Har du sans for lidelse? Gud lot Jesus lide! (Matteus 16,21-23)

«Hvem er du Jesus og hva vil du?» «Hvorfor er du her og hva er oppdrag som du har kommet for?» Spørsmålene rundt Jesus Kristus var mange. Han var opplagt en person det ikke var enkelt å putte i bås, legge inn i et ferdiglaget skjema. Den ene dagen klarte disippelen Peter å forstå at Jesus måtte være en frelserkonge og Guds Sønn. Noen dager senere endret dette bildet seg da Jesus begynte å snakke om at han skulle lide og bli slått i hjel i Jerusalem. At Guds Sønn skulle lide, nei, det ble en uutholdelig tanke for Peter og de andre disiplene.

På vei opp til Jerusalem den siste påsken forteller Jesus åpent at der framme venter lidelse og død, men også oppstandelse. Dette skriver både Matteus (16,21-23) og Markus (8,31-33) om.  

«²¹ Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle reises opp på den tredje dagen. ²² Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! ²³ Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.»

Bare må!
Noen dager før denne episoden hadde Jesus og disiplene vært i Cæsarea Filippi, helt nord i Israel. Der hadde Mesteren spurt disiplene om hvem folket sier han er. På dette stedet kom Peter med sin bekjennelse; Jesus er frelserkongen Messias, den levende Guds Sønn. Dette svaret gav Jesus Peter kreditt for: «Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen.» (Matteus 16,17). Men selv om Peter begynte å skjønne hvem Jesus var, viser hans reaksjon i denne bibelteksten av han ikke helt forstod hvorfor Jesus kom til jorden, hva hans kall og oppdrag gikk ut på.

«Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene ...» (v.21). Jesus vil gradvis forberede disiplene på hva som skal skje i Jerusalem. Derfor repeterer han dette med lidelse, kors og oppstandelse flere ganger fram til de kommer til Jerusalem (Matteus 17,22; 20,18-19). Slike store endringer og hendelser trenger tid på å synke inn i disiplene. Jesus og disiplene bare måtte dra til Jerusalem. Bak uttrykket «måtte dra til Jerusalem» (v.21) ligger en guddommelig plan. Fra evighet av hadde Gud planlagt at hans Sønn skulle dø på et kors for menneskenes synder. I Jerusalem skulle Jesus lide mye og bli slått i hjel.

Gud har aldri lagt en plan om å plage mennesker med tortur og grusom død. Men fra evighet av bestemte den treenige Gud i himmelen at menneskenes synder måtte sones ved at Gud selv gav sitt liv som et soningsoffer. Det fantes ingen vei utenom lidelse og kors for Jesus, hvis han skulle berge mennesker fra fortapelsen.

Ja, det var romerne som bestemte korsfestelse som en metode for å ta livet av fanger. Ja, det var de religiøse jødiske lederne som indirekte fikk Jesus korsfestet. Men bak det hele stod en gudommelig plan om at Jesus måtte lide og dø for å gi mennesket muligheten til å bli forsonet med Gud. Lidelse og kors var ingen historisk tilfeldighet eller følge av uheldige politiske omstendigheter.

I konflikt
I bibelteksten fra Matteus 16 møter vi tre grupper av religiøse og politiske ledere i datidens Jødeland: «de eldste», «yppersteprestene» og «de skriftlærde». De eldste tilhørte datidens adelsstand. De satt i jødenes Høye Råd på grunn av familiebånd og rikdom. Yppersteprestene ledet prestetjenesten ved tempelet, mens de skriftlærde utgjorde den teologiske ekspertise på Det gamle testamentet, og da spesielt Moseloven. Til sammen utgjorde disse tre gruppene jødenes Høye Råd som bestod av 71 menn. Disse samt fariseerne og saddukeerne kom ofte i konflikt med Jesus, disiplene og senere de første kristne menighetene. Kjernen i konflikten lå i at Jesus hevdet han var Guds Sønn samt at han ikke overholdt sabbatsbudet slik de jødiske religiøse lederne mente han burde. Gudsbespottelse og brudd på Moseloven, slik de jødiske lederne tolket den, kunne ikke tolereres.

Fra «salig» til «Satan»
Så har Jesus i klartekst fortalt disiplene at han skal lide og dø i Jerusalem. Peter, leder og talsmann for disiplene griper ordet: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!» (v.22) Ja, det står til og med at han irettesatte Jesus. En god og trygg relasjon tåler både uenighet og diskusjon. Vi skal ikke tenke at Jesus ikke tålte Peters og disiplenes reaksjon på budskapet om at han skulle lide og dø. Vi skal heller se det fra følgende synsvinkel: Her prøver et syndig og begrenset menneske å fortelle han som er Gud fra evighet av hva som er og ikke kan være Guds evige plan og vilje. Hva kan vel egentlig Peter lære Jesus om Guds vei og vilje? Absolutt ingen ting!

