Den vanskelige tilgivelsen (Matteus 18,21-35)

Svein Anton Hansen, Matteus 18,21-35, 10.søndag i treenighetstiden, publ.28.juli-21

Hvorfor er det slik at det som kan være det aller fineste ofte også blir det aller vanskeligste? Jeg tenker på dette med tilgivelse. Alle har vi en eller gjerne flere ganger opplevd hvor fint det er både å få og gi tilgivelse. Samtidig kjennes det så vanskelig å gå til en venn eller et familiemedlem å si: «Kan du tilgi meg for det jeg sa og gjorde?»

Dette med tilgivelse for feil og synder angår oss uansett hvor lite eller mye religiøse vi er. Vi trenger ikke lese mange sider i Bibelen før vi ser at mennesker sårer hverandre og behovet for tilgivelse og oppgjør presser på. Men, hvor ofte skal vi tilgi et annet menneske? Hvor mange ganger skal en annen få lov til å gjøre urett mot oss, og vi fortsatt skal tilgi? Dette spørsmålet lurte også Jesu disipler på.

I Matteus 18,21-35 leser vi: «²¹ Da gikk Peter til ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham – inntil sju ganger? ²² Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju! ²³ Derfor er himlenes rike å ligne med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. ²⁴ Da han begynte med oppgjøret, ble det ført fram for ham en som skyldte ti tusen talenter. ²⁵ Men da han ikke hadde noe å betale med, bød hans herre at han skulle selges, han og hans kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. ²⁶ Tjeneren kastet seg da ned for ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen! ²⁷ Herren hadde da inderlig medynk med denne tjeneren, han løslot ham og etterga ham gjelden.²⁸ Men da tjeneren kom ut, møtte han en av medtjenerne sine som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: Betal det du skylder! ²⁹ Medtjeneren falt da ned for ham, bønnfalt ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg! ³⁰ Men han ville ikke. Tvert imot, han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel, der skulle han sitte til han hadde betalt det han skyldte. ³¹ Men da medtjenerne hans så det som hendte, ble de svært bedrøvet, og de gikk og fortalte sin herre alt som var skjedd. ³² Da kalte hans herre ham for seg og sa til ham: Du onde tjener! Hele gjelden din etterga jeg deg, fordi du ba meg. ³³ Burde da ikke også du vise barmhjertighet mot medtjeneren din, slik jeg viste barmhjertighet mot deg? ³⁴ Og hans herre ble vred, og overga ham til dem som piner, inntil han betalte alt han skyldte. ³⁵ Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror.»

Tilgivelse uten grenser
Ut fra bibelteksten virker det åpenbart at disiplene har diskutert seg imellom dette med tilgivelse, om hvor mange ganger de skal tilgi en som gjør urett mot seg. De sender Peter med spørsmålet til tilgivelsens mester; Jesus. Peter har for vane å opptre som disiplenes talsmann. Selv foreslår han at å tilgi samme person sju ganger må være generøst og raust. Og ja, de fleste av oss ville nok blitt temmelig lei av å tilgi en venn for den samme overtredelsen etter bare to-tre ganger. Jeg kjenner meg selv såpass godt at skulle jeg tilgitt noen sju ganger, så ville tilgivelsen de siste gangene vært ispedd mange halvhjertede ord.

Jesus svarer Peter og disiplene med å si at sju ganger ikke er godt nok, nei, hele sytti ganger sju skal de tilgi. Poenget er ikke selve tallet en kommer fram til, men at tilgivelsen skal være ubegrenset, ja, sprenge all menneskelig fornuft og rimelighet for hva som regnes for godhet. Det er som om Jesus ber oss om ikke å holde regnskap med det som heter tilgivelse. Syndeoversikten og tilgivelsesregnskapet skal sprenges og forkastes.

Selve tallet og uttrykket «sytti ganger sju» eller «syttisju ganger» som det også kan oversettes, finner sitt motstykke i personen Lamek. Han kan vi lese om i 1.Mosebok kap.4. Lamek var opptatt av hevn. Mens hans stamfar Kain skal hevnes syv ganger, mener Lamek at han selv skal hevnes syttisju ganger.

Jesus ber oss om ikke å hevne den urett som begås mot oss. I stedet vil han at vi skal tilgi et ubegrenset antall ganger. Kampen mellom ønsket om hevn og viljen til forsoning, den lever og utkjempes i oss alle.

