Vente på og be til Jesus – grunn til glede (Johannes 16,21-24)

Svein Anton Hansen, Johannes 16,21-24, 2.søndag i advent, publ.1.desember -21

Svangerskap og fødsel, bønn i Jesu navn og glede – hva har disse stikkordene til felles, og hva gjør at de passer inn akkurat i adventstiden? De ulike søndagene i advent har ulikt fokus når det gjelder dette med Jesu komme. 2.søndag i advent setter søkelyset på at Jesus skal komme igjen. Og, tekster om hans gjenkomst finner vi mange av i det nye testamentet. Vi skal lese og studere noen ord Jesus selv sa om gleden disiplene skulle få kjenne på når de så ham igjen.
Bibelteksten fra Matteus 16,21-24 handler ikke bare om gleden disiplene opplevde da Jesus møtte dem etter oppstandelsen. Nei, også gleden kristne til alle tider har kjent og erfart med tanke på at Jesus skal komme igjen, kan inkluderes i denne bibelteksten som snakker om svangerskap og fødsel, bønn i Jesu navn og nettopp glede.

«²¹ Når en kvinne skal føde, har hun smerte, fordi hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke sin trengsel mer, i glede over at et menneske er født til verden. ²² Slik har også dere smerte nå. Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere. ²³ Og på den dagen skal dere ikke spørre meg om noe. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. ²⁴ Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.»

Fødsel, smerte og glede
Bibelteksten er hentet fra Jesu siste og lange tale til sine disipler. Talen ble sannsynligvis holdt i Getsemanehagen, i timene før han ble tatt til fange. Jesus bruker bildet med en kvinne som skal føde når han vil forklare den sorgen disiplene vil oppleve når han blir tatt fra dem. Den fødende kvinnen frykter naturlig nok smerten ved å føde. Den gravide vet at før barnet kommer ut, så må hun gjennom veer og fødselsrier, ofte med store og sterke smerter. Dette er uunngåelig før så fødselen kommer som et klimaks og alt forhåpentligvis snur til glede.
«Slik har dere også smerter nå» (v.22) sier Jesus. Hans disipler frykter sorgen over at han blir tatt fra dem. Den fødende kvinnen vet at smerten bare vil vare en kort tid. Slik vil også disiplene ha en kortvarig smerte ved å bli adskilt fra Jesus. Men, holder de ut denne korte vente- og smertetiden, så vil en både framtidig og langvarig glede gradvis overta.

Gjensynsglede
«Men jeg skal se dere igjen» (v.22) fortsetter Jesus. Disse ordene talte han noen dager før han ble korsfestet. Sett i ettertid vet vi derfor at det kun var snakk om noen få dagers adskillelse fra disiplene. Jesus så disiplene igjen på oppstandelsesdagen, og senere flere ganger fram til himmelfarten. Alle fire evangeliene har tatt med fortellinger om ulike møter som fant sted mellom Jesus og disiplene etter oppstandelsen (Bl.a. Lukas 24,13 ff. og Johannes 20,19 ff.)

Vi som lever og leser denne bibelteksten i vår tid, også for oss har disse versene relevans. Ca. 2000 år har gått siden Jesus dro til himmelen og fysisk ble skilt fra sine etterfølgere. Vi lever i ventetiden for hans gjenkomst. For mange kristne blir denne tiden utfordrende ikke minst på grunn av forfølgelse. Samtidig leser og kjenner vil til at en dag vil «Herrens dag» komme.

I 2.Pet.brev kap. 3 skriver apostelen Peter både om den smerte og glede som vil prege ventetiden, men også selve dagen når Jesus kommer igjen: «Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp. Dere venter på at Guds dag skal komme. Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (Utdrag fra 2.Pet 3,10-13).
Selv om kristne må gå gjennom vanskelige tider fram til Herrens gjenkomst, så forsikrer han sine venner: «Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere.» (v.23)

Bønn og glede
I de to siste versene i bibelavsnittet fra Johannes 16, snakker Jesus om den glede vi kan oppleve når vi ber og får bønnesvar. Den første setning Jesus preker kan virke litt snedig: «På den dagen skal dere ikke spørre meg om noe.» (v.23). Uttrykket «på den dagen» sikter trolig til oppstandelsesdagen. Men, hva mener han med ordene: «ikke spørre meg om noe»? Ved oppstandelsen og ved at Den Hellige Ånd ble gitt noen uker senere, så fikk disiplene svar på hvorfor Jesus ble skilt fra dem. Nå står han foran dem som den levende frelser. Samtidig vil Den Hellige Ånd forklare for disiplene hva som fortsatt måtte være uklart.

Nå kan nok noen og enhver oppleve at en god del saker i den kristne tro kan virke uklare og utydelige. Vi har behov for å stille spørsmål. Fra innsiden vil Den Hellig Ånd påvirke tanke og tro. Fra utsiden blir vi bearbeidet og overtalt av Bibelen. Så kan vi også i bønn til Gud søke svar på hverdagslige spørsmål, samt det som gjelder framtiden og Jesu gjenkomst.

Når vi søker Gud i bønn, så sier Jesus at hans disipler kan få «be i mitt navn» (v.24), altså i Jesu navn. Selve fenomenet og den religiøse aktiviteten bønn finner vi i alle religioner. Ja, også ateister og enkelte humanetikere kan ta seg i å be hvis livet oppleves for vanskelig. «Bønn» er derfor ikke noe spesifikt kristent. Daglig bes det bønner i alle mulige slags guders navn. Den ene sanne Gud, himmelens og jordens skaper, Jesu far, har lovet at kun bønner i Jesu navn vil bli hørt og besvart.

Når vi søker Gud, så kommer vi ikke i vårt eget navn. Vi har fullmakt fra Jesus selv, Guds Sønn om «å tre fram for nådens trone», foran Gud selv (Hebr. 4,16). Siden Gud ikke finnes i et fysisk bygg på vår jord, så kan vi møte han i bønnen, og han vil møte oss der.

Den som ber, han får
Jesus avslutter med å si: «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen» (v.24). Fram til denne undervisningen i Getsemanehagen hadde disiplene kun bedt i Guds navn. Etter langfredag og første påskedag skal de nå be i den korsfestede og oppstandne Jesu frelsernavn.
I starten av sitt offentlige virke hadde Jesus også undervist disiplene om bønn. Den gangen hadde han lært dem følgende sannhet om kristen bønn: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.» (Matteus 7,7). Nå gjentar Jesus det samme løftet.

Gud har et hjerte for å gi. Allerede her og nå har han gitt oss del i det kristne håpet. Vi venter at Jesus snart skal komme igjen, for å gjenopprette det Paradis som en dag forsvant ved Adams og Evas syndefall. Dette kristne håpet gir grunn til dobbel glede, først her i tiden som et levende fremtidig håp, og en dag som en nyskapt virkelighet.

BS 2148

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hvilke fellestrekk finner vi mellom svangerskap og fødsel og at Jesus skal komme tilbake til sine disipler?
• Tenk over/ snakk sammen om følelser du/ vi kan ha med tanke på at Jesus kommer igjen.
• Bønn er en allmenn og felles-religiøs aktivitet. Hva ligge det spesifikke kristne i det å be?
• Hva vil det si «å be i Jesu navn»?