Mer enn god sovemedisin

Svein Anton Hansen, publ. 8.november-19

Jeg sliter ikke med å sove, snarere tvert imot. Når hodet faller ned på sengeputa, går det ikke mange sekunder før jeg er i drømmeland. Andre drømmer derimot om å få et godt sovehjerte. Men, en natt ble jeg liggende å tenke, ja, jeg våknet flere ganger i løpet av natten. En bekymring, en spenning i livet hadde limt seg fast i hodet og sunket dypt ned i hjertet. Ai, ai, hva skal jeg gjøre nå? Å presse seg selv til å sove virker bare mot sin hensikt.

Et bibelord streifet innom soverommet mitt, et ord jeg også hadde lest tidligere på dagen. I Salme 62,1-2 synger kong David: «Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham. Bare han er mitt fjell og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes.»

En stille sjel, ja, det var nettopp det jeg lengtet etter der i senga. Å kommandere sjelen til ro er nytteløst. Ikke har jeg en magisk tro på at det å gjenta samme setning fører til at det som sies automatisk skjer. Likevel bestemte jeg meg for å sitere versene fra Salme 62 gang etter gang etter gang. Til slutt sovnet jeg nok av ordene om at håpet til Gud kan gjøre sjelen stille.

Vel, nå var det neppe oppskriften på en god natts søvn og hvile kong David hadde i tankene da han skrev denne salmen. De tre tusen år gamle ordene er ment å være mer enn god sovemedisin. Sjelen, mitt indre forurenses og uroes av mine syndige tanker, ord og gjerninger. Dårlig samvittighet og forsøket på å gjemme unna mine mørke sider overfor Gud, skaper bare mer uro. En stille sjel trenger stødig og trygg grunn å stå på. Bare Gud er mitt fjell, min frelse og min borg synger kong David. Trygg i troen på Guds trofasthet kan roen senke seg i en urolig sjel.

Hver dag kan vi få leve med og under Guds tilgivelse. Derfor kan min tidvise urolige sjel falle til ro ved troen på Jesus. Hans tilgivelse lever jeg konstant i, selv om jeg skulle våkne om natten med en urolig sjel.

TRV 062