesus sier til henne: Gi meg å drikke! Disiplene hans var gått inn i byen for å kjøpe mat. Den samaritanske kvinnen sier til ham: Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke? Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanere. 10 Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann! 11 Kvinnen sier til ham: Herre, du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor har du da det levende vannet fra? 12 Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som ga oss brønnen og selv drakk av den, og likeså hans sønner og buskapen hans? 13 Jesus svarte og sa til henne: Hver den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv. 15 Kvinnen sier til ham: Herre, gi meg dette vannet, så jeg kan slippe å tørste og gå hit for å dra opp vann!»

Møte med en annerledes mann
Bibelen tegner et menneskelig bilde av Jesus. Det står at han var trøtt etter den lange vandringen. «Jesus var trett etter vandringen, og satt nå der ved brønnen. Det var omkring den sjette time.» (v.6). Også Guds Sønn hadde behov for hvile. Det var neppe tilfeldig, men heller «gudfeldig» at Jesus satte seg ned akkurat ved denne brønnen. Gud som ser og vet alt, visste at denne samaritanske kvinnen skulle komme dit akkurat mens Guds Sønn var der. Hun kom til brønnen midt på dagen mens solen stekte og varmet som mest. Det var siesta-tid, så nå kunne hun hente vann uten å møte så mange andre fra landsbyen, de som visste hvilket liv hun levde. Hun var kjent som ei som hadde et stort forbruk av menn. Ikke før var den ene mannen flyttet ut, før den neste var på vei inn i hennes hus og liv. Hun følte og kjente på de dømmende blikkene fra de andre. Hun kunne nesten høre hva de tenkte. Uttrykket «lett på tråden» var nok både tanken og merkelappen mange satte på henne.
Nå, i Jesus, møter hun en mann som ser livet hennes tvers gjennom, men som likevel ikke fordømmer henne. Ja, Jesus starter samtalen med å be om hjelp fra kvinnen. Han henvender seg til henne med ordene «Gi meg å drikke!» (v.7). Han som var og er den hellige, Guds Sønn fra evighet av, ber en syndig og skamfull kvinne om hjelp. Normalt sett forholder det seg motsatt. Syndige mennesker trenger å be verdens frelser om hjelp. Det Jesus gjør her er å løfte selvrespekten til kvinnen. Hun opplever at hun kan bety noe godt for et annet menneske, noe annet enn å tilby kroppen sin, kanskje mot betaling. Så hun undrer seg stort over at Jesus som en jødisk mann snakker til henne både som kvinne og som samaritaner. Begge deler var like uhørt for en jøde. I tillegg sier han indirekte at hun betyr noe, siden hun kan hjelpe ham med noe så hverdagslig som å slukke tørsten.

Behovet for det levende vann
Etter først å ha opprettet kontakt og en gryende relasjon med kvinnen, går Jesus videre og dypere inn i samtalen med henne. For, Jesu behov for vann til å slukke tørsten er bare for småsaker å regne mot kvinnens virkelige behov; det å få del i et mye viktigere vann. «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!» (v.10). Jesus har noe avgjørende å gi kvinnen, noe hun ennå ikke har fått del i. Han snakker om «Guds gave» og «levende vann». Kvinnen står der med sin vannkrukke og må ha sett ut som et stort spørsmålstegn. For det første er hun overrasket over at en jødisk mann i det hele tatt snakker til henne. For det andre begynner hun å forstå at hun har å gjøre med mer enn en tilfeldig jødisk mann. Hvem er dette mennesket? Og, for det tredje skjønner hun trolig lite av ordene han bruker. Hva i alle dager betyr dette med «levende vann» og «Guds gave»?

