Han har vist oss hvem Gud er (Johannes 1,15–18)
Pixabay/CCL

Han har vist oss hvem Gud er (Johannes 1,15–18)

Vi har blitt så vant til å bruke ordet «nåde», at vi kan stå i fare for å overse det rike innholdet ordet bærer i og med seg. Nåde, det er det jeg mest av alt trenger, men minst av alt fortjener.
Svein Anton Hansen, Johannes 1,15-18, 3.søndag i åpenbaringstiden, publ.16.januar-19

Vi befinner helt i starten av Johannesevangeliet. Han som skriver ønsker å tegne et bilde av Jesus, hvem han er han som folk har begynt å tro på. Men, det er ikke bare Jesus som er stjernen. Noen av de nye kristne ser også opp til døperen Johannes, han som er Jesu slektning. Kanskje tenderer enkelte til å likestille disse to. Derfor starter disippelen Johannes i dagens bibeltekst med å sitere døperen Johannes når døperen framhever at Jesus er større enn ham selv. I teksten leser vi også at Jesus overgår Moses, den mest ruvende skikkelsen i det gamle testamentet.
I Johannes 1,15-18 møter vi vitnet døperen Johannes, lovgiveren Moses samt nåden og sannheten personifisert i Jesus Kristus: «15 
Johannes vitner om ham og roper: Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg. 16 For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. 17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. 18 Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham.»

Den første og største
De 14 første versene i Johannesevangeliet sier noe om at Jesus er Guds Ord fra evighet av. Evangelisten omtaler Jesu eksistens før han kom til jord, samt at inkarnasjonens under utdypes i vers 14. Men, også døperen Johannes får plass i starten av evangeliet. Her i vers 15 siteres døperen på at han hadde sagt at Jesus er viktigere enn ham selv. Både i tid og rang er Jesus den første og største. Selv om døperen Johannes er født før Jesus, har Jesus likevel levd og eksistert fra evighet av. Ingen kristne skal være i tvil om at Jesus overgår både døperen og Moses.

Nåde, noe jeg får
Et lite men viktig ord i vers 16, er ordet «fått». Kristendom handler mer om hva vi får av Gud enn hva vi kan gi til ham. Samme ordet på grunnteksten for «å få» møter vi også i vers 12, hvor evangelisten skriver at «alle som tok imot ham» fikk gaven å kunne kalle seg «Guds barn». Nåde og troen er en gave Gud gir og som vi mottar.

Vi har blitt så vant til å bruke ordet «nåde», at vi kan stå i fare for å overse det rike innholdet ordet bærer i og med seg. Nåde, det er det jeg mest av alt trenger, men minst av alt fortjener. Nåden erfarer jeg når Gud gir meg det jeg trenger, tilgivelse og hans vennskap, og ikke det jeg fortjener, straff for mine synder.

I det nye testamentet møter vi ordet nåde primært hos Paulus. Faktisk er det kun her i versene 14,16 og 17 i kapittel 1 at Johannes bruker det. Johannes knytter nåden fullt og helt til personen Jesus. Han er full av «nåde og sannhet» (v.14 og 17), og nåde er den gaven Gud gir oss ved at Jesus kom til verden.

Nåde som følger på nåde
Et interessant begrep Johannes bruker i teksten er «nåde over nåde». Preposisjonen «over» kan også oversettes med «som følger på» eller «som avløser». Hvis vi bruker bildet med en bølge som følger på en bølge, så kan vi lettere forstå dette uttrykket. Gud hadde nåde å gi også i den gamle pakt. Selv under Moses og Guds lov, møter vi en nådig Gud. Men, når Jesus kommer så avløser han den gamle pakt, og gir oss en ny, dypere og varig nåde. Guds nåde i Jesus Kristus avløser den gamle pakt under Moses.

I møte med de syndene vi begår, gir begrepet og bildet med bølgene også mening og trøst. Da jeg gjorde en konkret synd for første gang, så tilgav Gud og viste nåde. Så gjorde jeg samme synden på nytt, og fortsatt gir Gud nåde. Tilgivelsen og nåden tar ikke slutt, på samme måte som en ny bølge følger på den første bølgen. Stadig kommer ny tilførsel av vann, strømmer av Guds nåde. Samtidig kan vi være trygge på at det er den samme nåden som kommer oss i møte. Guds nåde er fra en side sett ny. Fra en annen synsvinkel er det den samme nåde vi stadig får.
Gud gir sin nåde ut fra sin «fylde». Gud er ikke gjerrig med sin nåde, heller ikke finnes det en begrenset mengde med nåde, kun for de største syndene.

