Herren vil være vårt lys (Jesaja 60,18-22)
Pixabay/CCL

Herren vil være vårt lys (Jesaja 60,18-22)

Gud vil la sin kirke vokse og ha fremgang. Gud vil aldri ta sitt lys, sin herlighet bort fra sin kirke. Et folk som selv ofte kun ser mørke og tilbakegang her i tiden, eier i troen på Jesus håpet, lyset og kan se en herlig fremtid komme mot oss.
Svein Anton Hansen, Jesaja 60,18-22, Allehelgensdag, publ. 30.okt.-19

Profeten Jesaja levde ca. 700 år før Jesu fødsel. Han bodde i Jerusalem og hadde god kontakt med kongehuset. Det budskapet Gud la ned i Jesaja sitt hjerte handlet om Guds hellighet og jødefolkets synder, at de vendte hjertet bort fra Herren Gud. De fleste av kapitlene i starten av profetboken forkynner dom over et folk som ikke lenger søker Herren først. Fra kapittel 40 i Jesajaboken endres språk og budskap. Fra nå forkynner Gud frelse og trøst til folket som sitter i det babylonske fangenskap. Gud vil føre folket hjem til Sion, Jerusalem.

I kapittel 60 profeteres det om Jerusalems herlige fremtid. Byen og folket skal i kommende tider preges av at Herrens lys og herlighet stråler over dem. Gud lover at han for alltid skal være folkets og byens lys.
«18 Det skal ikke mer høres om vold i ditt land, ikke om hærfang og ødeleggelse innenfor dine grenser. Du skal kalle frelsen dine murer og lovsangen dine porter. 19 Solen skal ikke mer være ditt lys om dagen, og månen skal ikke skinne og lyse for deg. Men Herren skal være et evig lys for deg, og din Gud skal være din herlighet. 20 Din sol skal ikke mer gå ned, og din måne skal ikke miste sitt skinn. For Herren skal være et evig lys for deg, og dine sørgedager skal være til ende. 21 Og hele ditt folk skal være rettferdig. Til evig tid skal de eie landet. De er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære. 22 Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk. Jeg, Herren, jeg vil la det skje hastig i sin tid.»

Lys og herlighet
Også i de første versene i kap. 60 profeterer Jesaja at Gud skal gjeste jødefolket med sitt herlige lys. «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren stråle, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg. Folkeslag skal vandre til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg.» (v.1-3).
Ja, hele kapitlet preges av at Gud er lys og hans stråleglans og herlighet skal de troende få oppleve, helt ufortjent. Guds folk skal også erfare at hedningefolkene kommer til å søke mot Guds by Jerusalem. Alt folk skal få kjenne at det er Israels Gud, Herren, som er frelser for alle og ikke bare for jødefolket. Herren vil bruke Israel som sitt middel for at flere skal bli kjent med ham. Det lyset som stråler ut fra jødefolket har de ikke skapt selv. Nei, lyset kommer til dem utenfra. Det er ikke folkets egne moralske standard som gjør at andre folk fristes til å søke Gud. Nei, ufortjent, av nåde gir Gud jødene det privilegerte oppdraget å være hans eiendomsfolk, hans utstillingsvindu for hvordan Gud elsker mennesker.

Nye tider
Når folket i fremtiden kommer til å oppleve fredstilstanden, da «skal det ikke mer høres om vold i ditt land, ikke om hærfang og ødeleggelse innenfor dine grenser.» (v.18a). Ca. 150 år etter Jesaja sin levetid ble Jerusalem omringet og tatt av babylonerne. Både jødene i sørriket og Israel i nordriket hadde i mange år levd i en krigstilstand, sjelden lengre perioder med fred. Stadig fikk de høre rykter om andre nasjoners hærer som var på vei for å ta landet deres. Nordriket og byen Samaria falt i år 722 for assyrerne, mens sørriket og Jerusalem ble inntatt av babylonerkongen Nebukadnesar i år 587. Dermed så alt mørkt ut, og alt håp virket som en fjern drøm. Men, Jesaja profeterer om en ny tid, om tider hvor folket skal få komme tilbake til Jerusalem. Gud skal igjen ta seg av folket. På nytt skal et bortført og nedslått folk reise seg av støvet og innta den posisjon Gud hadde tenkt det skulle ha i historien. Det skal komme tider med indre ro og ytre fred fra de fiendtlige nabofolkene. «Du skal kalle frelsen dine murer og lovsangen dine porter.» (v.18b). De gjenoppbygde murene rundt byen skal frelse folket. I stedet for «akk» og klage, skal lovsangen lyde i fremtiden.

Gud er lys
«Solen skal ikke mer være ditt lys om dagen, og månen skal ikke skinne og lyse for deg. Men Herren skal være et evig lys for deg, og din Gud skal være din herlighet. Din sol skal ikke mer gå ned, og din måne skal ikke miste sitt skinn. For Herren skal være et evig lys for deg, og dine sørgedager skal være til ende.» (v.19-20). Jesaja profeterer at i en fremtid som kun Gud vet når begynner, så skal det frelste folket få leve under Herrens lys og herlighet. Guds lys skal være sterkere og klarere enn selv solen og månen.
Dette får oss til å tenke på Israelsfolket da de vandret i ørkenen. Om natten fulgte Gud dem som en lyssøyle, om dagen som en sky. (2.Mos.13,21-22). Gud vek aldri bort fra sitt folk. I den fredfulle fremtiden som Gud viser Jesaja, skal også Gud for evig bli værende hos sitt folk. Der Gud er, der er lys og varme. Hvis Gud trekker seg unna, ender menneskene i mørket.

At Gud og Jesus er lyset, er et tema som går igjen i hele Bibelen. Sakarja, far til døperen Johannes, profeterer ved Den Hellige Ånd følgende om Jesus: «På grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.» (Lukas 1,78-79). Med ulike uttrykk beskrives det flere ganger i det nye testamentet av Jesus og Gud er lys. (Joh.8,12; Jakob 1,17; 1.Joh.1,5).

Israelsfolket i ørkenen så en synlig lyssøyle, som symbol på Guds nærvær. Jesaja profeterer om en tid hvor Guds lys og herlighet skal være over folket. Som kristne i dag, og til alle tider, så kan vi ikke synlig se Gud verken som en lyssøyle eller at det ligger en egen lysglans over de troendes hoder. Gud er like reell nå som på Mose og Jesaja sin tid. Samtidig må vi ikke glemme at som troende lever vi nettopp i tro. Vi verken ser Gud, frelsen, syndstilgivelsen eller håpet. Det mest sentrale i troen er faktisk usynlig. (Romerne 8,24; 2.Kor.5,7).

Som kristne i dag, usynlig men med troens øye, ser vi Guds lys og herlighet. Vi ser Jesus som korsfestet. Nettopp på korset ser vi Kristus kronet med herlighet og ære (Hebr.2,9). Altså – på Jesu mørkeste dag, langfredag, kan vi se Guds lys og herlighet. De som stod rundt korset så kun død og elendighet. Men, i ettertid ser vi at nettopp på Golgata lyste Guds frelse fram for alle folkeslag.

Rettferdige himmelborgere
Jesaja fortsetter sin profeti med å si at «hele ditt folk skal være rettferdig. Til evig tid skal de eie landet. De er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære.» (v.21). Jødefolket, Israel og løftet om et eget land har til alle tider hørt sammen. Til tider har landløftet kun vært et svakt og fjernt håp. De 70 år i babylonsk fangenskap var de borte fra landet og Jerusalem. Så, ca. 70 år etter Jesu fødsel ble templet i Jerusalem ødelagt av romerne. Israelsfolket ble så gjennom århundrene spredt over hele Europa og verden, før de i år 1948 fikk sin egen stat.
Som kristne leser vi Jesaja sin profeti ikke bare som et innlegg i debatten om landområder for jødefolket. Vi leser teksten først og fremst i lys av fortellingen om Jesus. I troen på hans frelsesverk på Golgata kan vi regnes som et «rettferdig folk» for Herren. I Jesus eier vi løftet om et evig rike, et landområde som venter på oss i himmelen. I troen på Jesus har vi blitt himmelborgere.

Håpsreligionen
«Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk. Jeg, Herren, jeg vil la det skje hastig i sin tid.» (v.22). Slik avsluttes kapittel 60 hos Jesaja. Jødefolkets opprinnelse og start var sped og enkel. Fra stamfaren Abraham vokste de gradvis til et stort folk. Så gikk folketallet kraftig tilbake på grunn av at assyrerne tok nordriket og babylonerne sørriket. Jødefolket stod i fare for å bli visket ut av historien. Men, Gud lover at han ikke har glemt folket sitt, at han på nytt skal ta seg av dem og la dem oppleve vekst og framgang. Igjen, på nytt skal de bli tusener og et veldig folk. Alt skal skje i Herrens tid, når han mener tiden er inne.

I en salme synger vi: «Min fremtidsdag er lys og lang, den rekker bakom tidens tvang. Der Gud og Lammet selv jeg ser, og ingen nød skal være mer.» (Nils Frykman). Håp er kristen tro i et nøtteskall.
Kirken, som er Gud folk, virker ikke alltid like stor og mektig. Her i tiden opplever mange troende å bli sett ned på, at den kristne tro blir latterliggjort og av og til forfulgt. Da trenger de troende å vite at Gud ikke forlater sitt folk. Gud vil la sin kirke vokse og ha fremgang. Gud vil aldri ta sitt lys, sin herlighet bort fra sin kirke. Et folk som selv ofte kun ser mørke og tilbakegang her i tiden, eier i troen på Jesus håpet, lyset og kan se en herlig fremtid komme mot oss.

BS 1944

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hvordan fikk jødefolket erfare sannheten i følgende profetord: «Men over deg skal Herren stråle, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg.» (60,1-3) ?
  • Gud er lys (1.Joh.1,5). Hva er lysets egenskaper, hva kan lyset gjøre med og for oss?
  • Jødene måtte gå i landflyktighet til Babylon pga folkets synder. Så etter 70 år fører Gud dem tilbake til Jerusalem. Hvilke lærdommer kan vi som kristne i dag ta av både jødefolket og Guds handlemåte?
  • Både Gud og Jesus omtales som «lys». Prøv med egne ord å forklare hva det betyr at Gud er lys.
  • Hva betyr det at vi «lever i tro»?
  • Hvordan har «landløftet» endret seg fra Israelsfolket til kirken som Guds folk?
Powered by Cornerstone