Nådemidlene. Dåpen

Av: Asbjørn Kvalbein

Tenker vi på Jesu åndelige testamente til apostlene, hans siste bud før han for opp til himmelen, finner vi dåpen sentralt i misjonsbefalingen. Vi vinner disipler for Jesus, døper i den treenige Guds navn og underviser om alt Jesus har befalt.

Dåpen er derfor den viktige inngangsporten til livet i Guds rike. Den er en av de største velsignelsene Gud har gitt. Dåpen er et nådemiddel fordi den er et av redskapene Gud bruker for å rekke oss personlig det som Jesus har gitt oss ved sin død og oppstandelse, for å rense oss fra synden og gi oss del i Den hellige ånds gave. I dåpen blir vi gjenfødt til et nytt liv.

Det er uttrykt slik i Romerbrevets 6. kapittel, Vers 3 og 4: «Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.»

Ved dåpen blir vi på en mystisk måte gjort til ett med Jesus idet han begraves. Derfor får vi ta imot den tilgivelsen som hans død på korset har utløst.

Spesielt ritual

Jeg har lest at munker som hører til Benediktinerordenen, går gjennom et spesielt ritual før de blir tatt opp i fellesskapet. Den kommende munken legger seg rett ut foran alteret i kapellet. Han legger seg akkurat der hvor kisten hans skal stå når han er død og skal begraves. Han blir dekket av et begravelsesteppe. En kirkeklokke som brukes ved gravferd, lyder med tunge slag. Deretter blir det stille. Det er dødens stillhet. Stillheten blir brutt av at en synger med ordene fra Kolosserbrevet: «Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» (Kol 3,3) Men så går fellesskapet over til å synge fra påskeliturgien blant benediktinerne, fra Salmenes bok: «Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle om Herrens gjerninger.» (Sal 118,17) Så roper en munk med ordene fra Bibelen: «Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.» (Ef 5,14) Deretter lyder kraftig klang av glede fra klokkene. Den nye munken reiser seg. Begravelseskledet faller av, og så blir drakten for benediktinerordenen kledd på ham. Han får et fredskyss og blir ønsket velkommen inn i et nytt liv i fellesskapet, der livet hans nå er «skjult i Kristus».

Det er nettopp dette som skjer i dåpen, som Paulus uttrykte slik: Jeg er korsfestet med Kristus, nå er jeg blitt levende i ham.

Vi er et folk som vet at Jesus døde for oss. Av takknemlighet tar vi hans navn, vi kaller oss kristne eller Kristus. Dåpen er en markering av den korsfestede og oppstandne Herren vår, han er vår nye identitet, og han har gitt oss et nytt navn. Han har frelst oss, «ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd». (Tit 3,5)

Ta identiteten min!

Den franske forfatteren Henri Barbusse forteller om en avtale gjort på slagmarken under første verdenskrig. En alvorlig såret mann visste at han hadde bare minutter igjen å leve. Han sa til en kamerat: «Dominic, du har levd et svært dårlig liv. Overalt er du ettersøkt av politiet. Men det er ingen anklager mot meg. Nå blir navnet mitt ledig. Her, ta lommeboka mi, ta papirene mine, ta identiteten min, ta mitt gode navn, mitt liv. Skynd deg og gi meg dine papirer, så skal jeg ta alle dine kriminelle handlinger med meg i døden.»

Evangeliet – de gode nyhetene – er at Gud har gitt oss et tilsvarende tilbud. Noe vidunderlig skjer når vi blir døpt. Da identifiserer vi oss med Jesus. Livet blir forandret. Vi ser saker og ting på en ny mate. Dåpen gir oss innsikt og kraft til å gjøre slikt som Jesus ønsker at vi skal gjøre. Vi kan identifisere oss med Jesus fordi han ble døpt – først av døperen Johannes, og så den store avgjørende dåpen da han døde, ble lagt i graven, og sto opp igjen.

Å blir en kristen er å bli forandret, å bli ny. Det er ikke bare å velge en ny livsstil, men det er å bli en ny person. Denne personen har ennå ikke blomstret fram i all sin prakt. Det er et prosjekt for hele livet. Det gjelder å leve ut det nye livet vi har fått del i.

To hendelser

To ting skjedde da syndefallet fant sted: Vi ble fremmedgjort fra Gud. Og hans bilde i oss ble ødelagt og forvrengt. Men mange ting skjer når vi blir frelst: Vi blir forsonet med Gud. Fremmedgjøringen blir borte ved Guds rettferdiggjørende nåde på grunn av Jesu kors. Dernest får vi en ny status, vi blir Guds venner, godtatt av ham, som om vi var uten synd. Videre blir vi gjenskapt i Guds bilde, og vi blir helliggjort etter hans forbilde, som en frukt av det nye livssamfunnet med Jesus.

Målet med det kristne livet i dåpens tegn er «å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus». (Kol 1,28) Vi er «skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten». (Ef 4,24) Guds barn «har ikledd dere det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde». (Kol 3,10) Legg merke til at dåpen viser til noe som har skjedd. Dere er døde med Kristus. Dere er oppreist med Kristus. Nå gjelder det å praktisere og leve ut det som allerede har hendt rent faktisk.

Det var altså to viktige begivenheter i det som skjedde med Jesus i påsken. Det var to hendelser han måtte gjennom før han vendte tilbake til sin herlighet i himmelen. Det var at han døde og sto opp igjen fra graven. De som er forenet med ham skal gjennomleve disse hendelsene på en personlig, åndelig måte. Det symboliseres i dåpen og er dermed gitt som et livsprogram. Hva innebærer det?

Det vil si at synder jeg har gjort, får jeg begrave sammen med Jesus. Og fristelser skal jeg reagere på som om jeg var død. Men noe enda større er kommet til: Jeg er «i Kristus Jesus frigjort … fra syndens og dødens lov». (Rom 8,2) Det har skjedd noe grunnleggende nytt, samtidig som det er skjult. Og Paulus kan si: «Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» (2. Kor 4,10)

Trenger ikke vente på det evige liv

Da har ikke lenger døden noen makt over oss, for Jesus har jo seiret over døden. Vi trenger ikke vente på et evig liv. Vi eier det allerede nå. Fordi Kristus bor i oss, og fordi Jesus er så mye større enn oss, så vil han «tyte fram» i oss. Det er for eksempel ikke noen kristen reaksjon å vri hendene i håpløshet. Det skal vise seg når vi står overfor fristelser. Bibelen lover at vi ikke skal møte større fristelser enn vi kan bære. (1. Kor 10,13) Han vil vise utveier og gi oss hjelp til å holde ut.

Noen vil si at dåpen er en måte for en person å komme med en offentlig bekjennelse av sin tro. Jo, men det er ikke hovedsaken. Tro og bekjennelse følger alltid dåpen. Men hovedsaken er at Gud er virksom overfor den personen som blir døpt.

Til og med en person som Paulus var en mottaker av dåpens velsignelse, han var ikke den aktive herre over dåpen. Da Saulus, som senere tok navnet Paulus, ble omvendt til Jesus, var han helt blindet av Jesu fremtreden på veien til Damaskus. Gud sendte en mann ved navn Ananias. Han sa til Saulus: «Saul, bror! Herren … Jesus, han som viste seg for deg på veien der du kom, for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd.» Ananias skulle altså sørge for at to ting skjedde for Saulus. Han skulle bli helbredet og at han skulle bli fylt av Den Hellige Ånd. Da hendte dette: «Straks falt det likesom skjell fra øynene hans, og han kunne se.» Slik ble han ble helbredet. Videre står det: «Han sto da opp og ble døpt.» Hva gjorde altså dåpen? At Saulus ble fylt av Den Hellige Ånd. (Apg 9,17-18) Det var ikke Saulus som var aktiv i dåpen. Gud ga ham en dyrebar gave ved dåpen: Åndens gave.

En merkelig handling

Enkelte syns det er noe merkelig ved denne handlingen. Hva bygger den på? Vel, i mange land har ulike former for renselse og vasking vært en del av den religiøse tradisjonen. Derfor er det ikke av veien å snakke om et behov for å bli renset for å komme i et rett forhold til Gud. Det som gjør dåpen forskjellig fra alle andre slike renselsseremonier, er at dåpen er en vasking i den treenige Guds navn. Kraften i denne dåpen ligger ikke i vannet, heller ikke i den bestemmelsen personen har tatt om å la seg døpe, men at Guds navn er virksomt i dåpshandlingen. Jesus har lovet at der to eller tre er samlet i hans navn, der er han. I dåpen er han der for deg, for å velsigne. Den vaskingen som Jesus ga ordre om, var en renselse som vasket bort menneskenes synd og fylte dem med Den hellige ånd, for det er akkurat det som Guds frelsende navn gjør.

