Søk oppover, Kol 3,1-15

Slik er vi ganske halvhjertet som mennesker i denne verden. En vending i livet som krever noe av oss, vil mange bare avvise. Men en kristen tenker mer radikalt, og kan få kraft fra Jesus til å gå drastisk til verks overfor synden.

Fellesskapet med Kristus

I kapittel 2 av Kolosserbrevet er Paulus opptatt av døds- og livsfellesskapet med Kristus. Da vi ble døpt, fulgte vi Jesus ned i graven. Men Jesus har stått opp fra de døde. Vi skal følge ham i et nytt liv. Det får følger for livet vårt som kristne. Dette emnet tar Paulus opp i kapittel tre i Kolosserbrevet, som innledes slik:

«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.»

Med dette vil apostelen si: Når dere har fått kraften fra Jesu oppstandelse inn i livet deres, så la den få utløp i hverdagslivet! Vær jordnære kristne, men likevel vendt mot det evige. Og la gavene fra Kristi nåde gjennom ordet og dåpen få følger for livet i verden. Utarbeide det Gud har innarbeidet!

I Oldtiden trodde de at livet ble kontrollert av en mengde krefter, men spesielt av overnaturlige, merkelige effekter fra himmelrommet. Det var ikke bare da de tenkte slik. Det er noe av det samme når folk studerer astrologispaltene i avisene, og vi tror det stort sett handler om nysgjerrighet og uskyldig underholdning.

Men jeg leste nylig om en mann som hadde spart masse penger til pensjonsalderen. Han satte kapitalen i risikable prosjekter og tapte millioner. Hvorfor? Han hadde rådført seg med en astrolog. Han gikk ut fra at oppgang og nedgang i aksjemarkedet på en eller annen måte hadde tilknytning til solens, månens og stjernenes bevegelser.

Kristus alene hersker

Fordi vi så lett lar oss fange av slike religiøse teorier, må Paulus gang på gang i Kolosserbrevet og andre steder minne leserne om det helt sentrale. Å tro på Kristus er å tro på ham som alene hersker over universet. Da er det både bortkastet og en avvei å tro på sola, månen og stjernene. De er bare skapt. De er uskyldige. Derfor har du ikke noe å være bekymret for eller fortvile over. En kristen avviser denne verdens barnelærdom, grunnkreftene i universet.

Vi leser videre fra vers 3: «Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet.»

Legg merke til hvordan Paulus ber oss være opptatt av åndelige sannheter som dette. At vi er døde for verdens fristelser og falske pålegg, betyr at vi lar være å reagere på dem. Du kan be en død hest springe, men det nytter ikke. Den er død. Vi er bare døde overfor tilnærmelser fra synden. Vi har et nytt liv, som er skjult, og det er det personlige fellesskapet med vår Herre Jesus. En gang skal dette livet blomstre fram for fullt, det skal vise seg den dagen Jesus selv trer inn igjen i denne verden. Da vil de som hører Guds rike til, følge ham.

Nytt liv og et nytt selv

Får slike bibelske tanker plass hos oss, så vi søker dem og oppholder oss ved dem, og da får vi et nytt liv og et nytt selv. Ta på dere dette nye selvbildet, sier Ordet. Det er som et nytt sett av klær. Føl hvor godt det er å vandre omkring med et nytt selv i Kristus.

Det nye jeg er ikke noe vi finner på eller tar oss til. Det har vært der siden vi ble skapt. Vi er skapt i Guds bilde. Du har kanskje ikke visst det, fordi ingen har fortalt deg det.

Men når du tar imot evangeliebudskapet fra Kristus, om hva han har gjort for deg, da blir dette selvet i deg gjenfødt og oppreist fra de døde. Du blir deg selv på en sann måte.

Søk det som er der oppe, står det. Det er noe spesielt ved det å se verden ovenfra. Du får et perspektiv. Når du ser ut av vinduet i et fly, ser du hvordan ting glir over i hverandre, hvordan fjell og daler passer sammen, hvordan åkrene danner en mosaikk, og at byer og landsbyer har høyst forskjellig form.

Se jorden ovenfra

Vi trenger å bli med Jesus til himmelen så vi ser jorden ovenfra. «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham.» (Kol 1,16) Og som ikke det var nok, sier han i verset etter: «Han er før alle ting, og alt består ved ham.» (Kol 1,17)

Paulus vil si: Det er ikke disiplin under strenge bud og regler som skal forme deg. Det gjelder ikke bare å få en ny livsstil, men å bli et nytt menneske. Da er du den personen som har tatt imot det nye livet gjennom nådemidlene: Ordet, dåpen og nattverden.

De læremessige avsnittene i Skriften fører oss over i formaninger og oppmuntringer. Dere er døde med Kristus, oppreist til å leve det nye livet. Derfor, vers 5: «Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse. På grunn av disse tingene kommer Guds vrede over vantroens barn. Blant dem vandret også dere før, da dere levde i disse tingene.»

Dette avsnittet har to lister av slikt som vi må overlate til å dø. Den første, som jeg nettopp leste, går på de seksuelle lystene. Samlivet mellom mann og kvinne er en av Guds dyrebare gaver. Seksualiteten stimulerer kjærligheten, og den er en frukt av sann og trofast kjærlighet. Dessverre har vi i stor grad tatt Guds gode gave og ødelagt den. Vi har skilt sex fra kjærlighet, og dermed gjort den billig. Vi har gjort sex til noe en kan bruke når en kjeder seg. Vi har fratatt unge piker deres uskyld. Sex uten forpliktelse og dyp kjærlighet fører til sår og sinne, ikke den glede og tilfredshet den skulle gi. Selvdisiplin og grensesetting er en forutsetning for at sexlivet skal bli den velsignelse den var ment å være. Det er for øvrig interessant at dette avsnittet ikke bare handlet om misbruk av sex. Apostelen nevner også pengegriskhet, som er like mye avgudsdyrkelse som dyrking av kropp og sex.