Vi som har en hel Bibel å lese, vi vet at barnet Jesus er Guds julegave til oss. Vi kan være trygge på at påskens soningsdød på korset er Guds frelsesgave og frelsestilbud til oss. Vi kan også vite at Gud i pinsen har gitt oss Den Hellige Ånd som et nytt og friskt levende vann inn i våre liv. Det nye livet sammen med Jesus renner som levende vann inn i våre hjerter og våre liv, og forhåpentligvis ut igjen til nye mennesker.  
Levende vann vil alltid være i bevegelse. Vannet står som et bilde på det nye livet sammen med Jesus. Dette livet strømmer først fra Guds faderhjerte til syndige mennesker som søker nåde og tilgivelse. Deretter renner det nye livet fra frelste og tilgitte hjerter ut til andre mennesker som også trenger å møte Guds faderhjerte. «Det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv» sa Jesus til den samaritanske kvinnen (v.15). Vi kan og må aldri holde Jesus tilbake kun for oss selv. Jesus, det nye livet og misjonen vil alltid være i bevegelse. Stillestående vann vil til slutt ende som dødt vann der ingen levende organisme kan leve.

En profet som ser livet mitt
Fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen fyller hele 40 vers i kapittel 4 hos Johannes. I ettertid kan vi være takknemlige for at disippelen Johannes var rask med å skrive ned denne samtalen og fortellingen om møtet mellom Guds hellige og syndfrie Sønn og denne syndefulle og skamfulle kvinnen. Dette treffet ved brønnen må være et av de mest kontrastfulle møter mellom to personer i verdenshistorien. I evangeliene kan vi lese om flere slike grensesprengende møter mellom Jesus og mennesker som både var fordømt av seg selv og andre.

Den samaritanske kvinnen skjønte fort at Jesus måtte være en profet. Han avslørte hennes store forbruk av menn. Den mannen hun nå levde med var den sjette mannen hun hadde en form for samboerforhold til. Hun ble nok omtalt som en av byens innbyggere som oftest brøt det 6.bud. Likevel fordømte ikke Jesus kvinnen. Ja, nettopp på grunn av hennes syndige liv var dette møtet i Jesu tanker da han og disiplene vandret fra Judea til Galilea. Jesus bare måtte innom Sykar i Samaria. (v.4). Han bare måtte gi denne kvinnen tilbud om et nytt liv, nytt og levende vann.

Tilbedelse
Kvinnen og Jesus samtaler videre om hvor og hvordan man som troende bør tilbe Gud. Om kvinnen brakte dette samtaletema på banen for å unngå flere spørsmål om hennes private liv, eller om hun virkelig var interessert i en teologisk samtale om «tilbedelse», er vanskelig å vite. Uansett, Jesus forklarer den samaritanske kvinnen hvilken tilbedelse Faderen ønsker nå i den nye pakt. I den gamle pakt var mye av tilbedelsen lagt til templet i Jerusalem. Samaritanene hadde derimot tilbedt Herren Gud på Garisim-fjellet i Samaria, hvor de hadde sitt eget tempel. Men nå med Jesu komme, er ikke tilbedelsen lengre begrenset til et fysisk sted. Den sanne tilbedelse av Herren Gud skjer i hjerter som elsker ham. «Den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» (V.23-24).
Den treenige Gud kan vi nå tilbe og lovsynge hvor og når vi vil. Herren Jesus leter etter hjerter som elsker ham og gir ham takk tilbake for alt hva han er og har gjort for oss mennesker.

Et frimodig vitne
Samtalen mellom Jesus og kvinnen avsluttes i det disiplene kommer tilbake fra byen med den maten de hadde kjøpt der. Det siste Jesus får fortalt kvinnen er at han selv er den Messias som også samaritanene venter på. Møtet med Jesus, Guds Messias, forandrer kvinnens liv, selvbilde og frimodighet. Hun springer inn i byen Sykar. Der, ansikt til ansikt med de hun før slo øynene ned for, forteller hun nå frimodig at hun har møtt Messias. «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» (v.29). Jesus visste alt om kvinnen, men likevel fordømte han ikke henne. Hun ble en Jesu etterfølger. Det samme skjedde med mange av Sykars innbyggere, noe vi kan lese mot slutten av kapittel 4.

BS 2102

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hvorfor tror du at Jesus startet samtalen med den samaritanske kvinnen med å be henne om å gi ham vann?
  • På hvilke måter var Jesus en annerledes mann enn de mennene hun tidligere hadde et forhold til?
  • Hva mener Jesus med begrepene «levende vann» og «Guds gave»?
  • Jesus avslører kvinnens syndige liv. Likevel blir hun et frimodig Jesus-vitne. Hva kan grunnen være til at frimodigheten seirer over skammen?
Powered by Cornerstone