Ubetalelig
Som så ofte ellers bruker Jesus en liknelse for å forklare hva han mener. Liknelsen om kongen som vil gjøre opp regnskap med en tjener som skylder ham mye penger, forteller Jesus for å vise oss hvor stor tilgivelsen er som Gud øser over oss. Det er Guds grenseløse sinnelag preget av tilgivelse som liknelsen løfter fram. Slik Gud er mot oss, ja, slik bør vi også oppføre oss overfor de som forgår seg mot oss.

Tjeneren skylder 10.000 talenter. 1 talent har samme verdi som 6000 denarer. Og, 1 denar tilsvarer en dagslønn. Kun 1 talent blir da 20 årslønner. Hva da med 10.000 talenter? Som vi fort skjønner; poenget er å vise at tjeneren skylder så mange penger at han aldri vil klare å betale tilbake det han skylder. Gjelden er ubetalelig, den er umulig å betale. Så når tjeneren ber kongen være tålmodig med ham, til han får betalt alt han skylder, så har han ikke skjønt hvor urealistisk hans gode vilje er. Kongen får «inderlig medynk» (v.27) med tjeneren nedtynget i gjeld. Hele gjelden blir ettergitt, strøket ut.

Liknelsen fortsetter med å si hva som skjer når tjeneren så møter en som bare skylder ham 100 denarer, som kun var en brøkdel av hva han selv skyldte kongen. Det tilgivende sinnelaget kongen nettopp hadde vist ham, var som forduftet da han selv møtte en som stod i gjeld til ham. Mens kongen ville og kunne tilgi skylden, står det at denne tjeneren selv ikke ville ettergi gjelden den andre hadde til ham.

Det store og det lille
«Kan du tilgi meg?» Disse ordene er ofte så vanskelige å få ut av munnen. Minst like vanskelig er det å si: «Ja, jeg tilgir deg!» Hvorfor? Fordi ordene først må fødes i et hjerte som mener det som blir sagt. Ellers vil tilgivelsen virke falsk og høres hul ut. Et ærlig tilgivende sinnelag ligger ikke naturlig for oss. Hevntankene har så lett for å skyve tilgivelsen i bakgrunnen.

Og, følgende spørsmål skal vi ikke ta lett på: «Skal vi alltid tilgi?» I liknelsen møter vi en som har fått mye tilgitt, men som selv ikke var villig til å tilgi en mindre forseelse. Men, la oss snu på det. Du kan selv ha fått tilgitt det som i menneskelige øyne er en liten synd. Kan da andre forlange at du skal tilgi en stor synd gjort mot deg? Du fortalte en liten løgn til en venn, men ble tilgitt. Kan denne tilgivelsen uten videre brukes for å kreve at du skal tilgi et fysisk overgrep som har blitt gjort mot deg? Nei, slik kan vi ikke uten videre bruke denne bibelteksten. Vi kan slutte fra det store til det lille, slik det gjøres i dagens tekst. Men, vi kan ikke kreve at den som har fått tilgitt det lille automatisk da skal tilgi noe stort som er gjort mot en.

Liknelsen avsluttes med at Jesus lærer oss å vise samme barmhjertighet mot våre skyldnere, slik som Gud har vist mot oss. «Burde da ikke også du vise barmhjertighet mot medtjeneren din, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?» (v.33). Jesus snakker om at vår himmelske Far ønsker at vi «av hjertet tilgir vår bror.» Tilgivelsen smaker best når den er helhjertet og ikke gitt motvillig. Vi vil alle gi og motta tilgivelse best når vi selv har fått erfare storheten i den tilgivelsen Gud har vist oss. Ingen av oss kan noen gang klare å betale Gud for hva vi har gjort av gale ting overfor ham. Heldigvis skal vi slippe å tenke på å betale tilbake vår syndegjeld. Denne gjelden ble oppgjort og betalt på et kors for 2000 år siden. Nettopp Jesu død for mine synder gir meg nødvendig frimodighet og vilje til å selv praktiserer tilgivelsens vei.

BS 2130

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva vil Jesus signalisere med uttrykket «sytti ganger sju»?
• Hvorfor skjer det så ofte at hevntanker skyver tilgivelsen i bakgrunnen?
• Tenk over/ drøft dette med at vi ikke uten videre kan bruke tilgivelse for «det lille» for å forvente tilgivelse for «det store».
• På hvilke måter er korset og forsoningen et forbilde for vår tilgivelse?