Trosbekjennelser – Gud den allmektige

Som kristne bekjenner vi oss til en Gud som vi hevder er allmektig. Men, hva betyr dette begrepet «allmektig»? Kan Gud alt og kan hans makt trosse menneskers motvilje? I fall Gud kan alt, hvorfor bruker han da ikke i større grad sin makt til å hindre at onde ting skjer?

Dette skal vi prøve å finne et svar på i serien «Dette tror vi på! – en tro for vår tid». Her skal vi se på hva de aller fleste kristne kirkesamfunn er enige om, hvilken tro de står sammen om og bekjenner. Vi tar utgangspunkt i den apostoliske trosbekjennelse, den mange kjenner fra gudstjenester hvor det er dåp eller nattverd. Da reiser vi oss og framsier denne trosbekjennelsen om Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Kan og vil det gode
Den første trosartikkel går slik: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.»
Her møter vi altså begrepet «allmektig» brukt om Gud Fader. Paulus skriver om Gud i 1.Tim.6,15 at han er «den Salige og alene Mektige» (NB88), eller «den salige og eneste mektige/ hersker (Bibelselskapet 1985 og 2011). Når Gud tilbes og bekjennes som den allmektige, så betyr det at han har ingen over eller ved siden av seg. Han har ubegrenset med makt og evner til å gjøre alt hva han selv ønsker.

Samtidig vet vi både fra egen virkelighet og fra andres liv at Guds gode vilje ikke alltid skjer. Onde gjerninger, ulykker og naturkatastrofer inntreffer uten at Gud stopper dem. Gud, som den evige gode, vil ikke at det onde skal skje. Han har slik sett både vilje og evner til å hindre ondskapen, men tillater likevel at mennesker opplever det negative. Dette paradokset kaller vi for «det ondes problem».
Den første trosartikkel gjør ikke forsøk på å besvare dette problemet, men slår kun fast at vi tror på en allmektig Gud.

Synlig og usynlig
De fleste gangene Bibelen taler om Guds allmakt er i forbindelse med at Gud frelser, hans plan for å redde menneskeheten. Uttrykket brukes også for å vise at Gud styrer gjennom noe Jesus omtaler som «Guds Rike». Ett av de mest kjente bibelversene om Guds allmakt kjenner vi fra misjonsbefalingen: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord!» (Matt. 28,18). Fordi den treenige Gud har all makt, ber han oss gå ut i verden og utbre Guds Rike, fortelle mennesker evangeliet slik at de kan bli frelst og få del i Guds Rike. Både frelsen og Guds Rike er usynlige størrelser, selv om de både er virkelige og kan erfares fullt og helt. Vi ønsker gjerne å oppleve Guds allmakt synlig og konkret. Men, på samme måte som Gud både er virkelig og samtidig usynlig, slik virker og framstår også Guds allmakt ofte på en usynlig måte.

Fordi Gud er allmektig, er hele skapningen underlagt hans makt og vilje. Hadde ikke Gud vært i besittelse av sin allmakt, kunne han heller ikke ha skapt alt fra det minste atom i mikrokosmos til stjerner og planeter i makrokosmos. Guds allmakt sitter også i ordene han taler. «Han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der.» (Salme 33,9). Guds Ord er slik sett ikke bare ord, men ord som skaper det de sier.

Videre forstår og ser vi mer av den eviges allmakt når vi leser om og ser de undrene Gud gjør gjennom Jesus og Den Hellige Ånd. Denne allmakten så vi synlig og tydeligst da Jesus stod opp fra de døde. Ingen politisk, juridisk eller fysisk makt kan føre et dødt menneske tilbake til livet. Det kan kun Gud den allmektige klare.

En dag skal vi se Guds allmakt utfolde seg til fulle når Gud skaper en ny himmel og en ny jord. I Joh.åp. 19,6 vitner evangelisten Johannes følgende om hvem Gud er: «Jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som en lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge!» Johannes fikk se inn i framtiden, hva som kom til å skje når Gud en gang vil opprette sitt evige rike i Himmelen. Den frelste skaren og hele Guds skapning skal i framtiden tilbe Gud som «Den Allmektige».

I avmektighet
På mange og ulike måter framstiller Bibelen Gud som den allmektige. Sterkest, men også underligst, ser vi Guds allmakt vist synlig fram på Golgatas kors. Paulus skriver: «Jesus avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.» (Kol. 2,15). Sett utenfra virket det som om ondskapen, djevelen og Jesu fiender eide makten og seiret på Golgata. I virkeligheten viser Gud her sin frelsende allmakt når Jesus henger avmektig og svak på korset.
Det er denne allmakten vist i avmektighet Paulus skriver om i 1.Kor.1,25: «For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.»

Et par andre «all»
Det finnes et par andre begreper som begynner på «all» som også brukes om Gud; nemlig «allvitende» og «allestedsnærværende».

Som den «allvitende» innehar Gud en ubegrenset tilgang til kunnskap. Det finnes ikke noe i universet eller menneskers virkelighet som er ukjent eller skjult for Gud. Verken den mest fjerntliggende planet eller den minst hyggelige tanke kan skjules for den allmektige. Nettopp det siste kan virke skummelt for mennesket. Men, i stedet skal jeg tenke på og takke Gud for hvor trygt og godt det er for meg at ikke noe ved mitt liv kjennes som uviktig for himmelens og jordens skaper. Gud kjenner min fortid og min framtid, ja, han vet i minste detalj hvordan jeg har det hver eneste dag.

Som den «allestedsnærværende» Gud, kan Herren være på alle steder, fullt og helt til alle tider. Dermed er Gud uavhengig av rom, tid og sted. Han kan ikke lukkes inne eller begrenses. Skaperen bor ikke i et hus, uansett hvor hellig mennesker mener bygget er. (1.Kong.8,27; Jesaja 66,1). Gud fyller alle steder hvor han selv ønsker å fylle (Jeremia 23,24).

Når vi bekjenner at Gud er «allestedsnærværende», så tror vi også at den evige og hellige kan være nær til syndige og begrensede mennesker. Herren er ikke fjern og fraværende fra sin skapning. Dette skal vi likevel ikke dra for langt i en panteistisk retning, slik at skillet mellom Gud skaper og skapningen opphører. Skaperen kan fylle sin skapning, mennesket, med sin Hellige Ånd. Samtidig betyr ikke det at mennesket blir gud.

«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.» Denne trosbekjennelsen har kristne til alle tider, i de aller fleste kirkesamfunn bekjent og framsagt gjennom 2000 år. Det vi bekjenner blir ikke sant fordi vi bekjenner det. Men fordi det er sant og virkelig, nettopp derfor bekjenner vi det.

TRB 1-05
BB 038

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren