Den fattige, Skaperen og mine handlinger (Ordspråkene 14)

Svein Anton Hansen, Ordspråkene 14,21 ff., 4.søndag i åpenbaringstiden, publ.23.januar-19

En spennende bok i Bibelen, men som kanskje alt for sjelden blir lest i, er Ordspråkene. Boken er en samling av visdomsord og erfaringer kong Salomo og andre mennesker gjorde seg i møte med livets utfordringer. Når vi leser i Ordspråkene kan vi fort tenke at her er ulike visdomsord litt tilfeldig strødd utover i boken. Det hoppes en god del fra det ene til det andre tema. Sammenhengen er ikke alltid like enkel å få tak på. Men, gjennom hele boken finner vi en rød tråd sammenfattet i begrepet «gudsfrykt». Kong Salomo sier i starten av boken: «Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap, de dumme forakter formaning og visdom» (1,7).

Å frykte Herren

Den gode gudsfrykten tar bolig i hjertet og hender, mer enn å bli et teoretisk og teologisk begrep i hodet. I noen vers fra kap.14 vil vi se at å eie den gode og rette gudsfrykten får betydning for hvordan jeg behandler andre mennesker, spesielt de som kan falle inn under begrepet «de fattige».

Vi leser fra kap. 14, versene 21-22.25 og 31: «Synd gjør den som forakter sin neste, salig er den som viser medynk med de fattige. De som tenker ut ondt, farer alltid vill, de som har godt i sinne, møter godhet og troskap ... Et sannferdig vitne berger liv, den som farer med løgn, er en sviker ... Den som undertrykker stakkaren, håner hans skaper, den som hjelper den fattige, gir Gud ære.»

Forakt eller medlidenhet?

Versene 21-22 sier noe om ulike holdninger og handlingsmønstre vi kan ha i møte med mennesker vi synes er fattigere og dårligere stelt enn oss selv. Vi kan fort tenke at fattigdom er noe som er utryddet eller befinner seg i andre deler av verden. Men, selv i et velferdssamfunn som Norge vil enkelte oppleve seg som fattige. Kanskje oppleves skammen over å ha et minimum å rutte med større når de fleste andre rundt en virker å ha overflod av materielle goder.
Bibelversene sier oss at noen møter den fattige med forakt og onde tanker. I stedet bør vi «vise medynk» og «ha godt i sinne». Så er det en viktig og avgjørende sannhet at det gode jeg har i sinne må få komme ut i handling. For, til slutt så er det jo ikke tanken som teller men handlingene. Ordet «medynk» kan vi oversette med å synes synd på, å ha vondt av. Først når medlidenhets-følelsen flytter seg fra hode og hjerte til ben og armer, blir denne følelsen til hjelp for den fattige.
Jesus har selv vist oss viktigheten av å gjøre godt mot andre. I en av fortellingene i Mattues 25 (v.31-46) blir vi med til den endelige dommen. Jesus sier her noe om at mennesker også skal dømmes etter hvordan vi behandlet de fattige, sultne og de uten klær. Gud roste de som hadde omtanke og gjorde noe konkret for de fattige og svake.
 

Sannhet eller løgn

Vi fortsetter videre i vers 25: «Et sannferdig vitne berger liv, den som farer med løgn, er en sviker.» Sannheten berger liv mens den som lyver svikter de han har rundt seg. Disse versene er skrevet i sammenheng med hvordan vi behandler mennesker rundt oss, spesielt de som er fattige på materielle goder og andre ressurser. Ikke bare den gang disse versene ble skrevet, men til alle tider har det vært en fristelse å ta det enklere med sannheten når de det gjelder ikke oppleves å være så viktige i og for samfunnet. Alle kan stå opp for den rike og den som virker å ha makt og innflytelse. Den som derimot ingen har lyst å bli sett sammen med, kan oppleve at ingen vil tale hans sak.
Profeten Amos i det gamle testamentet talte strenge og alvorlige ord til lederne i folket, de som overså den fattige og ikke gav ham samme rettsstatus som den rike.

Han skriver: «Dere tråkker ned småkårsfolk og krever korn i avgift av dem ... For jeg kjenner til de mange lovbruddene og de talløse syndene deres, dere som forfølger rettferdige, tar bestikkelser og avviser fattige i porten» (Amos 5,11a.12). De fattige ble avfeiet som uviktige. Rettferdige domstoler og et velfungerende rettsvesen er en lakmustest på det gode samfunn.

De fattige får smake konsekvensene av «utenforskapet» når få vil ta bryet med å berge livet og rettighetene deres.

Sannhet eller løgn, hva vi velger viser oss både hvilket menneskesyn vi har, men også hvilket syn vi har på Gud. For Gud er vi alle like, han gjør ikke forskjell på folk (Romerne 2,11). Vi som bekjenner oss til Jesus og den kristne tro burde være kjente for at vi elsker alle mennesker, ikke minst de fattige og de som er våre fiender (Matteus 5,43-44).
 

Hvordan ære Gud og min neste?

Vers 31 fra Ordspråkene kap.14 går slik: «Den som undertrykker stakkaren, håner hans skaper, den som hjelper den fattige, gir Gud ære.»

Her skinner det kristne menneskesynet tydelig gjennom. Mennesket har sin verdi ikke ut fra eiendeler og egenskaper, men ut fra at det er skapt av himmelens og jordens skaper. Hvert menneske har en unik verdi. Mennesket er ikke en ekstra klok apekatt eller en litt treg datamaskin. Nei, vi har en større verdi, for vi er skapt i Guds bilde (1.Mos.1,27). Derfor, når jeg ser ned på et annet menneske, så håner jeg Skaperen, han som har skapt oss begge to. Igjen, fristelsen til forskjellsbehandling har alltid fulgt menneskeslekten som en skygge. Også i de første kristne menigheter forekom forskjellsbehandling mellom fattige og rike. Det skriver blant annet Jesu bror Jacob om i sitt brev (kap.2,1ff).

Til slutt skal vi fokusere på den positive siden med hvordan vi kan hjelpe fattige, slik at vi gir Gud ære, at hans navn blir løftet opp. «Den som hjelper den fattige, gir Gud ære» skriver kong Salomo.
En måte vi konkret kan hjelpe på er å låne penger til den som trenger det. I Ordspråkene 19,17 leser vi: «Den som hjelper den fattige, låner til Herren, som vil lønne ham for det han har gjort.» Her sidestilles det å låne penger og ting til den fattige med å låne til Gud selv. Gud lover å lønne den som gjør en slik god gjerning. Jesus utfordrer oss enda kraftigere når han ber oss om å låne ut til dem som vi ikke har noen garanti for vil klare å betale oss tilbake (Lukas 6,35). Her er sannelig noe å strekke seg etter for de fleste av oss.

En annen måte vi kan hjelpe den fattige er ved å vise gjestfrihet, åpne våre hjem. Å vise gjestfrihet koster oss både tid, penger og krefter. Men, kanskje nettopp derfor har Gud knyttet store løfter til gjestfriheten. I Hebreerbrevet 13,2 møter vi denne oppfordringen og dette løftet: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det.» I v.16 i samme kapittel utfordres vi videre: «Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er til glede for Gud.»

Ordspråkene fra den vise kong Salomo vil først plante gode holdninger i hode og hjerte. Deretter vil forhåpentligvis holdningene spre seg til hele kroppen og settes ut i livet til det beste, ikke minst for mennesker som på ulike måter oppleves å være fattige.

BS 1904
 

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• «Å frykte Herren» er et sentralt begrep i Ordspråkene. Les 1,7; 14,2.26.27: Hvilke fordeler er det ved å «frykte Herren»?
• «Medynk» kan fort ende opp med å bli en følelse vi har. Hva tror du må til for at følelsen blir til handling? Hvordan kan dette konkret skje i ditt liv?
• Å overse de fattige, å ikke tale deres sak, hvordan skjer dette i Norge i vår tid? Hvem er «de fattige»?
• Å hjelpe den fattige er å gi Gud ære (v.31). Tenk over/ samtal om hvilke konkrete måter du/vi kan hjelpe mennesker på som vi opplever å være «fattige».