Kamp, bønn og seier i Getsemane (Matteus 26,36-45)
Pixabay/CCL

Kamp, bønn og seier i Getsemane (Matteus 26,36-45)

Jesus gjennomlevde den smerten og den straffen vi egentlig selv skulle bære på grunn av våre synder. Jesu kamp i Getsemane var derfor en kamp for oss, for vår evighet.
Svein Anton Hansen, Matteus 26,36-45, 1.søndag i fastetiden, publ.06.mars-19

Sammen med Jesus og disiplene er vi på vei til Jerusalem og den siste påsken de skal ha sammen der. Vandringen startet oppe i Galilea. Derfra gikk turen sørover hvor Jesus bl.a. tok med seg Peter, Jakob og Johannes opp på Taborfjellet. Der møtte de Moses og profeten Elia. Så gikk turen videre nedover til byen Jeriko, hvor disiplene fikk se og oppleve at den blinde Bartimeus ble helbredet og tolleren Sakkeus fikk syn for de virkelige verdier, mennesker og ikke penger. Fra Jeriko går veien bratt oppover til Jerusalem. Etter palmesøndags jubelbrus og nattverdstunden skjærtorsdag, havner Jesus og disiplene på Oljeberget. Her forbereder Jesus etterfølgerne på at de kommer til å svikte ham. Men nei da, Peter lover høyt og hellig at han aldri skal vende seg bort fra Jesus. Ja, han er til og med villig til å gå i døden for troen på Jesus.

På vei ned fra Oljeberget sent skjærtorsdag kveld, kommer de til Getsemanehagen. Her ønsker Jesus å bruke tid til å be. Han trenger styrke i møte med det han vet venter ham innenfor bymurene i Jerusalem. Vi leser om besøket i Getsemanehagen i Matteus 26,36-45:
«36 Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! 37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. 38 Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. 39 Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil. 40 Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! 41 Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er skrøpelig. 42 Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! 43 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. 44 Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene. 45 Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.»

Mørket og natten kommer
Stedsnavnet Getsemane har for all ettertid skrevet seg inn i historiebøkene på grunn av dette besøket. Mange kunstnere har malt Jesus med foldede hender knelende ved en sten, gjerne malt med en glorie rundt hodet. Vi kan fort komme til å skjønnmale bønnestunden i denne hagen i bunnen av Kedrondalen. Men, for Jesus var ikke Getsemane noe hyggelig sted denne natten. Matteus skriver at «sorg og angst kom over ham.» Og Jesus selv sier til disiplene: «Min sjel er bedrøvet inntil døden!» Det lå noe tungt over Jesus denne natten. For noen minutter siden hadde han og disiplene sunget lovsanger mens de delte nattverden (v.30). Nå har klagesangen festet grepet om hjertet. Dagslyset har sluknet. Mørket har sakte men sikkert begynt å krype inn i Jesu sjelsliv. Fellesskapet rundt nattverdbordet skal snart byttes ut med ensomhet mens disiplene skal flykte hals over hodet.

Jesus tar med seg Peter, Jakob og Johannes lengst inn i Getsemanehagen. Han ønsker at de skal be sammen med ham i hans vanskeligste og mørkeste natt i livet. Lukas skriver i sitt evangelium at Jesus falt på kne (22,41). Markus føyer til at Jesus i bønnestunden falt ned på jorden (14,35), mens Matteus skriver at han falt på sitt ansikt (v.39). Vi kan se for oss hvordan Jesus i bønnestimen gradvis bøyes mot jorden, før han til slutt ligger med ansiktet mot jorden og svetter blod. Bøyd i støvet kjemper Jesus lenge kampen sin. Disiplene blir trøtte og sovner snart. De får kun med seg starten av Jesu bønn. Og vi i vår tid, vi gir Gud kanskje et par minutter før vi sovner, der vi ligger under våre varme dyner. Hver og en av oss kan gjerne spørre oss i hvor stor grad vi gir akt på bønnekampen Jesus hadde i Getsemane. I en salme synger vi: «Den time i Getsemane jeg aldri glemme kan, da jeg i angst og blodig sved fikk seg deg, Gud og frelsermann. Jeg glemmer ei, jeg glemmer ei din ve, da jeg deg så i angst på kne der i Getsemane.» Dessverre er vel ofte sannheten at jeg både titt og ofte glemmer den kampen Jesus kjempet. Han kjempet egentlig ikke sin kamp, men min. For det var jo på grunn av dine og mine synder han kjempet seg fram til Golgatas kors.

