Gud kommer de svake til hjelp (Lukas 1,46-55)

Det er to perioder i Jesu liv som er veldig godt beskrevet i Bibelen og nedtegnet for ettertiden. Jesu tre siste år fyller hoveddelen av evangeliene. Men, også de ni første månedene av hans liv er levende og detaljrikt skildret. Jeg tenker på månedene fra han ble unnfanget i Marias mage til han julenatt ble født i Betlehem.

I de to første kapitlene hos Lukas møter vi Maria. Vi blir vi tatt med fra englebesøket og unnfangelsen til hun møter sin gravide slektning Elisabeth, og helt fram til Jesus blir født.
Maria og Elisabeth, mor til døperen Johannes, tilbrakte tre måneder sammen mens de begge var gravide. I det de møtes hjemme hos Elisabeth, i en av Judas fjellbygder, bryter begge ut i lovprisning. I kap.1 versene 46-55 leser og hører vi Marias lovsang:
⁴⁶ Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, ⁴⁷ og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, ⁴⁸ fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, ⁴⁹ fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn. ⁵⁰ Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. ⁵¹ Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. ⁵² Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. ⁵³ Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort. ⁵⁴ Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn, ⁵⁵ – slik han hadde talt til våre fedre – mot Abraham og hans ætt, til evig tid.

Hvor ble det av Maria?
Jomfru Maria blir kanskje ikke så ofte talt over og sunget om i evangeliske kirkesamfunn. En titt i Sangboken som brukes i bedehus-Norge, så finner vi kun én sang hvor Marias navn er nevnt; i julesangen «Det hev ei rose sprunge.» Fem julesanger bruker ordet «jomfru» eller «møy». Sangboken har mange sanger om «møye og besvær», men lite om «Maria møy».
I bibelteksten fra Lukas 1 sier Maria frimodig at «fra nå av skal alle slekter prise meg salig.» (v.48). Jeg tror vi har noe å gå på her i norske bedehus og kirker.

Lovsyng Jesus!
I de to første kapitlene hos Lukas leser vi altså om tiden fra Jesu unnfangelse til noen uker etter hans fødsel. Her lovsynges det mye! Maria, Elisabeth og hennes mann Sakarja lovpriser Gud. Ved Jesu fødsel møter vi et mektig lovsangskor av engler. De tenner en lovsangsbrann i hjertene på hyrdene på Betlehemsmarkene. Mot slutten av kapittel 2 leser vi om Simeon og Anna Fanuelsdatter, to tjenere i Jerusalems tempel, som begge lovpriser Jesusbarnet. Ja sannelig, det ble sunget mye mens Jesus lå i Marias mage og ukene rundt den første julenatt i Betlehem.

Maria starter sin lovprisning i Lukas 1 med å synge: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, fordi han har sett til sin ringe tjenerinne.» (v.47-48). Det er min sjel, min ånd som lovpriser Gud. Lovsangen er og må være personlig. Den springer ut av et hjerte som har møtt Jesus, et hjerte som Gud har berørt. Lovsang fødes i et hjerte som elsker Gud, et hjerte Gud har flyttet inn i ved sin Hellige Ånd.
Maria takker Gud fordi han har sett til, har hjulpet henne i hennes fattigdom. Ca. 30 år etter dette uttaler Jesus følgende: «Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres.» (Matt.5,2). Bare den som opplever seg hjelpeløs ber om nåde. Bare den som innser at han tom i seg selv kommer til å be om en guddommelig fylde fra himmelriket.

Stor og mektig er den hellige!
«Han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, hellig er hans navn» (v.49) fortsetter Maria å lovsynge. Lovprisning har alltid Guds person og hans gjerninger i fokus. Gud er hellig, han er stor. Han har gjort mektige gjerninger. Derfor fortjener han vår lovprisning. Lovprisningen flyter naturlig videre over i takk når jeg ser at Guds gjerninger ble gjort mot meg. Tenk at det nettopp var mot meg Gud var god, mot meg at han gjorde så mye godt. Slik knyttes takk og lovprisning sammen.

Maria uttrykker at «Hellig er Guds navn» (v.49). Ordet «hellig» kan være vanskelig å få tak på. Vi knytter ofte personlig moral og hvordan vi lever til dette ordet. Men, vi blir ikke hellig når vi bare gjøre flere gode enn dårlige handlinger. Hellig beskriver hvem Gud er, mer enn at det er en egenskap ved himmelens og jordens skaper. Kanskje kan det hverdagslige ordet «annerledes» best forklare hva som menes med «hellig». Gud er annerledes enn oss mennesker. Han tenker og handler annerledes. Mest av alt bor det en renhet og fullkommenhet i Gud, så totalt annerledes enn hva som preger oss syndige mennesker.

