Jesus blir fristet (Matteus 4,1-11)

Perioden på 40 dager før påsken har vi gitt navnet «fastetiden». I dette tidsrommet, før den største kristne høytid, skal vi følge Jesus på hans vandring mot lidelse, kors og død. At fastetiden akkurat består av 40 døgn, er ikke tilfeldig. 40-tallet møter vi flere ganger i Bibelen. I bibelteksten for en av søndagene i fastetiden leser vi om Jesus da han fastet 40 dager i ødemarken. Her ble han fristet av djevelen selv.

Både Matteus og Lukas skriver om denne hendelsen. I det fjerde kapittel hos Matteus leser vi: «¹ Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. ² Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten. ³ Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød! ⁴ Men han svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. ⁵ Da tok djevelen ham med seg til den hellige by og stilte ham på templets øverste hjørne. ⁶ Og han sier til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein. ⁷ Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. ⁸ Igjen tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell, og viste ham alle verdens riker og deres herlighet. ⁹ Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg. ¹⁰ Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. ¹¹ Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.»

Kamp mot Satan
Rett forut for denne hendelsen har Jesus blitt døpt av døperen Johannes i Jordanelven. Lukas knytter båndet mellom disse to begivenhetene sammen på følgende måte: «Fylt av Den Hellige Ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan, og han ble av Ånden ført omkring i ørkenen.» (Lukas 4,1). Jesus møter døperen, blir døpt og får Ånden over livet og tjenesten. Så, ganske umiddelbart fører den samme Guds Ånd Jesus ut i ødemarken hvor han møter djevelen. For en overgang! Fra glede og fellesskap med Gud og mennesker til ensomhet, sult og et konfronterende møte med fristeren selv.

Skjedde dette virkelig, er det en myte eller var dette noe som kun skjedde i Jesu indre tankeverden og følelsesliv? Som kristne tror og bekjenner vi at Satan er en virkelig og levende skapning, ingen oppdiktet fantasifigur. Vi kan derfor samtidig mene at det vi leser om var en virkelig hendelse, samtidig som mye av kampen ble utkjempet i Jesu tanke- og følelsesliv.
Nå skal Jesus settes på prøve, om han virkelig holder fast på sin troskap mot Herren Gud og det kallet han fikk til å starte sin vandring mot lidelsen og korset. Djevelen vil kjempe mot Jesus for hver meter han går mot Golgata. Her, mens Jesus tømt for krefter er på sitt menneskelige svakeste, starter den onde sitt råkjør for om mulig å få ham bort fra korsets vei.

Senere kan vi lese om når Satan på en finurlig måte bruker Peter for å friste Jesus bort fra lidelsens vei (Matteus 16,21-23). Både den gangen som her i ødemarken må Jesus si: «Bort fra meg, Satan!»
Selve ordet «djevel» kommer fra det greske ordet «diabolos», på hebraisk «Satan». Ordet kan vi oversette både med «anklager» og «motstander».

Troskapen mot Gud
Jesus møter tre fristelser og prøvelser. For det første prøver djevelen å få ham til å gi opp den selvvalgte fasten, ved et under å gjøre noen steiner til brød. Djevelen vil få ham til å fokusere på å stille sulten og basisbehovene mer enn det å søke Gud. Den andre fristelsen går ut på at Jesus skal utfordre Herren Guds makt og omsorg. Ved å kaste seg ut fra en høyde på templet i Jerusalem, ønsker den onde at Jesus skal sjekke om Herren Gud holder ordene og løftene i Salme 91 om å redde ham fra døden. Og til slutt, i den tredje fristelsen fra Satan viser han Jesus «alle verdens riker og deres herlighet» (v.8). Den onde mener han kan tilby Jesus penger, makt og luksus. Men da må samtidig Jesus også velge å få en ny herre; å bøye seg for djevelen og tilbe ham.

