Å legge i Guds hender
En dame sendte inn følgende spørsmål og egenrefleksjoner rundt dette uttrykket "å legge i Guds hender". Les hennes refleksjoner og mine tanker/ svar til henne:
Jeg har hatt en samtale med ei ung jente som har det vanskelig. Hun har kristne foreldre og er vokst opp i menighet. Troen hennes henger i en tynn tråd for tiden. Hun har fått høre gjennom livet, at vi må legge ting i Guds hånd. Men «det er jo ingen hender å legge det i», sa hun.
Mine spørsmål er: Hva mener vi når vi sier at folk skal legge noe i Guds hånd? Hvilke holdninger kommer til uttrykk?
Jeg har selv noen refleksjoner rundt dette:
Jeg hørte nettopp en mann vitne om det å ikke være bekymret for noe, men legge det i Guds hånd. Jeg forstår at det er hvile i dette. Men jeg erfarer også at mange bruker dette utsagnet for å slippe å tenke, slippe å bruke fornuften, slippe å bruke de «hverdagsverktøyene» hver enkelt av oss er utrustet med (i varierende grad).
Å legge ting i Guds hånd og ikke bekymre seg, kan også bli en lettvint holdning til andre menneskers byrder. Man slipper å forholde seg til det vonde og vanskelige i livet. Hvor stort rom er det for noe mer enn forbønn?
Er det slik at vi i mange kristne miljø formidler at Gud vil ordne opp i alt? Er det slik at vi stenger ute det vonde, for å slippe å forholde oss til at Gud ikke ordner opp i alt? Jeg tror at det er dette jenta stiller spørsmål ved. I kristne miljø kan man formidle et Gudsbilde, der Gud fikser. Når livets «harde kår» møter en, «faller Gud» (som Eidsvåg synger om).
Det er ikke bare denne jenta som sliter med «de fraværende hendene».
Det er viktig at forkynnelsen formidler et mest mulig sant bilde av hvem den Gud er, som Bibelen formidler. Mennesker i Bibelen lever liv der de møter vansker og ulike vanskelige problemstillinger. Vi må leve ærligere i møte med hverandre om tro og tvil, glede og smerte.
Spørsmålet konkret er: Hva er det kristne formidler når man sier: «Vi må legge det i Guds hånd.» Hva er det vi kommuniserer til andre - egentlig?
Her følger mitt svar:
Takk for de tankene og refleksjonene du deler med meg over et stort tema, et tema som egentlig også blir vanskeligere jo mer jeg tenker på det. For som du selv skriver, så kan dette med «å legge noe i Guds hender» både bli en ansvarsfraskrivelse for å ta ansvar for eget liv og samtidig en lettvint vei å slippe å engasjere seg i andres liv.
Slik kan fort en god, viktig og grunnleggende sannhet bli noe vi bruker og sier for å slippe «billigere» unna.
Som du selv er inne på, så kan vi stå i fare for å bruke dette uttrykket for å unngå å engasjere oss i andres liv, og til slutt sitter vi igjen «kun» med forbønn. Dessverre finnes det mange syke og ensomme som har fått høre «jeg skal be for deg» når de i stedet heller trengte og ønsket at noen kom og besøkte dem, så dem og snakket med dem.
Du skriver om at også flere enn denne jenten sliter med «de fraværende hendene». Et interessant uttrykk som sier mye av det samme som det vi kaller for «den skjulte Gud». (Salme 10,1; 44,25; Jesaja 45,15). Kanskje, og forhåpentligvis trolig, vil det være til hjelp for mennesker å høre og lese om troende (troshelter) i Bibelen som også erfarte «den skjulte Gud». Job, Jeremia og Jona opplevde alle å komme inn i kortere/ lengre perioder med troskriser. Gud svarte dem ikke, i alle fall ikke slik de selv hadde håpet på.
Hvorfor kaller vi disse for «troshelter»? Kanskje nettopp fordi de ikke gav opp å tro på Gud selv om de ikke erfarte bønnesvar og seire i troslivet slik de håpet på.
A) Hva mener vi med uttrykket «å legge noe i Guds hender»?
Og, hvordan kommer vi til rette med denne sannheten satt opp mot:
B) mange troendes erfaringer av en fraværende Gud?
C) faren for å bruke dette som en unnskyldning
A) Det er spesielt i GT dette begrepet brukes, og da gjerne hos profetene og i visdomslitteraturen. Uttrykket «Herrens hånd» symboliserer at Gud er nær mennesket, enten til straff eller til frelse. En hånd kan både slå og stryke. Dermed brukte trolig Bibelens forfattere dette uttrykket når de skulle beskrive at Gud straffer eller frelser sitt folk, eller Israels fiendefolk. Om frelse – Jesaja 59,1 – «Herrens hånd er ikke for kort til å frelse ...».
Metaforen Guds hånd tror jeg som oftest ble opplevd å signalisere at Gud ikke var fjern selv om folket ikke kunne se ham. Gud selv, hans hånd var usynlig, men Guds hånd var ikke uvirksom.
Håpet er at den som hører uttrykket «å legge noe i Guds hånd» opplever trøsten i det å vite at Gud ser og vet om «saken», at han både kan og vil ordne opp i «saken» selv om vi ikke har garanti for når det skjer eller at det skjer slik vi ønsker det «saken» skal ordnes.
B) Som du skriver om i dine refleksjoner, så opplever mange troende «Guds hånd» som fraværende.
Uttrykket «å legge noe i Guds hender» minner om et annet uttrykk vi som kristne bruker: «å gå til Gud med noe i bønn». Jeg tenker at du må fortsette å oppmuntre den jenten du snakker med til å be og på den måten «gå til Gud» og «legger noe i Guds hender», selv om hun har vanskelig for å tro at disse hendene finnes. Ut fra det du skriver virker det som om jenten er skuffet over ikke å ha fått svar på det hun har bedt om. Og nettopp det gjør det mer utfordrende å fortsatt oppmuntre henne til ikke å gi opp i bønnen (Lukas 18,1-8).
C) Så, hvordan kan vi unngå at «å legge noe i Guds hender» bare blir en ansvarsfraskrivelse og en unnskyldning til ikke å hjelpe et annet menneske?
Kanskje skulle vi være mer frimodig å si til et annet menneske at kanskje «du» (eller til oss selv, at «jeg») er «Guds hender» overfor et annet menneske. Når vi oppfordrer noen til «å legge alt i Guds hender», så kan det være at Gud svarer med å be meg «være Guds hender» overfor dette mennesket. Dermed blir «Guds hender» ikledd kjøtt og blod.
Igjen, takk for dine refleksjoner rundt dette begrepet, innhold og holdninger knyttet til «å legge noe i Guds hender». Og, lykke til med samtalene med denne jenten. Så får vi håpe og be om at hun, mot tidligere negative erfaringer, kan tro at de usynlige hendene fortsatt er virksomme. Ja, kanskje vil de manifestere seg i form av mennesker som møter og hjelper henne.
OPKL 529
Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren
