Tro og bærekraft (Markus 2,1-12)
Pixabay/CCL

Tro og bærekraft (Markus 2,1-12)

Fortellingen om den lamme vil blant annet vise oss evangeliet i å vite at vi er båret. Gud har en egen bærekraft. Ingen problemer er for små til at Gud ikke skulle interessere seg for dem. Heller ikke eksisterer det problemet som skulle være for stort til at Gud ikke skulle klare å ordne det.
Svein Anton Hansen, Markus 2,1-12, 5.søndag i åpenbaringstiden, publ. 29.jan.-20

Mange av historiene om Jesus og de gjerningene han gjorde viser oss spennende og dramatiske detaljer. Evangelistene, som noen tiår senere skrev ned fortellingene, var ofte selv til stede. De så det som skjedde, de hørte ordene som ble sagt. Dermed kunne de videreformidle disse fantastiske historiene til kommende generasjoner. En av disse utrolige historiene skjedde i Kapernaum, enten i Jesu eget hus eller hos noen han kjente. Fortellingen som vi bl.a. kan lese i Markus 2,1-12, skildrer fem desperate menn. Disse går så langt i sin søken for å møte Jesus, så langt at de til og med ødelegger taket på et hus.

«Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Straks samlet det seg så mange mennesker at de ikke fikk plass, ikke engang ved døren. Og han talte Ordet til dem. De kom da til ham med en som var lam, som ble båret av fire mann. På grunn av folkemengden kunne de ikke få båret ham fram til Jesus. De brøt da opp taket over stedet der han var. Og da de hadde fått en åpning, firte de ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Barn, syndene dine er deg forlatt! Men noen av de skriftlærde satt der og tenkte i sitt hjerte: Hvordan kan han tale slik? Han spotter Gud! Hvem kan forlate synder uten én, det er Gud? Straks merket Jesus i sin ånd at de tenkte slik ved seg selv, og han sa til dem: Hvorfor tenker dere slik i deres hjerter? Hva er lettest, å si til den lamme: Dine synder er deg forlatt! – eller å si: Stå opp, ta båren din og gå? 10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme –: 11 Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem til ditt hus. 12 Og han sto opp, tok straks båren og gikk ut for øynene på dem alle, så alle ble ute av seg selv av undring. Og de priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett.»

Helbrederen og Ordet
Etter at Jesus er døpt av Døperen Johannes og har blitt fristet av djevelen 40 dager i ørkenen, kommer han hjem til Kapernaum. Straks starter han med sin helbredelsespraksis. Fra første kapittel hos Markus kan vi lese om flere helbredelser og demonutdrivelser både i Kapernaum og andre byer i Galilea. Ja, faktisk i alle de 10 første kapitlene, unntatt det fjerde, finner vi en eller flere helbredelsesfortellinger. Vi møter Jesus som Guds Sønn, Messias og Menneskesønnen som kan sette mennesker i frihet, også fra fysiske og psykiske plager.

Ryktet om denne helbredelsespredikanten spredte seg i rekordfart. Jesus kunne ikke være noe sted uten at folk strømmet til med sine syke familiemedlemmer og lidende venner. «Straks samlet det seg så mange mennesker at de ikke fikk plass, ikke engang ved døren. Og han talte Ordet til dem.» (v.2). Jesus så folkets legemlige nød. Samtidig var han seg bevisst oppgaven å forkynne Guds vilje, som også omtales som «Ordet». Her hørte folket det gamle testamentet bli utlagt på en ny og frisk måte. Jesus maktet på en langt bedre måte enn de skriftlærde å legge ut og forklare Guds vilje for tilhørerne. Ja, egentlig snakket Jesus om seg selv. For, Jesus både er selve «Ordet» (Johannes 1), samtidig som han er oppfyllelsen av de gammeltestamentlige profetier.

Nøden og gløden
«De kom da til ham med en som var lam, som ble båret av fire mann. På grunn av folkemengden kunne de ikke få båret ham fram til Jesus. De brøt da opp taket over stedet der han var. Og da de hadde fått en åpning, firte de ned båren som den lamme lå på.» (v.3-4).
Også Lukas og Matteus skrev ned denne fortellingen. Alle tre evangelistene skildrer de fire vennene til den syke, deres iver for å få den syke fram til Jesus. Folkemengden står tett i tett, og de finner ingen vei fram til Jesus. Men, nøden er så stor at menneskelige hindringer ikke får stoppe dem. Hjerter og hjerner gløder av kreative ideer for hvordan de skal få kommet seg helt fram til han som folkesnakket sier kan helbrede syke. I sin desperate situasjon tenker de at siste utvei er å bryte opp taket rett over hvor Jesus befinner seg, og så fire ned den syke rett foran ham. Som tenkt, så gjort.