Sinnelaget

Den andre listen av ting vi skal overgi til å dø, gjelder vårt sinnelag, vers 8:

«Men nå skal dere legge av alt slikt: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn. Lyv ikke på hverandre! Dere har jo avkledd dere det gamle mennesket med dets gjerninger»

Sinne eller vrede kan være en nødvendig del av livet. Vi skal være sinte på urettferdighet, utnyttelse og mishandling av andre. Men sinne kan også bli en ødeleggende makt. Det kommer ofte som en følge at vi har opplevd dårlig behandling. Og da kan sinnet være vanskelig å kontrollere. Vi sier og gjør ting før det går opp for oss hva som har hendt. Sinne kan ødelegge ekteskap og vennskap. Foreldres sinne kan skape følelsesmessige arr for hele livet hos barna deres. Motsatt er det tilfelle at vår mangel på kontroll av sinnet ofte kan ha røtter fra mange år tilbake, da vi opplevde noe traumatisk.

Av og til trenger vi spesiell innsikt for å forstå temperamentet vårt. Å få hjelp hos en rådgiver kan være den største gaven enkelte mennesker kan gi til familien sin. Når vi har renset ond bagasje og dypt følt sinne vekk fra livet, kan vi oppleve å ta imot en ny overflod av glede, kjærlighet og håp.

En ny drakt

Etter at Ordet har oppfordret oss til å kle av oss onde synder og forhold, minner det om at dere troende, vers 10, «har ikledd dere det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde. Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, trell, fri – Kristus er alt og i alle.» Kunnskapen om Gud, kjennskapet til Jesus, er en drakt å ta på seg. Kristus knytter seg ikke bare til noen få folkeslag, raser eller grupper, han stråler inn i alles liv.

Tenk ikke for smått om dere selv, dere som hører til i Guds folk. Vers 12: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd.»

Da Henry David Thoreau skrev sin klassiske bok Walden (1854), fortalte han om en merkelig skikk blant Mucclasse-indianerne. En gang i året hadde stammen en storrengjøring i landsbyen som de kalte «busk». Først laget de nye klær til seg selv, dessuten nye møbler, gryter og panner og alt annet som var nødvendig for å leve. Så la de alt dette nye i et nytt bygg like utenfor landsbyen. Da alt var klart, begynte de med den årlige vårrengjøringen. Hvert hjørne i hvert eneste hus ble skrubbet. Hvert eneste lite møbel ble kastet ut. Hvert eneste leketøy havnet på søppelhaugen. Skitne stier ble kostet, og ugras ble luket. Til og med mat som var til overs fra vinteren, ble kastet ut. Når alt var rensket opp i, laget de en stor haug midt i landsbyen. Så satte høvdingen fyr på det hele. Og mens de så på det som brant, tok de av seg de gamle klærne og kastet dem også inn i flammene. De passet bålet og så til at alt av søppel ble ødelagt, og at det ikke var noe som glødet lenger.

Etter at de hadde ventet i tre dager for å forsikre seg om at alt var borte, vasket de seg og badet, og kledde seg i de nye klærne. Så samlet de seg igjen i sentrum av landsbyen. Høvdingen gjorde opp en ny ild, og fra de friske flammene tok hver familie en ny ild hjem. Det gamle var borte. Livet hadde begynt igjen

Leve på den nye måten

Det er noe slikt Paulus taler om her. Hvis du tror at Kristus regjerer i himmelen, at han har gitt deg et nytt liv og et nytt perspektiv på saker og ting, fra hans utsiktspunkt, så kan du få ta en bevisst avgjørelse om å leve på den nye måten. Hvis du tror at Jesus regjerer, så velg å handle på grunnlag av hans kjærlighet. Det valget foretar den levende troen. Det er perspektivet for kristne som feirer Jesu oppstandelse til herligheten. Det er den livsstilen de har valgt, de som har fått en ny måte å se på verden.

Jesus steg ned til lidelsen, korset og graven. Han tok ikke noen med seg. Ikke soldatene som drev naglene gjennom hendene hans. Ikke mengden som overga ham til døden og hylte mot ham. Ikke Pilatus som vasket sine hender. Ikke engang Judas, som forrådte ham. Han steg ned uten å gjøre motstand.

Men da han steg opp, tilbød han å ta alle med seg, til og med alle dem som førte ham inn i døden. «Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» (Joh 12,32)

Vise barmhjertighet mot noen?

Så kan vi stille spørsmålet hver dag: Kan jeg vise inderlig barmhjertighet mot noen i dag? Kan jeg være god mot en eller annen? Burde jeg øve meg i ydmykhet i den situasjonen som virker så fastlåst? Er jeg beskjeden på en kristelig måte? Viser jeg noe av Guds tålmodighet med oss, overfor dem jeg omgås? Fremfor alt: Har jeg hentet fra Kristi oppstandelseskraft en ny vilje til å tilgi?

Kjærligheten får livet mitt til å henge sammen. Den knytter meg til Gud, til fellesskapet av brødre og søstre i de helliges samfunn, og til alle andre mennesker.

Jeg avslutter med formaningen i vers 15: «La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige!»

Ja, vi har grunn til å være takknemlige, som i Kristus får regne oss som en flokk av Guds utvalgte, hellige og elskede!

OPL280