Valget mellom å leve og å dø (Filipperne 1,20-26)
Pixabay/CCL

Valget mellom å leve og å dø (Filipperne 1,20-26)

Ingen ting i dette livet, på denne jord, kan måle seg med det å være i Himmelen sammen med Jesus. Der vil Paulus være fri både fra motgang og fangenskap. Paulus kjenner til endestasjonen for livsreisen. Kanskje er det like greit bare å komme dit så raskt som mulig? Eller, bør han heller håpe på noen år til i tjenesten for Jesus?
Svein Anton Hansen, Filipperne 1,20-26, 17.søndag i treenighetstiden, publ. 2.okt.-19

Paulus sitter i fengsel, sannsynligvis i storbyen Roma. Her har han fått besøk av Epafroditus fra den greske byen Filippi. Han har blitt sendt dit med en pengegave fra Filippermenigheten. I fengselet skriver Paulus et brev han sender med Epafroditus tilbake til Filippi. Paulus vil takke for pengegaven og benytter samtidig muligheten til å oppmuntre og styrke menigheten.

I starten av brevet skriver han at fangenskapet faktisk har blitt til framgang for evangeliet. Både ansatte og innsatte i borgen han sitter har på grunn av Paulus’ frimodighet blitt kjent med evangeliet. Ja, også de kristne i Roma har fått større frimodighet til å vitne om sin nye kristne tro. Gud brukte altså Paulus’ fangenskap til noe godt.

I brevet han skriver til filipperne deler han fra sitt sjelsliv, hvor det pågår en indre samtale om fordelene og ulempene ved både å bli i live og ved å dø. Denne indre samtale kan vi lese om i kap.1,20-26:
 «20 Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. 21 For: for meg er det å leve Kristus, og å dø en vinning. 22 Men dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av arbeidet mitt, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. 23 Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. 24 Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. 25 Og da jeg er viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos dere, til fremgang og glede for dere i troen, 26 slik at dere i Kristus Jesus rikelig kan rose dere for min skyld, når jeg igjen kommer til dere.»

Ingen grunn til skam
Paulus starter med å dele håpet og ønsket om at han ikke skal bli til skamme på grunn av fengselsoppholdet og den kommende rettssaken. Han vil verken skjemmes over sin tro, sin forkynnelse eller sitt fangenskap. Nei, ikke på noen måte skal han bli stående med skam. Håpet og troen er i stedet at Jesus Kristus skal bli æret ved Paulus sitt liv og det han forkynner. I sitt brev til romermenigheten skriver han: «Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.» (Rom.1,16).

Som Paulus trenger heller ikke vi skamme oss over det kristne budskapet eller over at det er evangeliet om Jesu frelsesgjerninger som er grunnen til at vi kan kalle oss kristne. De aller fleste troende kan kjenne på usikkerhet og menneskefrykt når det kommer til dette med å dele troen. Hva vil folk tenke om meg? Vil jeg dumme meg ut? Vil noen bli sinte og gjøre meg vondt hvis jeg står fram som en tydelig kristen? Ja, usikkerheten rundt svaret på slike spørsmål kan så absolutt gjøre noe med frimodigheten. Også her kan Paulus være et forbilde. På tross av motstanden han møtte, kjente han ingen grunn til å skjemmes verken over det livet han levde eller det budskapet han forkynte. Hans inderlige ønske var at «Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet.» (v.20). Paulus balanserer på en god måte stoltheten over å kalle seg kristen med en ydmykhet over at hans liv og tjeneste ikke må skygge for evangeliet. Han håper at det livet han lever, de valgene han tar kan ha som resultat at Jesus blir æret og Jesu storhet synlig for andre.

Liv eller død?
«For meg er det å leve Kristus, og å dø en vinning» (v.21) både utbasunerer og konkluderer Paulus. Han er usikker på hva framtiden vil bringe. Realistisk innser han at han kan få dødsdommen på grunn av den kristne frimodigheten han har vist både overfor jøder, grekere og romere. Men, uansett hva utfallet av rettssaken blir, så skal alt tjene Guds rikes sak.