I og gjennom alle disse tre fristelsene består Jesus testen. Han prøves i sin troskap mot sin himmelske Far. Og selv når djevelen siterer fra Skriften for ham, så vet Jesus også å svare med et annet skriftord. I alle disse tre fristelsene siterer Mesteren fra 5.Mosebok kap. 6 og 8. Det er ikke tilfeldig at nettopp vers fra kap. 6 i 5.Mosebok siteres. For i samme kapittel lærer den troende å bekjenne troen samt hvor avgjørende det er å elske Herren Gud av hele sitt hjerte, av all sin sjel og kraft. Siden Gud vil ha førsteplassen i den troendes liv, så er det så livsviktig om å gjøre å leve av «hvert ord som går ut av Guds munn» (v.4). Fordi jeg som troende vet at Gud vil dra omsorg for meg, så trenger jeg ikke friste og utfordre ham (v.7). Nei, Herren Gud skal jeg tilbe og tjene (v.10).

Fristet og prøvet
Fortellingen om Jesus og djevelen lærer oss noe om forskjellen på å fristes og det å prøves. Ordet som oversettes med «fristelse» er samme ord som vi bruker om «prøvelse». Den som fristes blir på samme tid satt på prøve. Mens «fristelsen» har djevelen som avsender, så kan vi få tro at det er Gud som «setter oss på prøve». Fristelsen vil alltid ha til hensikt å få oss til å synde og vende oss bort fra Gud. Herren Gud vil derimot prøve den troen vi har, om den står seg gjennom prøvelsens tider og de utfordrende situasjoner vi kan møte. Her kan vi tenke på da Gud ba Abraham om å ofre Isak. (1.Mos.22). Hadde ikke Abraham bestått denne testen, så ville den blitt en fristelse for ham til å forlate troen og lydigheten. Men troens far, som Abraham kalles, bestod prøven som Gud sendte. Slik vokste troen.

Gud vil aldri lede noen inn i fristelse. Det lærer vi å be om i Herrens bønn, også kalt «Vår Far» - «led oss ikke inn i fristelse» (Matteus 6,13). Samme sak skriver Jesu egen bror, Jakob, om i sitt brev: «Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen.» (Jakob 1,13).

Det kan ofte være vanskelig å se forskjellen på «fristelse» og «prøvelse». Kanskje kan følgende måte å tenke på hjelpe oss: Jeg kan bli fristet til å si og gjøre noe galt, men så klarer jeg å stå imot fristelsen. Da ble fristelsen til en prøvelse jeg seiret i, og troen styrket seg. Eller motsatt – Gud kan prøve min vilje til trofasthet, frimodig Jesus-bekjennelse og Kristus-etterfølgelse. Men så velger jeg minste motstands vei, og skjemmes ved å kalle meg en kristen. Da klarte den onde å friste meg til fall i prøvelsens time.

Dette oppleves ikke som tørre teologiske teorier. Nei, daglig setter Gud oss på prøve og daglig kjemper den onde for å friste oss til synd og fall. Alle kristne kan mer eller mindre kjenne seg igjen i følgende fristelser: materialisme, selvopptatthet, ønske om popularitet og lysten til makt.
Når Paulus beskriver denne kampen som den troende erfarer, så kaller han det for kampen mellom det gamle mennesket, kjødet og det nye mennesket, ånden (Galaterne 5,16-26). Denne kampen om mitt og ditt hjerte kan beskrives med bildet av to hester som vil dra livet vårt i hver sin retning. Og hvem vinner? Jo, den du gir mat! Fyll deg med Guds ord, forkynnelse og lev i bønn! Da vil du lettere seire.

Slik opplevde også Jesus at Satan ville tilby ham mat som ikke varer og metter, en rikdom som kun ville vare noen år av hans liv. Og for oss - Gud har derimot evige verdier og åndelig mat for evigheten.