Tro på tilgivelse og helbredelse
 «Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Barn, syndene dine er deg forlatt!» (v.5). Markus bruker uttrykket «deres tro». Trolig tenker han, Lukas og Matteus her både på de fire hjelpernes samt den sykes egne tro. Vi misbruker denne fortellingen hvis vi ut fra den forkynner at vi «kan tro for andre». Vi kan ellers i Bibelen ikke lese om at mennesker blir friske eller frelste bare andre mennesker tror for dem. Nei, troen er personlig. Vi tror ikke «for andre», men vi kan «tro med andre». Som en kristen kan jeg stå sammen med min neste i hans nød, og sammen gå med ham til Jesus med sykdommen. Dermed tror vi sammen. Vi bærer hverandre i tro til Jesus.
Vi må derfor skjelne mellom en «personlig tro» og en «privat tro». Troen må bli personlig ved at den fødes inn i den enkelte sitt hjerte. «Den private tro» vil derimot holde troen for seg selv. I denne troen finner vi verken frimodighet eller stolthet over å tilhøre Jesus.

Å tro er å komme til Jesus. Når vi har et problem, så går vi til mennesker vi har tillit til kan hjelpe oss. Kristen tro handler om å sette sin lit og sitt håp til at Jesus kan hjelpe.
Jesus starter med å høre og se hva den syke og hans venner ønsker. Så anerkjenner han deres tro, at de kommer til ham. Før han helbreder den syke, starter Jesus med å tilgi mannen hans synder. Han starter med det viktigste og mest avgjørende for et menneske; å få sine synder tilgitt og dermed komme i et rett forhold til Herren Gud. Helbredelse og god helse opplever alle som noe viktig. Jesus vil lære oss at tilgitte synder er det viktigste og mest avgjørende vi trenger å oppleve.

Spotte Gud?
«Men noen av de skriftlærde satt der og tenkte i sitt hjerte: Hvordan kan han tale slik? Han spotter Gud! Hvem kan forlate synder uten én, det er Gud?» (v.6-7).
De jødiske religiøse lederne reagerer spontant når de hører at Jesus tilgir synder. Og, deres reaksjon er høyst forståelig. De tror og vet at det kun er opp til Herren Gud å tilgi synder. Derfor framstår Jesu ord som gudsbespottelse, blasfemi i deres ører. For, de anser ikke Jesus for å være Guds Sønn, kun en falsk profet.

Som mennesker både kan og bør vi tilgi hverandres synder, når noen gjør noe galt mot oss. Når Gud tilgir, så forsvinner også den skyld som synden forårsaker. For Herren Gud står synden som noe som skiller ham fra mennesket, hans egen skapning. Den synd jeg gjør bærer skyld med seg. Jeg kommer i gjeld til Gud, og må bære straffeansvar for de syndene jeg har gjort både mot mennesker og mot min skaper. Denne skylden kan aldri et annet menneskes «jeg tilgir deg» ta bort. Heller ikke mine gode gjerninger, religiøse botsøvelser eller løfter om «bot og bedring» kan fjerne den evige skyld og straff i fortapelsen som syndene fører med seg.

Vi trenger guddommelig tilgivelse for vår synd og skyld. Og, dette var den hovedoppgave Jesus kom for å utføre. Han ble sendt fra himmelen til jorden for å gjenskape den gode relasjon mellom den hellige Gud og det syndige menneske. Nettopp derfor starter Jesus med å tilgi den lamme hans synder, hans og alle menneskers hovedproblem.

Menneskesønnen
De jødiske religiøse skriftlærde kunne ikke akseptere at Jesus tilgav synder. For om de hadde gjort det, så hadde de samtidig innrømmet at han måtte være Gud. Jesus møter deres vantro og skepsis med både å tilgi syndene og helbrede mannen.
 «Hva er lettest, å si til den lamme: Dine synder er deg forlatt! – eller å si: Stå opp, ta båren din og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme –: Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem til ditt hus.» (v.9-11).

Slik viser Jesus at han er Gud. Han tilgir synd i tillegg til å helbrede sykdom. Jesus er Guds Sønn, frelserkongen Messias og Menneskesønnen. Det siste uttrykket var Jesu favorittuttrykk om seg selv. «Menneskesønnen» møter oss første gang i Daniel 7,13. Flere steder i evangeliene snakker Jesus om «Menneskesønnen», han som en dag skal opptre som verdensdommeren: «For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler.» (Markus 8,38).

Fortellingen i Markus 2 om den lamme som ble helbredet, skal vise oss at Jesus er Guds Sønn, Menneskesønnen som kom for å helbrede de syke. Videre vil Jesus si oss at han har fullmakt fra Herren Gud selv til å tilgi synder. Og for det tredje, Jesus vil vise oss at han har tid og gir oppmerksomhet til den ene. Han ser den ene i mengden av mennesker.

Treng deg fram!
Fire venner og en syk mann trenger seg fram til Jesus, koste hva det koste vil! Evangeliene i det nye testamentet er fulle av fortellinger om mennesker som trengte seg fram for å komme i kontakt med Jesus. (Den blinde Bartimeus, kvinnen med blødninger i 12 år, Synderinnen som kom til farisseren Simons hus m.fl.).
Alle risikerte de sitt gode, eller ofte dårlige navn og rykte ved å trenge seg fram i mengden. Folk reagerte på deres oppførsel. Videre risikerte de å bli skuffet. Kanskje ville det ikke skje noe, at helbredelsen og hjelpen uteble. Kanskje ikke Jesus vil hjelpe meg? De risikerte å gå mer skuffet og nedbrutt hjem enn da de kom til Jesus. Men nei! Jesus hjalp og hjelper fortsatt alle som kommer til ham. Ikke alle i dag blir helbredet. Men, Jesus vil alltid på en eller annen måte være til hjelp for trengende mennesker.
Så, ikke stopp med å be til verdens frelser om utfrielse, helse eller annen hjelp du trenger. Treng deg på og treng deg fram. Gud vil aldri bli lei dine bønner. Vær pågående! (Lukas 18,1-8).

Bære hverandre
Fortellingen i Markus 2 vil også lære oss betydningen av å bære hverandre, samt hvilket evangelium det er å vite at vi er båret. Gud har en egen bærekraft. Vi har vår trøst i at ingen problemer er for små til at Gud ikke skulle interessere seg for dem. Heller ikke eksisterer det problemet som skulle være for stort til at Gud ikke skulle klare å ordne det.

I en norsk oversettelse av sangen «He will carry you!», synger vi:
Samme hvor stort et problem det kan Gud løse.
Samme hvor mektige fjell det kan han flytte.
Samme hvor veldig en storm, det kan Gud stille.
Samme hvor inderlig sorg den kan han lindre.
Om han bærer alene vår jord i sine hender, likevel vet jeg at han kan bære deg!

(Oversatt ved Øyvind Offerdal fra «He will carry you!» av Scott Wesley Brown).

Siden Jesus Kristus på Golgatas kors bar hele verdens synder på sine skuldre, så kan jeg være trygg på og hvile i at han også klarer å bære mine synder og bekymringer på sine skuldre.

Så finnes det også en bærekraft i den kristne menighet. Vi ber for og med hverandre. I bønn bærer vi hverandre til Jesus. Gud kaller oss til å bære hverandres byrder (Galaterne 6,2). I bønn eller på ulike praktiske måter kan en god bærekultur skapes i den kristne menighet.

BS 2005 

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hva mener vi når vi sier at Jesus er «Ordet»? (Les Johannes 1,1-5)
  • Hvorfor er det ofte slik at når folk kommer i nød og opplever desperate situasjoner, så ber de til Herren Gud?
  • Prøv å sette ord på hva som skiller en «personlig tro» og en «privat «tro».
  • Hva vil det si «å tro sammen med» noen?
  • Hvorfor er det så mye mer alvorlig å synde mot Gud enn mot et menneske?
  • Hva har du behov for å trenge deg fram til Jesus med?
  • Hvordan ønsker du at din menighet mer skal være preget av «bærekraft»?
Powered by Cornerstone