Moses og Jesus
I vers 17 skriver evangelisten Johannes: «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» I Bibelen har begrepet «loven» flere betydninger. Det kan bety det gamle testamentet, de fem Mosebøkene, de ti bud eller også alle budene i det gamle testamentet. Loven er et uttrykk for Guds hellighet, hva han krever av et menneske. Selv om Jesus og nåden er kommet, så betyr ikke det at loven er opphevet og ikke lenger uttrykker Guds vilje. At Jesus oppfylte loven er noe annet enn at han skulle ha avskaffet den. Fortsatt gjelder de ti bud, samtidig som vi er fritatt fra de gammeltestamentlige kultiske lover.

Som med ordet «nåde», er det også Paulus som flest ganger skriver om «loven». Et teologisk dypdykk i forståelsen av «loven» møter vi i Romerbrevet kapittel 3. Hovedpoenget i den nytestamentlige forståelsen av «loven» er at den avslører oss som syndere og gir oss en lukket munn foran Gud. Den som vil prøve å gjøre seg rettferdig ved å oppfylle loven, vil erfare at han står skyldig med sine synder overfor en hellig Gud.

Når Johannes i dette skriftavsnittet skriver om «loven», så er det ikke for å sette den som en motsetning til «nåde og sannhet». Også loven avslører en ubehagelig sannhet om oss, at vi er syndere. Poenget for Johannes er å fortelle leserne at Jesus kommer med noe helt nytt, som sammenfattes i begrepet «nåde og sannhet». Moseloven, uansett hvor hellig og god den var, kunne ikke frikjenne et menneske. Nei, loven bare dømte oss som skyldige overfor Gud. Jesus derimot kom for å ta bort syndens skyld og straff. Hans død på korset frikjenner den som setter sin tro til Jesu soningsdød.

Evangelisten Johannes understreker også at Jesus kom med «sannheten». Det forteller oss at kristentro ikke primært handler om følelser eller hva «jeg synes er rett for meg». Kristentroen forteller sannheten om Gud og verden, om mennesket og vår mulighet til å komme i et rett forhold til himmelens og jordens skaper.

Se den usynlige
Johannes avslutter bibelteksten på denne måten: «Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham.» Bibelen forteller oss at ikke et eneste syndig menneske kan se den evige, opphøyde og hellige Gud. Selv ikke Moses fikk se Guds ansikt da han var på fjellet hvor Gud gav ham lovtavlene. Han måtte nøye seg med å se Gud bakfra (2.Mos.33). Det nærmeste en profet kom å se Gud, var i en visjon, i et syn.

Johannes skriver at «den enbårne Sønn», altså Jesus har forklart oss hvem Gud Fader er. I de eldste skriftfragmentene til Johannesevangeliet står det: «den enbårne Gud». Uansett bibeloversettelse så understrekes her Jesu guddommelighet, som Guds Sønn.
Jesu liv og de ord han sa viser oss hvem og hvordan Gud Fader er. Den som har sett Jesus, har sett Faderen (Johannes 14,9). Den som har hørt Jesu ord, har hørt Guds stemme. Jesus har åpenbart seg som Guds Sønn. Evangelistene, apostlene og de andre som skrev det nye testamentet stadfestet at han var, er og forblir Guds Sønn.

BS 1903

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hvorfor tror du/ dere at både evangelisten Johannes og døperen Johannes nevner at Jesus er kommet før døperen?
  • Hvordan vil du/ dere definere ordet «nåde»? Prøv med egne ord å forklare nåde for deg selv/ for hverandre.
  • Johannes bruker begrepet «nåde over nåde». Hvilken trøst ligger det i å tenke på at nåden billedlig kommer som bølgene som slår mot stranden?
  • Moses kom med «loven». Hvilken hensikt hadde Gud med å gi oss loven? (Les gjerne Rom.3,9-20)
  • Prøv å sette ord på forskjeller på «loven» og «nåden».
  • På hvilke måter har Jesus vist oss hvem Faderen er?
Powered by Cornerstone