«Han som ...»
I versene 50-55 leser vi at Maria lovpriser Gud for alle hans store gjerninger. Det er ikke Marias følelser eller religiøse opplevelser som står i sentrum for tilbedelsen. «Han», Gud selv, er subjektet. Maria ser tilbake på Israels historie, men også sitt eget liv. Hva forteller Israels historie og Marias liv om Herren Gud? Jo, at han har vært trofast mot sitt folk, at han har løftet opp de fattige og utstøtte, og at de rike og mektige mistet sine maktposisjoner. Slik har Gud agert i fortid, og dermed kan Maria og vi være trygge på at han også vil handle slik i framtiden.

Marias lovprisning kan vi godt lese sammen med starten av Davids lovprisning i Salme 103: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!» Guds gjerninger i fortid gir oss visshet for at han vil møte oss også slik i framtiden. Gud er forutsigbar i sin godhet.

Ikke glem at ...
Marias lovsang i Lukas 1,46-55 vil minne oss på at vi ikke glemmer å takke og lovsynge. Glem ikke hva Gud har gjort i historien, også mot deg personlig. Glem ikke at Gud vil handle på samme måte også i framtiden. Og til slutt, ikke glem å overlevere troen til neste generasjon. «Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham» (v.50) sang Maria. Den slekten som har opplevd og lært Guds godhet å kjenne, må overlevere sine erfaringer til neste generasjon. Bare den menighet som overleverer vil klare å overleve.

Maria fortalte sine opplevelser til legen Lukas som skrev dette ned i sitt evangelium. Så har Marias erfaringer med Gud samt Lukas sine nedtegnelser blitt overlevert fram til vår tid. Hvis vi husker på og er oss bevisste å overlevere evangeliet til neste generasjon, så vil kristentroen overleve i Norge.

Guds løfter står fast
Bibelteksten fra Lukas 1,46-55 brukes også i adventstiden. Disse ukene før julehøytiden ringes inn, skal hjelpe oss til å sette vårt sinn i riktig julestemning og forberede våre tanker på det som kommer. Både jomfru Maria og slektningen Elisabeth ventet i ni måneder hver på det de så fram til, barna som skulle fødes. Elisabeth fødte han vi kaller døperen Johannes, mens Maria som kjent ble mor til Jesus.

Begge ble mødre siden de stolte på Guds løfter. Egentlig kunne ikke Elisabeth få barn, hun var for gammel til det. Og Maria, hun var ung samt at hun ikke var gift. Dermed var det også uhørt at hun også skulle bli mor. Men, begge to og deres menn fikk besøk av erkeengelen Gabriel som lovte at de skulle bli foreldre. Og, Gud holdt sine løfter om at Elisabeth og Maria skulle bli gravide og føde hver sin sønn. I sin lovprisning takker Maria Herren fordi han er en Gud som holder sine løfter: «Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn, slik han hadde talt til våre fedre – mot Abraham og hans ætt, til evig tid.» (v.55). Gud lovte stamfar Abraham at han skulle få en sønn og at hans slekt skulle bli til et stort folk. Slik ble Israel og jødefolket til. Med løftene til jomfru Maria ble et nytt gudsfolk skapt. Med Jesus Kristi komme til jorden, skapte Gud et folk av Jesus-troende disipler. Guds løfter står fast til evig tid, både for Abraham, jødefolket, Maria og oss.

I adventstiden stopper vi ekstra opp for denne tanken at Gud kommer til oss. Han kom julenatt i barnet Jesus. Han kommer hver dag gjennom sitt Ord. Og, en dag vil han komme igjen som verdens dommer. Det har han lovet i sitt Ord, og det løftet vil en dag bli innfridd. Hele tiden har og vil Gud komme for å hjelpe de svake.

BS 2250

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Lovsangen fødes i et hjerte Gud har fått berøre. Hva har du/dere opplevd som gjør at du/dere kan lovprise? Hvorfor må vi ikke glemme å lovprise Gud?
• Bibelteksten snakker om hvordan Gud har handlet i fortid. Hvordan kan Guds fortidige gjerninger være til hjelp for oss? Hva forteller Guds tidligere handlinger om hvem og hvordan Gud er?
• Hvilke Guds løfter kan du/dere finne i denne bibelteksten?
• Jesus som kom julenatt har lovt å komme igjen. Hvilken trøst finner du/dere i budskapet om Jesu gjenkomst?

Svein Anton Hansen, 4.søndag i advent, publ. 14.desember- 22