På pinsedagen holdt Peter sin store og viktige tale som fikk tilhørerne til å bli overbevist om syndene sine. De spurte hva de skulle gjøre. Peter svarte: «Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn.» (Apg 2,38-39)

Her leser vi også at Gud er virksom i dåpen. Vi får syndenes forlatelse når vi vender om til Gud og blir døpt. Vi får del i Ånden. Det gjelder både oss og barna våre.

Rett å døpe småbarn?

Men er det rett å døpe spedbarn? De kan vel ikke vende om eller tro? Dette blir vanskelig i samme grad som vi ser på omvendelse og tro som gjerninger vi skal prestere. I Salmenes bok står det slik: «Gud, omvend oss, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!» (Sal 80,4) Her blir Gud fremstilt som den aktive. Og da Jesus ville forklare hva tro er, stilte han fram barnet som et forbilde: «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.» (Matt 18,3) Det er ikke en grublende voksentro som åpner for adgangen til Guds rike, men en enkel barnetro. Det er ikke barna som først må bli som voksne for å kunne bli frelst. Det er tvert imot de voksne som må bli som barn.

I den første kristne tiden ble antakelig de første troende døpt som voksne. Men de ville ha barna med seg. Derfor står det flere ganger at personer ble døpt «med hele sitt hus» (Apg 16). Det innebar voksne, barn og tjenestefolk. Når Paulus kaller dåpen for «Kristi omskjærelse» (Kol 2,11), innebærer det at dåpen viderefører den jødiske skikken med å omskjære guttebarna da de var åtte dager gamle.

Noen synes det er dumt at de ikke kan huske at de ble døpt, for de var jo spedbarn. Har dåpen da noen betydning for dem? Men vi kan se det motsatt: Det viser at Gud suverent sto bak det som skjedde. Foreldrene våre lot dåpen skje, fordi de holdt seg til Guds løfte om velsignelsen i dåpen. Vi hadde en tro og en holdning som ikke strittet imot, vi var barn som tok imot det som ble gjort med oss – uten protester. Vi døde med Kristus og oppsto med Kristus til et nytt liv. For oss ble det en virkning, det Paulus skriver: «Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» (2. Kor 5,17)

Døpe seg om igjen?

Hvis en er døpt som barn, faller fra i ungdomstiden, og så vender tilbake igjen, må en da døpe seg igjen? Nei. For dåpen står fast fra Guds side. Og da kommer Ordet som nådemiddel inn for fullt: Det blir en gjenfødelse ved det forkynte Guds ord. Den fortapte sønn kom tilbake, som en død som var blitt levende. Faren sprang ham i møte, og han ble tatt imot til et liv som barn på nytt.

I California hendte det mot slutten av 1900-tallet at en liten gutt falt ned i en gruvegang som ikke var i bruk. En kamerat løp for å hente hjelp. Flere titalls redningsarbeidere kom til. Tungt utstyr ble brakt inn, og tonnevis av masse tatt bort. Etter to dager og netter med full innsats ble gutten reddet og viste seg å være i god form. Da moren ble spurt hvordan han hadde det, svarte hun: «Han var veldig sulten og veldig skitten.» Men etter en natt på sykehus ble han sendt hjem. Senere overtalte han faren sin til å følge ham til ulykkesstedet. Den lille gutten ble nærmest sjokkert da han fikk se det berget av masse som var blitt fjernet av de store maskinene. Han så opp på faren sin og sa: «Pappa, er det sant at de gjorde alt dette bare for min skyld?» Faren holdt ham tett til seg og svarte med tårer i øynene: «Ja, gutten min, alt dette ble gjort for å berge deg.»

Dette er et blekt bilde på hva Jesus og korset betyr for oss. Han gjorde alt for meg.

OPL276