Problemløsing og menighetsvekst (Apo.gjerninger 6,1-7)

Svein Anton Hansen, Apostlenes gjerninger 6,1-7, 13.søndag i treenighetstiden, publ.4.september -19

Hva gjør vi når det oppstår konflikter og problemer i menighetene våre? Ikke alle er like fornøyde. Så begynner noen å klage enten høylytt eller kanskje dele sure bemerkninger mer i det skjulte. Ofte kan det være gode grunner for at noen opplever seg oversett eller dårlig behandlet. Vi har alle en innebygd rettferdighetssans som reagerer på det vi opplever som urettferdig.

Også de første kristne klarte ikke alltid å behandle alle medlemmene rettferdig. I alle fall opplevde noen seg tilsidesatt og at andres behov ble prioritert. En slik episode kan vi lese om i Apostlenes gjerninger kap 6,1-7:
«¹ På denne tiden, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jødene å knurre mot de hebraisktalende over at enkene deres ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. ² Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene. ³ Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. ⁴ Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste. ⁵ Det de sa, fikk tilslutning hos hele flokken. Og de valgte ut Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en mann fra Antiokia, som var gått over til jødenes tro. ⁶ Disse mennene stilte de fram for apostlene, som ba og la hendene på dem. ⁷ Og Guds ord hadde fremgang. Tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt, og en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.»

Hvilke problemer velger du?
Vi leser om en matutdeling som fungerer dårlig i menigheten i Jerusalem. Årsaken synes å være at kristne som snakket et bestemt språk fikk mindre enn noen andre. Lukas skriver om «gresktalende jøder» (v.1) som opplevde at «hebraisktalende» jøder ble prioritert når godene skulle fordeles. De hebraisktalende jødene bestod trolig av kristne jøder som hadde bodd i Jerusalem og Judea hele livet, mens de gresktalende gjerne var tilflyttere og som samtidig var preget av den hellenistiske kultur. Så både språk og kulturforskjeller forårsaket forskjellsbehandlingen.

Bibelteksten starter med å fortelle oss at «tallet på disipler stadig økte». (v.1). Menigheten i Jerusalem opplevde altså kirkevekst. Og, vi kan undres over at de klager når menigheten vokser. Hvorfor er ikke alle glade over at nye mennesker kommer til tro, at menigheten vokser også blant de som snakker et annet språk og har andre skikker og er preget av andre kulturelle uttrykk?
Denne bibelteksten viser oss at rettferdighetssansen når det gjelder materielle goder får oss til å reagere, eller kanskje i noen tilfeller også overreagere. Vel, mer folk betyr flere problemer. Men også motsatt – færre folk betyr også problemer. Vi velger slik sett bare hvilke typer problemer vi skal ha i en menighet. Den problemfrie menighet hvor alle smiler og er fornøyde, finnes ikke i virkelighetens verden. Den fantes heller ikke blant de første kristne. Bibelteksten fra Apo.gj. 6 viser oss et diakonalt problem i Jerusalem-menigheten. Ikke bare ble godene skjevt fordelt, men også selve organiseringen av mat-tjenesten fungerte dårlig.
Typen problemer oppleves ulikt fra tider og kulturer. I dag, i vår kultur er det ganske sikkert andre typer interessekonflikter som kan skape spenninger og framkalle klager hos folk. Om klagingen er godt begrunnet eller skyldes smålighet, oppleves nok ulikt ut fra om du er den som klager eller den som blir kritisert.

Godt lederskap
I møte med den aktuelle og akutte spenningen og konflikten i menigheten i Jerusalem, tar de 12 apostlene grep. De kaller sammen alle disiplene og snakker åpent ut om problemet og dilemmaet de er kommet opp i. Siden menigheten vokser holder de praktiske oppgavene på å ta hele arbeidstiden til apostlene. De adresserer problemet med følgende ord: «Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene.» (v.2). Hva skal apostlene gjøre når tiden går med til praktiske oppgaver som matutdeling i stedet for forkynnelsen av Guds Ord? For å bruke moderne uttrykksmåte; svaret var «å sette ned en komité». «Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven.» (v.3).
Og menigheten var enig i måten å løse det aktuelle problemet på. «Det de [apostlene] sa, fikk tilslutning hos hele flokken. Og de valgte ut Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus.» (v.5).

Gode ledere vet å velge dyktige mennesker som igjen kan bli gode ledere. Apostlene viste godt lederskap ved at de fant «rett person på rett plass». Apostlene og menigheten plukket ut sju menn som både var dyktige, godt likte av menighetens medlemmer og samtidig hadde vist at de var modne kristne. Uttrykket «fylt av Ånd og visdom» viser kristne preget av åndsutrustning, nådegaver men også menneskelig klokskap og dyktighet. Har du «godt vitnesbyrd», så betyr det at du nyter stor tillit i menigheten. Tillit gjør vi oss fortjent til, den kan vi verken kreve eller utdanne oss til.

Tjenestedifferensiering
En av disse som fikk en ny lederoppgave het Stefanus. Han nevnes først, og omtales som «en mann full av tro og Den Hellige Ånd.» Stefanus kom med mer enn bare menneskelig dyktighet og organisatoriske evner. I resten av kap. 6 og hele kap. 7 i Apo.gjerninger leser vi mer om han som ble den første kristne martyr.
Den neste på listen over menn som ble valgt, er Filip. I kap. 8 møter vi ham igjen som en omreisende misjonær. Det var han som førte den første etiopier til troen på Jesus (8,26ff.). De andre fem navnene er kun nevnt her. Vi vet ikke mer om dem.