40
Både Matteus, Markus og Lukas skriver at Jesus fastet i 40 dager. Moses ventet i 40 dager på at Gud skulle gi ham lovtavlene på Sinai-fjellet (2.Mos.24,12-18). Og, Israels-folket vandret som kjent i 40 år rundt i Sinai-ørkenen før de slapp inn i det lovede land.
Vi kjenner til uttrykket «karantenetid». «Karant» på fransk og italiensk betyr 40. Altså – for en lengre periode holdes et sykt menneske borte fra andre folk for å unngå å smitte andre. Slik kan vi også tenke om fastetiden på 40 dager som en karantenetid. Den troende prøver å holde seg adskilt fra en del verdslige gjøremål og materielle goder for å leve nærmere Gud. Hensikten er å bli mindre smittet av verdsligheten og mer smittet av Guds renhet. Slik skal ikke fasten være en periode for selvplaging, men en periode hvor hjerte og øyne får tid på seg til å flytte fokuset mot Gud og et liv i Kristus-etterfølgelse.

Kristus med oss
I Jesu fristelse i ørkenen finner vi minst en dobbel lærdom. For det første skal Jesu fristelse være til inspirasjon for oss kristne, i våre troskamper. Slik Jesus seiret over fristelsene, slik kan vi også lære hva som skal til for å stå imot «djevelens listige angrep» (Efeserne 6,11). Vet jeg ikke hva Bibelen sier, er jeg dårlig til å memorere Guds ord, så vil jeg være et lettere bytte for slangens snikende fristelser. Da Jesus talte Guds ord mot djevelen, da måtte den onde tie. Bibelord og kristen kunnskap vil alltid være god og effektiv ammunisjon mot den ondes angrep. Jesu seier over fristelsene forteller meg at han også er med meg når troen prøves.

Kristus for oss
For det andre - Jesu seier over fristelsene skal vi primært lese som et evangelium mer enn som et forbilde til etterfølgelse. Jesus seier over den ondes forførende tilbud, er også hans seier over mine synder og nederlag.
Hebreerbrevets forfatter skriver følgende om Jesu fristelser: «For ved at han selv har lidd og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» (2,18) Og, «da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» (4,14-16).

Fordi Jesus kjenner til hva det innebærer å bli fristet, så kan han ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, i våre prøvelsens timer. Vi fristes, og faller dessverre ofte. Heldigvis stod Jesus i og gjennom alle kamper. Selve evangeliet hører vi i ordene «men uten synd». Hadde Jesus syndet i fristelsene og prøvelsene, da hadde han ikke lenger vært uten synd. Da kunne han heller ikke ha frelst oss som så ofte faller i synd.

Den første Adam falt i synd da slangen kom. Jesus, som «den andre Adam» (Romerne 5,12ff.), stod da djevelen i ørkenen kom i egen person, og ikke utkledd som en slange. Derfor er Jesu seier over Satan i ødemarken også hans seier over mine synder. Det var ikke bare hans egen kamp, hans egen sak han kjempet da han i 40 dager fastet og ble fristet av den onde. Nei, han kjempet også min og din kamp, han seiret over dine og mine fristelser. Akkurat som på Golgata, viser også troskampen og striden i Israels ørken at mine tap i fristelsens stunder er beseiret. Kristus ble fristet for oss, han døde for oss. Ja, han er for oss.

BS 2308

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Jesus møter djevelen, Satan i ødemarken. Hvilke andre bibelsteder kjenner du/dere til hvor det står om den onde? Hva ønsker den onde, hvilken strategi bruker han?
• Djevelen vil prøve Jesu troskap mot Gud. På hvilke områder ble Jesus konkret fristet til å oppgi sin troskap mot Gud?
• Tenk gjennom for egen del, eller prøv å forklar for hverandre forskjellen på «å bli fristet» og det «å bli satt på prøve».
• Fasten beskrives som en «karantene». Hva skal det tjene oss til gode det å holde oss unna enkelte verdslige gjøremål?
• Bestem deg i fastetiden for å prøve å memorer ett nytt bibelvers hver dag. Da vil du når påsken kommer ha samlet 40 bibelvers som ammunisjon mot den ondes angrep.
• På hvilken måte er denne fortellingen om Jesu fristelse et evangelium?

Svein Anton Hansen, 1.søndag i fastetiden, publ. 22.febr. -23