Sau på villspor, en bror som synder (Matteus 18,12-18)
Pixabay/CCL

Sau på villspor, en bror som synder (Matteus 18,12-18)

Når Matteus her skriver om en kristen som gjør synd, så settes synden inn i en kontekst der dens konsekvenser angår hele menigheten og ikke bare relasjonen to personer imellom. I et menighetsliv vil ofte en konflikt og en synd to personer imellom skade det kristne fellesskapet og til slutt prege gudsforholdet til flere personer.
Svein Anton Hansen, Matteus 18,12-18, 5.søndag i treenighetstiden, publ.10.juli-19

Sauer er stort sett koselige dyr, «ålreite dyr» som en politiker en gang kalte disse ull-dottene som bedriver dagen med å spise gress. Men, av og til har de for uvane å stikke av. Slipper du sauer ut på beite, vil det være ganske sannsynlig at en eller flere mangler når du noen måneder senere drar ut for å samle dem.

Vi mennesker liker ikke å bli sammenliknet med sauer. For sauen sees ofte på som et dumt dyr. Det var nok ikke grunnen til at Jesus ofte sammenliknet oss med sauer. Men, bildet med sauer og hyrden ble opplevd kjent og enkel å forstå på den tid og i det samfunn Jesus levde i.

Ett av de stedene hos evangelistene hvor det snakkes om sau, er i Matteus 18,12-18. Den bortkomne sauen er i bibelteksten et bilde på et menneske som tuller seg bort fra Gud selv.

«12 Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, forlater han ikke da de nittini i fjellet, og går av sted og leter etter den som har gått seg vill? 13 Og skulle han finne den, sannelig sier jeg dere: Han gleder seg mer over den ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. 14 Slik er det heller ikke deres himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt. 15 Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. 16 Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. 17 Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller! 18 Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

Hvorfor gikk du bort fra Jesus?
Jesus starter med å spørre hva folket mener en god hyrde bør gjøre hvis én av 100 sauer går seg bort. (v.12). Bør sauebonden forlate de 99 og bruke tid og krefter på å finne den ene sauen? Eller bør han heller regne med litt svinn og i stedet bruke all tid og krefter på å holde på de 99 andre sauene? Når den gode hyrde er Jesus, blir svaret opplagt; han leter etter den ene sauen som har gått seg bort. Her hos Matteus brukes verbet «gå seg vill/ bort». Hos Lukas som også skriver om den bortkomne sau (Lukas 15,4-7), brukes verbet «å miste». Kanskje vil Matteus med sitt ordvalg si noe viktig og alvorlig om at vi mennesker bevisst velger å gå bort fra Gud vår skaper og Jesus vår frelser. Ikke bare blir vi passivt «mistet», men vi farer vill, vi lar oss føre vill og ender opp som villfarne sauer borte fra den gode gjeter.

Å glede stor!
«Og skulle han finne den, sannelig sier jeg dere: Han gleder seg mer over den ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill.» (v.13). Det er ikke ofte vi leser i Bibelen hva Jesus føler. Dette bibelverset antyder at Jesus som den gode hyrde gleder seg når et fortapt menneske blir frelst og funnet. I parallelteksten i Lukas 15 finner vi også gleden som et gjennomgående tema for de tre liknelsene om noe som var tapt men som ble funnet. Både når den ene mynten (v.6), den ene sauen (v.9) eller den ene sønnen (v.23) kom til rette, så gledet eieren, bonden og far seg. Noe som var verdifullt for eieren var tapt. En leteaksjon blir satt i gang. Og når mynten, sauen og sønnen blir funnet, da er det glede både her på jorden og i himmelen.

Frelst og ikke fortapt
«Slik er det heller ikke deres himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt.» (v.14). Jesus bruker her uttrykket «disse små». Samme uttrykket brukes også et par ganger tidligere i kapitlet (v.6 og v.10). Begrepet «disse små» viser tilbake til de «små barn» i v.5 som Jesus løfter fram som eksempler og forbilder for hva det vil si å vende om og tro på Jesus.

Jesus sier uttrykkelig at han ikke vil at «disse små skal gå fortapt.» Jesus kom ikke for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham (Johannes 3,17). Han vil ikke at mennesker, små eller store, skal gå fortapt. Det verbet som her brukes for «å gå fortapt» er samme verb som vi finner i den lille Bibel (Johannes 3,16). Guds mål er at hver den som tror på Jesus ikke skal gå fortapt, men vinne evig liv i himmelen.

Jesus framstilles i Bibelen som den gode hyrde (Johannes 10). Han leter etter bortkomne og villfarne sauer. I bibelteksten hos Matteus er det også et poeng at menigheten skal fungere som gode hyrder som leter etter troende som har kommet på avstand fra Jesus. Det leser vi mer konkret om i versene 15-18.

