Graven er tom, Jesus lever! (Johannes 20,1-10)

«Tenk at nå er dagen her som vi har lengtet etter!» Slik synger barna som går i tog på 17.mai. For, de vil gå i toget, og de er så glade. Som kristne har vi også funnet vår plass i et tog. Seierstoget består av millioner kristne som siden Jesu oppstandelsesdag marsjerer ut i verden med historiens beste budskap; Jesus lever! Døden er død og livet har vunnet. Jesu oppstandelse viser at Gud Fader har godtatt Langfredags soningsdød. «Han er oppstanden, store bud! Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen.» Slik synger vi i en av påskedags mange seierssalmer.

Ja, vi går i et usynlig og århundrelangt tog. Det startet ikke med et jublende seierstog,

med vaiende faner, høye sangstemmer og brede smil om munnen. Nei, noen heller triste, lite frimodige og kanskje også redde kvinner gikk tidlig en morgen til Jesu grav. Han de hadde håpet på skulle gi deres liv en ny retning og et nytt håp, han var nå død. Jødefolkets hat og romernes kors hadde gjort ende på profetens og velgjørerens livsverk. Trodde kvinnene. Men, framme ved graven ventet tidenes overraskelse.

Alle fire evangelistene skriver om Jesu oppstandelse. Vi leser fra Johannes 12,1-10:
«¹ Men på den første dagen i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven. ² Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. ³ Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven. ⁴ De to løp sammen, men den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter, og kom først til graven. ⁵ Han bøyde seg ned og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn. ⁶ Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn i graven. Han så linklærne som lå der, ⁷ og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv. ⁸ Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde. ⁹ For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde. ¹⁰ Disiplene gikk så hjem til seg selv igjen.»

Kvinner på vei til graven
«Den første dagen i uken» (v.1) er vår søndag. Med Jesus starter både en ny tidsregning og en ny måte for å markere ukens dager på. De kristne begynte å feire søndagen som deres helligdag, som første dag i uken. Lørdagen, jødenes sabbatsdag, ble byttet ut med søndagen som helligdag. Vi gikk fra en fast hviledag til en tilkoblingsdag; hvor de kristne feiret Jesu oppstandelse (påske) og Den Hellige Ånds kraft (pinse).

Maria Magdalena kommer «tidlig» til graven. Ved soloppgang, ca. kl 06 om morgenen, er hun og andre kvinner på vei til Jesu grav. Johannes nevner bare navnet på Maria Magdalena i sin oppstandelses-fortelling. Matteus (kap.28) skriver om «Maria Magdalena og den andre Maria», altså Jesu mor. Markus (kap.16) skriver om «Maria Magdalena, Maria, Jacobs mor og Salome». Den siste av evangelistene, Lukas (kap.24) skriver om «Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jacobs mor.» Jacobs mor er også Jesu mor - Maria. Så trolig var de 3-4 kvinner som denne morgenen tidlig stod opp og la på vei til Jesu grav.

Maria Magdalena nevnes ved navn hos alle fire evangelistene. Vi møter henne også andre ganger i evangeliene, bl.a. ved Jesu kors (Johannes 19,25). Hun omtales som en Jesus hadde drevet sju onde ånder ut av (Lukas 8,1-2).

Likt og ulikt
Hvis vi legger oppstandelses-fortellingene hos de fire evangelistene ved siden av hverandre, så vil vi oppdage noen forskjeller. Ikke alle detaljer lar seg harmonere. Samtidig finnes mye fellesstoff: Kvinner kom til graven, steinen foran gravhulen var veltet bort, graven var tom, og alle skriver om engler. Johannes er derimot alene å skrive om Peter og Johannes som kom løpende til graven.

En tom grav
Ved graven venter altså tidenes sjokk og overraskelse for kvinnene. «Steinen var tatt bort fra graven» (v.1). Denne detaljen nevner alle evangelistene. Hvorfor? Foran graven i fjellet, ble det rullet en stor stein, slik at det skulle være vanskeligere for gravrøvere eller rovdyr å komme til i gravhulene. Hensikten med at steinhellen foran Jesu gravhule ble rullet bort, var ikke for at Jesus skulle komme ut. Som den oppstandne, med sin herlighetsskikkelse, kunne Jesus gå gjennom dører og all annen materie. Så steinhellen ble ikke rullet bort for å slippe Jesus ut, men for vår del; at vitnene kunne se at graven var tom.

Maria springer til disiplene. Hun møter Peter og Johannes. «De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven.» (v.2-3). Vi vet ikke sikkert hvem Maria tenker på når hun snakker om «de». Men, trolig tenker hun på yppersteprestene og jødenes ledere. Uansett, Maria Magdalena trenger noen å dele sin sorg, fortvilelse og sine bekymringer med.
Så godt og viktig at hun ikke holdt dette for seg selv. Hvor lett kan vi ikke tenke at «ting» og problemer ordner seg med tiden? Alle har vi behov for å la andre ta del i våre problemer. Og, egentlig var Jesu forsvinning ikke bare Marias problem, men en alvorlig og lei sak for alle disiplene.

Peter og Johannes
Peter er tilbake i disippelflokken etter natt til Langfredag, da han så ettertrykkelig hadde sveket Jesus. Nå løper han og Johannes til graven. De starter med å gå, men ganske raskt tar de bena fatt og løper det de kan til graven. Johannes, som omtales som «den disippel som Jesus elsket» (v.2), kommer først fram. Han titter inn og ser Jesu linklede (likklær) ligge akkurat der Jesu døde kropp ble lagt. Peter går inn i graven og ser både linkledet og duken som ble lagt over den dødes hode ligge på ulike steder.

Det som her omtales som «linkledet», er det samme klesplagget mange mener i dag befinner seg i Torino i Italia. Dette er et drøyt fire meter langt og en meter bredt tøystykke. Vi kan se bilde av en mannskropp med merker etter sår. Det er påvist blod på hender, hode og på høyre side av brystet. Alle disse detaljene stemmer med Bibelens beskrivelse av de skadene Jesus ble påført ved korsfestelsen.

Videre var det vanlig at den korsfestedes hode skulle dekkes til og blodet derfra skulle samles opp og gravlegges sammen med den døde. Dette Jesu hodeklede mener man også å ha i dag. Kledet er oppbevart i San Salvador-katedralen i Oviedo, nordvest i Spania. Dette tøystykket kalles «soudarion», som betyr tørklede, svetteduk. Her fins ingen avtrykk slik som linkledet i Torino, siden det lå adskilt fra kroppen. 

Se og tro
Jesu oppstandelse er en historisk hendelse som forteller oss at en død person ble levende igjen. Men først og fremst forteller Jesu oppstandelse oss at Gud har godtatt den soningsdøden Jesus ordnet på korset Langfredag. Jesus beviser ved oppstandelsen at han er Guds Sønn (Romerne 1,4).

Så er de fleste mennesker laget slik at vi liker å se noe før vi kan tro det. Naturlig nok bør vi være skeptiske av natur, i alle fall når noen hevder at døde står opp. Dødeoppvekkelser er definitivt brudd på naturlovene. Og, her er vi ved kjernen og hovedpoenget: Hadde det ikke vært helt unormalt at døde står opp, da hadde jo ikke Jesu oppstandelse vært noe under. Men, nettopp fordi døde ikke kommer tilbake til livet, så var Jesu oppstandelse underet over alle undre. Et slikt stort og avgjørende under har til hensikt å skape tro i oss. «Da gikk også den andre disippelen (Johannes) inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde. For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde.» (v.8-9).

Johannes ser at Jesu likklede ligger akkurat slik de hadde lagt Jesus et par dager i forveien. Det var ikke flyttet på, kun sunket sammen i det Jesu kropp kom ut av likkledet. Synet av likkledet gjør at Johannes skjønner at ingen har røvet med seg en naken kropp, men at kroppen har forsvunnet gjennom kledet, og Jesus er stått opp.

Det disippelen Johannes så skapte og styrket troen på at Jesus var stått opp fra de døde. Kristne i dag tror på Jesu oppstandelse fordi vi tror på vitnebyrdet til de som var øyenvitner til det som skjedde denne siste påsken. Kristen tro er derfor også tillit til de som først så og deretter skrev ned hva de hadde sett og opplevd.

Ikke ha hast!
Bibelteksten avslutter med følgende notis: «Disiplene gikk så hjem til seg selv igjen.» (v.10). Sett i ettertid, så var det dumt gjort av Peter og Johannes å gå hjem. De burde ha tatt seg bedre tid ved graven. Maria Magdalena ble igjen ved gravhulen. Dermed fikk hun se store ting Peter og Johannes gikk glipp av. Når vi leser videre i Johannes 20, ser vi at hun først ser og snakker med to engler, og deretter med Jesus selv. Maria tok seg tid ved den tomme grav, derfor fikk hun både se og snakke med himmelske vesener og den oppstandne selv.

Nå skal vi ikke overtolke og dra dette for langt. Men, kanskje ligger det et poeng i dette at noen av oss har det for travelt med å komme oss hjem fra gudstjenester, møter og fellesskapet i bibelgrupper og foreninger. Den som tar seg tid til å sitte ved Jesu føtter, og ikke så raskt gå hjem, vil lettere koble seg på oppstandelseskraften og gå ut, ikke hjem.

BS 2215

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:

• En av 1.påskedags høytidssalmer starter slik: «Han er oppstanden, store bud! Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen.» Tenk hver for dere i ett minutt, prøv så å forklare for hverandre med egne ord hva disse setningene betyr.
• Hvordan kan søndagen bli både en hviledag og en tilkoblingsdag for oss?
• Hva tror du/dere ligger i uttrykket «og han (Johannes) så og trodde»?
• Hva vil Gud si oss ved å vekke Jesus opp fra de døde?
• Hva betyr Jesu oppstandelse personlig for deg? Igjen – prøv med egne ord å forklare for hverandre hvilken betydning Jesu oppstandelse har.

Svein Anton Hansen, Johannes 20,1-10, 1.påskedag, publ. 13.april-22