Bønn om å slippe lidelse
Med de tre nærmeste disiplene rundt seg, passe trette og sløve, starter Jesus på den første av tre bønnestunder den timen som ligger foran. Hadde Peter og de andre to vært våkne og skjerpede, så hadde vi for ettertiden visst mer om hva Jesus konkret ba om. Men, før de sovnet fikk de i alle fall med seg den viktigste bønnen Jesu ba: «Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (v.39).
Når vi som kristne ber og gjerne er usikre på om det vi ber om er etter Guds vilje, da avslutter vi gjerne bønnen med «ikke som jeg vil, bare som du vil.» Faktisk er det ikke disse ordene som utgjør Jesu bønn, de er kun en tilføyelse. Jesu egentlige bønn var: «La dette begeret, denne kalken gå meg forbi.» Han ba faktisk om å få slippe lidelsen. Han hadde trolig sett folk bli korsfestet, og visste dermed noe om den smerte en slik død innebar. Likevel var det ikke frykten for smerte som skremte Jesus mest. Nei, han fryktet å bli forlatt av sin egen Far, samt å dø. For Jesus som Guds Sønn var døden noe ukjent og fremmed. Og, for første og siste gang i all evighet skal Himmelens og jordens skaper forlate sin egen Sønn. På korset skal den treenige Gud for en stund splittes. Som menneske fryktet Jesus smerten. Som Guds Sønn fryktet han for å skilles fra sin Far, ja, egentlig fra seg selv som den treenige Gud. Det siste blir kun et mysterium for oss å skjønne.

Jesus er klar
Jesus ba om å få slippe å dø, men han måtte dø. Han ba om å få slippe lidelsen, at «dette beger kan gå meg forbi». Men, han måtte drikke begeret fylt til randen med all synd begått av alle mennesker gjennom alle tider. Alle vet vi noe om hvordan en enkelt synd kan svi og smake ille i lang tid etter at vi har gjort den. Her må Jesus drikke alle dråpene i begeret, alle synder gjort gjennom alle tider. Han måtte ta ansvaret for andres synder, rydde opp i andres dritt. Ikke rart at ha ba om å få slippe! Tanken på det som lå foran gjorde at Jesus innledet bønnen med: «Far! Er det mulig ...» Etter tredje og siste bønnerunde er seieren vunnet. Nå er Jesu menneskelige egenvilje blitt satt til side. Nå har Gud Faders vilje helt og fullt blitt Jesu vilje. Nå kan Judas komme og svikte ham, Jesus er klar. Nå kan de romerske soldatene komme med kjepper og rep, Jesus er klar. Nå kan døden bare komme, Jesus er klar. «Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.»

Ferdig!
Jesus er ferdig med lidelsene, han skal ikke mere dø. Vi som nå lever, vi lever på grunn av den seieren Jesus vant gjennom Getsemanekampen, soningsdøden på Golgata og hans triumferende oppstandelse første påskedag. Jesus gjennomlevde den smerten og den straffen vi egentlig selv skulle bære på grunn av våre synder. Jesu kamp i Getsemane var derfor en kamp for oss, for vår evighet. Hadde djevelen i Getsemane med sine fristelser klart å få Jesus bort fra veien til Golgata, ja, da hadde vi vært evig fortapte. Etter bønnekampen var Jesus klar til å bli sveket av Judas, fanget av de romerske soldatene. Nå var seieren vunnet. Derfor kunne Jesus si til soldatene som var på vei for å fange ham: «Er det meg dere leter etter, så la disse gå.» (Joh.18,8). Derfor kunne disiplene den gang og vi som tror i dag gå fri fra straffen for våre synder.

BS 1910 


Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Tiden er ikke lang mellom nattverdstunden til bønnen i Getsemanehagen. Men, på hvilke måter har det skjedd et stemningsskifte i og rundt Jesus på disse timene?
  • Vi kan fort havne der at vi tar Jesu lidelse og død som en selvfølgelighet, noe vi ikke lenger lar oss bevege av. Likegyldigheten kan være en like stor fare som det å glemme Jesu lidelse. Hvordan kan vi unngå å havne der at så lett glemmer Jesu lidelse?
  • Hvilke grunner hadde Jesus for å be om å få slippe «å drikke denne kalk»? Hva var det med denne kalken som gjorde den så bitter å drikke?
  • Hva betyr det for din tro, ditt liv og din evighet at Jesus kjempet i Getsemane og ble klar for Golgata?
Powered by Cornerstone