Synd mot enkeltpersoner og menigheten
Situasjonen med at «din bror synder mot deg» (v.15), motsvarer bildet av sauen som er i ferd med å tulle seg bort fra tryggheten hjemme hos sauebonden. For når Matteus her skriver om en kristen som gjør synd, så settes synden inn i en kontekst der dens konsekvenser angår hele menigheten og ikke bare relasjonen to personer imellom. I et menighetsliv vil ofte en konflikt og en synd to personer imellom skade det kristne fellesskapet og til slutt prege gudsforholdet til flere personer.

Versene 15-18 viser oss en god vei å gå når en konflikt oppstår, eller når en synd har fått utvikle seg. En konflikt bør løses på lavest mulig nivå. Derfor beskriver også Jesus at de to som saken og synden gjelder, først bør ordne opp seg imellom. Litt oppsiktsvekkende foreslår Jesus at den som det har blitt begått en synd imot, skal ta initiativet og oppsøke den som har forårsaket synden. Egentlig burde det vært motsatt. Men, problemet er nok ofte at den som har syndet ikke er klar over situasjonen, i alle fall ikke alvoret i den. Kan synden gjøres opp i enerom, så er det den aller beste løsningen. Da har et menneske som var fortapt, som hadde gått seg vill, blitt «vunnet» (v.15). for Kristus. Det er langt viktigere å vinne et menneske, enn å vinne en diskusjon og en sak. Derfor trenger vi en god dose visdom når slike vanskelige saker skal tas opp.

Det kan likevel skje at den som har syndet ikke vil høre og ikke vil omvende seg. Da anbefaler Jesus at den som har blitt syndet mot «tar med seg en eller to andre» (v.16). I følge jødiske rettsregler (5.Mos.19,15) skulle man tilkalle en eller to vitner for å få bekreftet en urett som var begått. Kan den som har gjort noe galt la seg overbevise når flere vitner er til stede, så kan syndens konsekvenser begrenses.

Hele menighetens sak
Men igjen, det kan hende at synderen ikke innrømmer sin ugjerning, selv om flere er med under samtalen. Og, «hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller!» (v.17). I våre dager skjer det sjelden at konkrete synder legges fram for hele menigheten. Selv om denne måten å løse saker på er både uvante og ukjente, så sier Jesus at denne måten kan bli endestasjonen for en alvorlig sak. Hvordan en slik sak konkret skal tas opp i en menighets-sammenheng, det sier bibelteksten ikke noe om. Sannsynligvis vil den klokeste måten å gjøre det på ikke være under et medlemsmøte, men heller at menighetens ledelse ser på saken og avgjør hva som skal skje med synderen. Noen menigheter praktiserer kirketukt på den måten at synderen for en periode utestenges fra nattverd-fellesskapet. Poenget er ikke selve straffen, men at reaksjons-formen kan få synderen til å omvende seg.

Hva mener Jesus når han sier at den ikke-angrende synder skal regnes som «en hedning og toller»? (v.17). En Jesu etterfølger skulle føre et liv som var annerledes enn tollere og syndere (Matt.5,46-48). «Hedning og toller» var et uttrykk som sa at en person ikke lenger tilhørte de troendes forsamling. Samtidig leser vi at Jesus var «synderes og tolleres venn» (Matt.11,19). Så her finner vi en dobbelthet. På den ene siden skal en ikke-angrende synder av menigheten sees på som en frafallen. Samtidig skal denne personen møtes med kjærlighet slik at han eller hun kan elskes tilbake til de troendes forsamling.

Løse og binde
Jesus avslutter talen med å gi disippelflokken, og dermed menigheten, fullmakt til å binde og løse mennesker fra deres synder. I Matteus 16,19 leser vi at Jesus gav denne fullmakten til Peter. Nå kan enkelt-kristne løse andre fra syndens makt ved å tilgi de syndene som er begått. Når det gjelder makten å binde et annet menneske i synd, så bør det ikke utøves av den enkelte kristne, men av menigheten som fellesskap. Og igjen, jeg tror at menighetens lederskap er det rette forum for å sette en kristen i kirketukt, om det skulle bli nødvendig.
Men før det skjer, så kan vi alle prøve å løse en konflikt, en synde-situasjon på lavest mulig nivå. I Jesu navn kan vi samtale fortrolig med hverandre. Og, med Jesu fullmakt kan vi sette hverandre fri fra syndens skyld.

BS 1928

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hva menes med uttrykket «å gå seg vill», og hvordan kan det skje at vi kommer bort fra Jesus?
  • «Gleden» er en av flere likhetstrekk mellom de tre liknelsene i Lukas 15 om mynten, sauen og sønnen. Kan du/ dere se andre likhetstrekk?
  • Jesus er den gode hyrde. Men også menigheten som fellesskap bør fungere som gode hyrder. På hvilke måter kan det skje? Hvordan kan det skje i din menighet?
  • Tenk over/ samtal om hvordan du/dere ville gjort det hvis du måtte ha gått til et annet menneske for å konfrontere dette mennesket med en synd det hadde begått mot deg.
  • Hvordan kan ledelsen i en menighet gripe fatt i en sak med en person som ikke vil omvende seg fra sine synder?
Powered by Cornerstone