Det største problemet her er ikke Peters uvitenhet, men at Jesus ser en djevelsk fristelse bak Peter sine ord: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg.» (v.23). Fristeren ville ved hjelp av Peter føre Jesus til fall. Jesus hadde tre år tidligere opplevd å bli fristet av djevelen mens han oppholdt seg 40 dager i ørkenen (Matteus 4). Djevelen lovet Jesus verdensherredømme hvis han bare ville tilbe ham framfor å tilbe Gud selv. Nå, i møte med Peters ord, består fristelsen i å unngå korsets og lidelsens vei. Peter sine menneskelig forstått velmente råd brukte djevelen som en fristelse for å få Jesus bort fra veien til Golgata, en vei fylt med lidelse, tortur og til slutt død på et kors.

Myndig Jesus
Vi møter noen ganger i Det nye testamentet Jesus som myndig og direkte, ja, nærmest sint. Her refser han Peter og tiltaler han som «Satan». Jesus kunne kalle de jødiske ledere for «kalkede graver» (Matteus 23,27) og «ormeyngel» (Matteus 23,33). Handelsmenn på tempelplassen drev Jesus ut med svepe i sine hender. (Johannes 2,15). Når Jesus opplevde at Guds navn ble tråkket på, fattige ble utnyttet eller at fristeren ville få ham til å falle, da stod han myndig opp og brukte ord som satte saken ettertrykkelig på plass.

Troende i vår tid er neppe så veldig ulike Peter. Kanskje ville vi også gjort og sagt det samme som ham. Men hva var egentlig Peters problem? Jesus sier det slik: «Du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» (v.23). Mennesket har naturlig nok sans for det som hører menneskene til. Vi velger så fort minste motstands vei, det som gir oss mest mulig nytelse og glede i livet. Vanskeligheter, smerte samt det å ofre noe, har vi ikke like stor sans for.

Hva har så Gud sans for? Denne bibelteksten vil få fram at Gud har sans for å ofre seg for andre, det å sette egen komfort til side. Jesus valgte å si ja til kallet om å gi avkall på himmelens herligheter. Han gjorde det for å leve noen år blant mennesker som spottet og syndet mot Guds vilje. Jesus valgte å si ja til å vandre mot Golgatas kors, en forsoningsvei fylt med lidelse og forakt. For Jesus visste at denne lidelsesveien var Guds vei inn til mennesker som trenger forsoning med den hellige Gud. Samtidig visste også Jesus at etter tre dager ville Gud selv reise ham opp fra de døde, for å gi mennesker håp om et nytt liv og en evig himmel.

Ingen vei utenom korset
Guds veier og planer samsvarer ikke alltid, nei, kanskje heller sjelden med de valg mennesker mener vil være mest fornuftige. Heldigvis hadde Jesus sans for Guds plan og ikke Peters plan om at veien til suksess måtte gå utenom lidelse og død. I bibelversene som følger etter dette skriftavsnittet (v.24-28) snakker Jesus om at den som vil følge ham må fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors for å følge ham. Ja, Jesus går så langt som å si at vi må være villige å miste vårt eget liv for å bli reddet for evigheten. «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (v.25).

Slike ord fra Jesus føles kanskje uforståelige og oppleves på mange måter vanskelige å følge. For, egentlig har det syndige menneske ikke sans for ord om offer, det å oppgi egne ambisjoner og for å leve for andre enn oss selv. I møte med slike selvopptatte holdninger skal vi tenke at Jesus selv har gitt oss det beste eksempelet. Han fornektet seg selv. Han bar sitt eget kors til Golgata. Han elsket oss så høyt at han ville berge andre mennesker ved å miste sitt eget liv.

Peter mente det så godt da han advarte Jesus mot å lide og dø. Han ville beskytte sin herre som han fulgte. Heldigvis fulgte ikke Jesus fristelsen til å tenke på sitt eget beste. Han valgte korsets vei, menneskets beste.

BS 2407

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hvilken dypere mening ligger i uttrykket at Jesus «måtte dra til Jerusalem»?
• Det fantes ulike grupper med religiøse og politiske ledere blant jødene. Hva var deres hovedanklager mot Jesus?
• Hvorfor har mennesket i utgangspunktet ikke sans for Guds tenke- og handlemåter?
• Hva betyr det for oss at det ikke finnes noen vei utenom lidelse og kors?
• Bruk litt tid for deg selv eller i gruppen til å takke for at Jesus var villig til å gå lidelsens vei til Golgata.

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren