Jeg vil ta dere til meg (Johannes 14,1-4 )
Pixabay/CCL

Jeg vil ta dere til meg (Johannes 14,1-4 )

Å vende om, det er å snu seg bort fra vandringen mot fortapelsen, bekjenne Jesus som sin frelser og herre, og vente på hans siste komme. Da skal han ta sine disipler med hjem til sin Fars hus hvor det er mange rom.
Svein Anton Hansen, Johannes 14,1-4, 2.søndag i advent, publ. 04.des.-19

Jesu disipler hadde sine opp- og nedturer. Rett før den siste påsken har Jesus samlet dem i nattverdsalen. Fellesskap og det å spise sammen var grunn nok til å skape glede hos de 12 disiplene. Men, så begynner Jesus å bringe noen følsomme temaer på banen, noe som åpenbart gjør disiplene mismodige. Han snakker om at Judas skal forråde ham. Jesus forutsier at Peter skal fornekte ham. Ja, han sier til og med at han selv skal forlate disiplene. Kanskje ikke da så rart at uro og angst grep disiplenes hjerter.

Bibelteksten fra starten av Johannes 14 brukes også som en adventstekst. Jesus starter med å oppmuntre disiplene til ikke å la hjerte bli grepet av angst. Vi leser versene 1-4: «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Hjertet i adventstiden
Adventstiden markerer at Jesus er på vei til vår jord, vår tid, til vår virkelighet. Advent forteller oss at håpet beveger seg mot oss, at Gud ønsker å være mennesker nær. Selve bibelteksten fra Johannes 14 er hentet fra påskefortellingen, fra nattverdsalen og en av de siste samtalene Jesus hadde med sine disipler før lidelse og kors. I teksten snakker Jesus om å ikke engstes, om at disiplenes hjerter ikke må preges av mismodighet, men at de i stedet kan få tro på Gud.

Mye og mangt i livet kan få våre hjerter til å uro seg. De fleste av oss vil i løpet av livet en eller flere ganger oppleve å bli rystet i det innerste. Det kan være selve livsgrunnlaget som holder på å forsvinne. Arbeidet og dermed økonomien virker usikker. Vennskap og til og med ekteskap kan ryke. Sykdom og død gjør sitt inntog i familien. Familiefasaden sprekker og kanskje vold, rus, utroskap, eller barnas dårlige livsvalg blir offentlig kjent. Ja, livet kan gi god grunn til å bekymre seg. Også i dag trenger Jesus å viske oss i øret: «La ikke deres hjerte forferdes!». Når Bibelen snakker om «hjerte», så beskriver den sentrum for vår personlighet. I hjertet sitter og lever tankene, følelsene og viljen. Ja, i bibelsk tankegang utgår selve livet fra hjertet. (Ordspr.4,23).

Advent forteller oss at kongenes konge, han som styrer over både hjerter og omstendigheter, har meldt sin ankomst. Som til disiplene den gang, sier han også til de troende i dag: «Tro på Gud, og tro på meg!» Dette kan vi lett høre som et krav, om at vi bør ta oss sammen og få til å tro på Gud når livet oppleves vanskelig. Vi hører imperativet – tro! Når jeg bekymrer meg og er redd, så burde jeg egentlig skjerpe meg og i stedet tro sterkere på Gud! Så fordømmer jeg meg selv. Ikke klarer jeg å slutte å bekymre meg, og ikke klarer jeg å få til å tro. Så konkluderer jeg med at jeg er en dårlig kristen. Men heldigvis, troen kommer som en gave fra Gud. Den frelsende kristne tro baserer seg på et hjerteforhold. Gud skaper troen i mitt redde hjerte. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Efeserne 2,8). Hjerte og sentrum i adventstiden kranser omkring Jesus, Guds gave, og ikke vår evne til å ikke bekymre oss eller den tro vi måtte klare å mobilisere.

«I min Fars hus»
I bibelteksten fra Johannes 14,1-4, fortsetter Jesus med å løfte disiplenes øyne fra egen angst og opp mot himmelen. «I min Fars hus er det mange rom.» (v.2) Når Jesus snakker om «rom», så skal vi tenke på en hvileplass. Guds Rike, Guds kirke skal ikke være stedet for stress, men en hvileplass for trette, ja, til og med for engstelige hverdagskristne.  
Jesus understreker at i Guds hus finnes det «mange» rom. Ingen har rett til å sette begrensninger, ingen andre enn Gud selv. Gud eier nøkkelen til porten til Guds Rike, og han har oversikten. Vi trenger derfor ikke dobbelt bokholderi. Og, når evangeliet forteller meg at er det rom for alle, så kan jeg vite at det også er rom for meg!

Ferdig ordnet sted
Hva mener Jesus når han sier: «For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere»? (v.2) Jeg tror det her ligger en dobbel betydning. Vanligvis tenker vi at Jesus drar til himmelen for å forberede evigheten for oss. Samtidig kan vi også tenke at Jesus i nattverdsalen forbereder disiplene på at han beveger seg mot Golgata. Der vil Jesus åpne veien til himmelen for oss og selv gjøre i stand et frelsens sted for oss.

Adventstiden markerer den treenige og evige Guds ankomst til jorden, til sin skapning. I omkring 30 år var himmelens og jordens skaper legemlig tilstede i vår tidsregning, geografisk plassert i Jødeland. Han kom til oss, og han kom med en hensikt. Menneskeslekten hadde sklidd bort fra samfunnet med sin skaper. Mer eller mindre bevisst og villet hadde vi syndet og skilt oss fra det fortrolige fellesskapet med Herren Gud. Vi hadde bare trette og plaget ham med våre synder og overtredelser (Jesaja 43,24). Nå ville Gud selv ordne opp i det rotet vi som mennesker hadde stelt i stand og var ansvarlige for. Med Jesusbarnet, og senere som Guds offerlam på korset, ble frelsen for våre synder fullført og freden med Gud var igjen gjenopprettet. (Jesaja 43,25).

Hensikten med Jesusbarnet sitt komme var å gå til korset for å gjøre i stand et frelsens sted for disiplene og for alle mennesker.

Et dobbelt løfte
«Når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.» (v.3). Jesus lover de engstelige og redde disiplene at han skal komme igjen. Han lover at han for all tid skal være sammen med dem, at de skal få lov til å være sammen med den treenige Gud. Jesus vil ta oss til seg, både her og nå i tiden, og til slutt hjem til evigheten i himmelen.

Her ligger et dobbelt løfte. For det første, for de 11 disiplene som først hørte disse ordene, så ønsket Jesus å gjøre de trygge på at kors og død ikke var det siste. Han skulle stå opp igjen, komme tilbake til disiplene og vise seg for dem. Dette med oppstandelsen skjønte ikke disiplene umiddelbart de gangene Jesus snakket med dem om nettopp dette. (Markus 9,32 m.fl.). Først etter at Jesus var stått opp forstod de dybden og rekkevidden i ordene om å lide, dø og stå opp igjen. Jesus lovte sine etterfølgere at de skulle få se ham igjen, og det løftet holdt han.

Løftet om å «komme igjen» vil først bli oppfylt den dagen Jesus kommer igjen som verdens dommer. Da vil han hente de som bekjenner ham som sin frelser hjem til himmelen. Han som kom som et barn i Betlehem, han som kom igjen som den oppstandne for disiplene i Jerusalem, han vil også komme igjen for å dømme levende og døde.

Veien med lidelse, død og oppstandelse
«Og dit jeg går, vet dere veien.» (v.4). Det begynner å gå opp for disiplene at hensikten med Jesu vandring til Jerusalem denne påsken er å bli tatt til fange, bli pint og så dø. De begynner å fatte at Guds vei er lidelsens vei.
Ganske trolig var disiplene også klar over at Jesus var evig, guddommelig og fra himmelen. De møtte et annerledes menneske med et annet opphav og en annen hjemmeadresse enn dem selv. Innerst inne visste de kanskje at Jesus var på vei tilbake til sin Far.

Vi som lever i århundrene etter at disse ordene er talt, vi trenger også å vite om lidelsens vei til Golgata, og vi trenger å kjenne til veien hjem til himmelen. I verset etter denne bibelteksten uttrykker disippelen Thomas sin tvil ved å si at han ikke vet hvor Jesus er på vei. Som svar på Thomas sitt spørsmål og hans undring, svarer Jesus med det kjente uttrykket: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (v.6). Dermed kan alle Jesu etterfølgere gjennom alle tider vite at Jesus selv er veien hjem til Herren Gud. Fordi Jesus valgte lidelsens og dødens vei, så kan vi kjenne den smale sti hjem til Gud. Fordi Jesus ble oppreist fra de døde, kan vi kjenne oppstandelsesveien fram til himmelens port. Ved Jesu fødsel startet Guds forsoningsvei fram til kors og oppstandelse. Ja, denne frelsesveien ble forberedt fra evighet av, i Guds hjerte. I dette Guds faderhjerte har ikke angsten og redselen plass. I dette hjertet opptar troen hele rommet. Allikevel, fortsatt finnes det spor også av angst og redsel hos Gud selv. Gud frykter at mange av hans skapninger fortsatt vandrer på feil vei, bort fra ham og mot fortapelsen. Han håper at mange kan finne den gode vei bort fra synden og mot frelsen. Å vende om, det er å snu seg bort fra vandringen mot fortapelsen, bekjenne Jesus som sin frelser og herre, og vente på hans siste komme. Da skal han ta sine disipler med hjem til sin Fars hus hvor det er mange rom.

BS 1949 

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Tenk over/ snakk om hva som kan få våre hjerter til «å forferdes». Tenk over/ snakk så sammen om hvordan du/dere har opplevd at troen på Jesus har vært til hjelp når livet ble vanskelig og hjertet fikk stor tyngde å bære.
  • Tenk over/ snakk om forskjellen på «tro» som noe vi må få til og som en gave.
  • Hva mener Jesus når han beroliger disiplene med at «i min Fars hus er det mange rom»? Prøv å sette egne ord på og forklare hva dette uttrykket sier.
  • Uttrykket «for jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere» kan forstås på to måter. Hvordan utfyller de to måtene å forstå uttrykket på hverandre?
  • Uttrykket «komme igjen» kan også forstås dit at Jesus lover disiplene at han kommer igjen som verdens dommer. Hvordan skremmer og/ eller trøster tanken deg at Jesus skal komme igjen?
Powered by Cornerstone