Paulus levde kun noen få år etter at Filipperbrevet ble skrevet. Til slutt døde han som en martyr for den kristne tro. Interessant er det å lese hvordan han ser på muligheten for å dø. Han kaller det «en vinning», altså noe godt.

Han fortsetter med å skrive at han i møte med liv og død ikke vet hva han skal velge. Vel, fra den ene siden sett var det ikke opp til Paulus å velge liv eller død. Hans framtid, liv eller død, ble bestemt av domstolen i Roma. Men, over høyesteretten i Roma stod den aller høyeste rett, nemlig Gud selv. Gud holdt sin beskyttende hånd over Paulus, også da han til slutt ble henrettet. Martyrdøden ble for Paulus fergemannen som førte han over til den andre siden, til Jesus og det evige liv i himmelen. På den måten vil også døden bli en vinning for oss, for vi får møte Jesus og være med ham for alltid.

Hva skal jeg velge?
«Jeg kjenner meg dratt til begge sider» (v.23) fortsetter Paulus med å dele fra sitt tankeliv. Hva vil være det beste valget, å dø og komme til Jesus eller fortsette å leve? Paulus lar oss som lesere få del i sine overveininger i møte med livets realiteter og alvor. Han legger mulighetene fram for sine lesere. «Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre.» (v.23). Ingen ting i dette livet, på denne jord, kan måle seg med det å være i Himmelen sammen med Jesus. Der vil Paulus være fri både fra motgang og fangenskap. Paulus kjenner til endestasjonen for livsreisen. Kanskje er det like greit bare å komme dit så raskt som mulig? Eller, bør han heller håpe på noen år til i tjenesten for Jesus? Da kan han jo fortsatt bety noe for de menighetene han har startet. Paulus konkluderer: «av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet», altså blir i live. (v.24). For Paulus er trygg på at han fortsatt har mye ugjort, at menighetene håper på at han kan hjelpe dem «til fremgang og glede i troen» (v.25). Han vil gjøre et arbeid som forhåpentligvis vil bære frukt, til glede for blant annet Filippermenigheten.

Gledesbrevet
Versene 20-26 i kapittel 1 sier altså noe om gleden over at Jesus Kristus blir æret både ved liv og død. Det finnes en glede i trengselen; at vi i større grad får erfare at «livet er Kristus». I trengselen kan det åpnes muligheter for å vitne om Jesus for nye mennesker på nye steder. Det finnes en glede og en vinning ved å dø; vi kommer til himmelen og får være sammen med Jesus for evig. Der vil vi være fri fra vanskeligheter og synd. Og, samtidig med dette finnes det også hverdagsgleder, når vi erfarer de velsignelser Gud lar oss møte. God helse, barn, ektefelle, arbeid, sunne fritidsinteresser m.m., alle disse jordiske godene skal vi også få glede oss over. Men, som kristne vet vi at vår glede ikke bare skal være i hverdagsgledene. Livet med Jesus bærer med seg både trengsler samtidig med det evige håpet. I og gjennom alt dette gledet Paulus seg. Og vi kan følge Paulus i å ha vår glede plantet i noe mer enn de jordiske ting som en dag vil forgå. 

BS 1940

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Tenk over/ samtal om hva vi har så lett for å skamme oss over ved den kristne tro.
  • Hva ved troen kan vi være stolte over?
  • Hva tror du/dere er grunnen til at Paulus omtaler døden som en «vinning»? Hva sier dette ordvalget om vårt perspektiv på det å dø?
  • Hvilke fordeler har vi selv og andre ved at vi blir i live noen år til?
  • Hva hjelper deg/ dere til «fremgang og glede i troen»?
  • Tenk over/ samtal om hva vi som kristne kan og bør ha vår glede i.
Powered by Cornerstone