Jeg er klar til å dø
Svein Anton Hansen, publ. 31.des.-21
Simeon hadde blitt gammel, han dro på årene. Ja, han måtte innrømme for seg selv at han nå tilhørte de som folk omtalte som «de eldre». Samtidig imponerte han mange med sin stå-på-vilje. Han overgikk de fleste i sin aldersgruppe i det å engasjere seg. Simeon han tjente i templet i Jerusalem. Han valgte å prioritere Guds hus, gikk dit hver eneste dag han hadde anledning. Hvorfor? Fordi Gud selv hadde fortalt ham en stor hemmelighet. Han hadde ikke akkurat hørt Guds stemme på samme måte som andre snakket til ham. Men, i hans indre hadde jødenes Gud skapt en overbevisning om at Simeon med egne øyne skulle få se frelserkongen Messias. Denne dyptfølte og hellige overbevisningen kunne ingen ta fra ham.
- Jeg skal se Guds Sønn før jeg dør! Denne setningen gjentok han ofte. Selv om årene gikk, så gav han aldri slipp på at dette håpet; en dag å skulle stå legemlig foran øynene hans.
Så en dag kommer Maria og Josef med det lille Jesus-barnet til helligdommen i Jerusalem. Ingen andre i templet ser denne dagen noe ekstraordinært i ekteparet og den nyfødte babyen. Her kommer jo så mange foreldre for å framstille sitt førstefødte barn for Gud, slik skikken er. Men, med ett bare vet Simeon hva som nå skjer, hvem som i dette øyeblikket entrer Guds hus. Gud selv i Jesus Kristus bæres inn i det huset som er bygget til han egen ære.
Med bestemte skritt går Simeon mot Maria og Josef. – kan jeg få låne barnet deres litt? spør den aldrende mannen med håp i blikket og kanskje noen tårer i øynene. Maria og Josef ser forundret på hverandre, før en av dem får fram et forsiktig «ja». Simeon tar Jesus-barnet i fanget og løfter ham opp. Så ser han mot himmelen og åpner munnen. Ordene som kommer ut risser seg inn i Marias hjerte og skriver seg inn i verdens mest leste bok gjennom evangelisten Lukas sin penn: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse» (Lukas 2,29-30).
Sagt med litt mindre poetisk språk: Gud, nå er jeg klar til å dø!
Jeg kan ikke se Jesus på samme måte som Simeon gjorde det. Men, jeg vet at mitt indre øye har sett Jesus. Så, jeg også er klar til å dø, selv om jeg selvsagt håper det drøyer noen år.
TRV 128