Etter at disse sju mennene ble valgt til å lede matudelingen i menigheten i Jerusalem, kunne nå apostlene vie sin tid til «bønnen og Ordets tjeneste.» (v.4). Både de 12 apostlene og de sju andre gjorde alle en tjeneste for Gud. De hadde hver sine og dermed ulike hovedoppgaver. Samtidig leser vi senere i Apostlenes gjerninger at i alle fall et par av de sju også fungerte som evangelister. Så om man hadde en hovedoppgave i Guds Rike, så kunne man også gjøre andre oppgaver. Det var aldri meningen at det skulle være «vanntette skott» mellom de ulike nådegaver og oppgaver i Guds menighet. Tjenesten kan også endre seg med årene eller ved nye behov i en menighet.
Så, på den ene siden trenger vi tjenestedifferensiering, mens på den andre siden trenger vi at alle kristne bretter opp ermene og gjør ulike typer tjenester.

Utholdenhet
De aller fleste som tjener i Guds rike gjør det på sin fritid som frivillige. Kun et fåtall er ansatte. Uansett stand og stilling trenger alle forbønn for de tjenestene vi har. I teksten leser vi at apostlene ba for de nye medarbeiderne. Dette skjedde ved at de la hendene på dem og innviet dem til tjeneste. Håndspåleggelse med bønn skriver både Lukas og Paulus om. (Apo.gj.13,3; 1.Tim.4,14 og 5,22; 2.Tim.1,6). Paulus sin medarbeider Timoteus fikk oppleve en slik forbønnshandling. Og når vi leser i GT, så ser vi at Moses la hendene på Josva og ba for ham for å innsette Josva som sin ettermann. (5.Mos.34,9). Håndspåleggelsen og bønnen symboliserer at nå innvier vi en person til tjeneste for Gud, og at et oppdrag overgis fra den ene til nestemann.

Bønn og Den Hellige Ånds nærvær skal være til hjelp for den som vil ha en tjeneste i Guds rike. Ikke minst hvis man skal stå i og holde ut i en tjeneste over mange år så trenger alle forbønn, støtte fra menigheten og ikke minst den styrke Den Hellige Ånd kan gi.

Apostlene måtte fortelle menigheten hvordan de trengte å prioritere tid og krefter. «Vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste.» (v.4). «Vi skal vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet» heter det i en annen bibeloversettelse. Ordet som brukes for «å vie seg til» betyr å være kontinuerlig opptatt med, være utholdende i noe. Verbet som både kan oversettes med «å vie seg til» og «være utholdende» brukes oftest om bønn. Lukas skriver om kristne som «holdt sammen og var utholdende i bønnen» (Apo.gj. 1,14). Også Paulus snakker om betydningen av å være «utholdende i bønnen» (Romerne 12,12 og Kolosserne 4,2)

Diakoner?
Bibelteksten fra Apo.gjerninger 6,1-7 brukes ofte som en fortelling om utnevnelsen av de første diakoner i menighetene. En diakon blir sett på som en som gjør praktiske hjelpeoppgaver i menigheten, en som «tjener ved bordene» (v.2).
Nå brukes ikke direkte uttrykket «diakon» i denne bibelteksten om de sju som fikk denne oppgaven. Samtidig skal vi merke oss at verbet «å tjene» skrives «diakonein» på gresk. Så det å være en diakon er i ordets opprinnelige betydning en som gjør en tjeneste. Når Paulus skriver til etablerte menigheter med ulike tjenester, så omtaler han noen som «diakoner» (Ef.6,21; Rom.16,1 og 1.Tim.4,6). En diakon er en som tjener Guds rike ved å utføre praktiske hjelpeoppgaver overfor trengende.

Problemet løst!
Apostlene hadde nå satt inn nye medarbeidere som skulle gjøre sine tjenester. Problemene knyttet til matutdelingen og kranglingen og misnøyen som der oppstod, var dermed løst. Resultatet av den hurtigarbeidende komiteens arbeid, beskriver Lukas slik: «Og Guds ord hadde fremgang. Tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt.» (v.7). Verken den første kristne menighet i Jerusalem, eller vi i våre dager, kan tillate at praktiske problemer om organiseringen av menighetenes arbeid skal hindre Guds rikes utbredelse og kirkevekst. Problemer må bli løst på lavest mulig nivå, og så raskt som mulig, før krangling, baktalelse og andre negative konsekvenser setter seg fast i menighetene. Klarer vi å løse slike akutte konflikter, så vil vi i større grad oppleve at våre menigheter vokser, fordi folk trives og menigheten tiltrekker seg nye søkende.

BS 1936

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva kan grunnen være til at noen klager midt i at en menighet opplever framgang og vekst?
• Hvorfor var det ikke riktig av apostlene «at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene»?
• Tenk over/ samtal om dette med tjenestedifferensiering og at alle kan og bør gjøre andre tjenester enn de man synes best om.
• Hva trenger du for at du skal stå i en tjeneste over mange år i menigheten, at du kan være en utholdende tjener?
• Vi lengter etter kirkevekst. Hvilke utfordringer ser du i din menighets liv som kan hindre at menigheten vokser?