Betrodd oss kallet
Svein Anton Hansen, publ. 24.november-22
Hvem har størst grunn til å være fornøyd, Gud eller meg? Spørsmålet virker sikkert både rart og lite presist. Det jeg egentlig spør om, er om Gud er den heldige som har meg på sitt lag, eller jeg som får være på Guds lag? Da virker svaret ganske åpenbart. Jeg er den heldige!
Vi må aldri havne der at vi tenker: «Hvor heldig du er Gud, at du har meg og noen andre her i bygda som tror på deg!» Nei, «Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde», som Petter Dass synger det i salmen «Herre Gud, ditt dyre navn og ære.» Gud har aldri gjort seg avhengig av verken meg, deg eller antall etterfølgere han har. I stedet skal vi se det slik at vi er de heldige som får tro på og tilhøre himmelens og jordens skaper. Vi står i takknemlighetsgjeld til ham, ikke omvendt.
Det skulle være årsmøte i misjonsforeningen. Lederen og styret hadde skrevet årsmelding. Året hadde gått på det jevne. Antall møter og størrelsen på kollekt og gaver ble lest opp. Et år på det jevne går sjelden inn i historiebøkene eller folks minne. Men, en setning ønsket styrelederen at misjonsvennene skulle bære med seg, i hode og ikke minst i hjerte: «Vi vil si takk til han som har betrodd oss kallet!» Setningen var lite fancy skrevet, men innholdet desto mer avgjørende for vår forståelse av at vi er de heldige.
Gud har ingen plikt verken til å kalle oss til frelse eller til at vi skal få være med i misjonens store sak. Gud har ikke med å stille opp og si «takk skal du ha» for hver gang noen bruker av sin fritid på kirke- og misjonsarbeid. Saken forholder seg motsatt. Det er vi som bør tilbe og takke han som viste oss nåde, og betrodde oss kallet til å tilhøre og tjene ham.
Jesus sa en gang til disiplene: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt.» (Johanes 15,16a).
I dypeste forstand, så var det ikke jeg som valgte Gud, men han som utvalgte meg til å tro på og følge ham. Jesus har betrodd enkle, feilende og tilgitte syndere som deg og meg å gå inn i kallet med å gjøre ham kjent både i nabolaget og like til jordens ender. Hvor heldige vi er at han vil ha oss på sitt lag!
TRV 161
