Johannesdåpen og dåpen i Den Hellige Ånd (Matteus 3,11-12)
Pixabay/CCL

Johannesdåpen og dåpen i Den Hellige Ånd (Matteus 3,11-12)

Jesus kom for å døpe med Den Hellige Ånd. Den kristne dåp innstiftet han da disiplene fikk Misjonsbefalingen. Og ved Åndens komme Pinsedag, ble misjonsilden tent. Det er tid for Ånd og ild!
Svein Anton Hansen, Matteus 3,11-12, 2.søndag i treenighetstiden, publ. 10.juni-20

Vi befinner oss helt i starten av Jesu offentlige virke. Han reiser ut til døperen Johannes i ødemarken. Her ved Jordan-elven holder den original-kledde domsforkynneren til. Men, døperen Johannes er ikke alene i ingenmannsland. Han samler store skarer med folk, som kommer til ham for å bli døpt. Før de kan stige ned i Jordan-elven, må de bekjenne sine synder og omvende seg til Herren Gud. De religiøse jødiske lederne møter han derimot med ganske så harde ord: «Men da han fikk se mange fariseere og saddukeere komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?» (v.7). Rett i forkant, før Jesus kommer for å bli døpt av Johannes, deler døperen følgende ord om Messias som snart skal stige fram for folkemengdene:
«Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes.» (Matteus 3,11-12)

Styrkeforhold
Johannes starter med å si hva som skjer når noen blir døpt av ham. Hans dåp skjer «til omvendelse». Johannes-dåpen skal være det synlige tegnet på at mennesker mener alvor med å vende seg bort fra synd og begynne å tro på Herren Gud. Ved å stige ut i dåpsvannet viser folk at de bekjenner sine synder samt at de ønsker å starte et nytt og bedre liv. Slik sett er Johannes-dåpen en ytre bekjennelseshandling.

Så fortsetter døperen med å presisere at Jesu person er større enn ham selv, samt at den kristne dåp også er større og dermed annerledes enn Johannes-dåpen: «Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.»
Blant de første kristne pågikk det en ikke alt for stor debatt om styrkeforholdet mellom døperen og Jesus. For også Johannes hadde sine disipler. Dermed ble det viktig for Matteus å skrive ned hva døperen selv hadde sagt om forholdet mellom seg selv og Messias. For selv om Johannes var den eldste av de to, den som først stod fram som forkynner, og den som hadde døpt flest, visste han likevel at hans tid var midlertidig og hans posisjon var situasjons- og tidsbestemt. Snart skulle en større profet og forkynner stå fram, en som hadde en større og mer betydningsfull dåp å komme med.

Johannes mente at Jesus var så stor og betydningsfull, at han selv ikke var «verdig til å bære skoene hans», eller «ta av ham sandalene» som uttrykket også oversettes med. Var man disippel av en rabbi, så gjorde man ulike praktiske tjenester for sin mester, oppgaver som kun slaver ble satt til. Å bøye seg ned og ta av skoene på et annet menneske, ble sett på som en ydmykende tjeneste, en måte å vise sin største ærbødighet på. Ja, selv en slik slaveoppgave så ikke døperen seg verdig til å utføre på Messias. Ca. tre år senere skulle Jesus selv bøye seg ned og vaske føttene til sine disipler (Johannes 13). På den måten viste Jesus at han var kommet for å tjene, ikke for å la seg tjene.

Ånd og ild
Johannes sier at Jesu dåp skal kjennetegnes med at mennesker blir døpt «med Den Hellige Ånd og ild.» Døperen Johannes framstår i det nye testamentet som en overgangsfigur fra den gamle pakt til den nye pakt. Hans forkynnelse minner om de gammeltestamentlige profeter. I Ezekiel 36,24 ff. blir renselse i vann og åndsfylde knyttet tett sammen. Og hos profeten Joel (3,1-2) snakkes det om en tid hvor Gud skal utgyte sin Ånd over alle mennesker.
Det nye i døperen Johannes sin omtale av Messias sin dåp, er at begrepet «ild» innføres. Den kristne dåp skal også skje med «ild». Dette uttrykket har blitt tolket ulikt. Her skal vi kort se på et par forståelser av begrepet. For det første kan vi tenke at «Ånd» står for frelsen mens «ild» representerer tanken at mennesker kan gå fortapt. Hvis vi tenker at dette var Johannes sin mening med uttrykket «Ånd og ild», så fremstår den kristne dåp som en domshandling som skiller de vantro fra de ekte troende. Men, jeg tror vi heller skal tenke alternativt, at også «ild» har en positiv betydning når den her sammenstilles med «Ånd». Altså, den messianske kristne dåp omtales som en dåp i «Ånd og ild». Ved å ta den kristne dåp blir vår synd tilgitt, den blir billedlig forstått brent bort. I den samme kristne dåp mottar vi også Den Hellige Ånd (Apo.gj.2,38; Titus 3,5). Ånden blir på Pinsedag billedlig framstilt som ild (Apo.gj.2).

Noen kristne tenker at disse ordene fra døperen Johannes viser at vi skal skille mellom vanndåpen og det man kaller «åndsdåpen». Da tenker man at den kristne vanndåpen skiller seg fra dåpen i Den Hellige Ånd som skjedde på Pinsedag. I et slikt syn skilles åndsmeddelelsen og vanndåpen. I stedet tror jeg vi skal tenke at Den Hellige Ånd gis oss også i vanndåpen. Og når det gjelder åndsutgytelsen på Pinsedag, så var det en engangshendelse som ikke skal gjentas i historien. Nå er Ånden kommet og den er gitt til alle troende.

Dommeren
I denne bibelteksten fra Matteus kap.3 hvor Døperen snakker om Jesu person og gjerning, møter vi ordet «ild» både i versene 10, 11 og 12. Jeg tror at vi skal tolke «ild» som noe positivt i vers 11, at Den Hellige Ånds komme og den kristne dåp oppleves som en god ild. Derimot, i versene 10 og 12 brukes «ild» som uttrykk for det å gå fortapt. De mennesker som ikke står i livsfellesskap med Herren Gud, vil en dag bli som tørre grener som hogges av treet, som tørre agner som kastes på bålet. "Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes.» (v.12). For, Messias som kommer, skal også ved tidenes ende komme igjen for å dømme levende og døde. Da skal de vantro skilles fra de troende. Mens de frelste, som var fylt av Den Hellige Ånd, får komme til himmelen, vil de ikke-kristne dømmes til evig fortapelse. Dommen gir oss bare to muligheter; frelse eller fortapelse. Både i det gamle og det nye testamentet brukes uttrykket «ild» som et bilde på Guds vrede, hans dom og fortapelsens realitet. Den hellige Gud tåler ikke synd. Nei, han er en «fortærende ild» mot all ondskap. (Hebr.12,29).
Døperen Johannes ønsket å være, og ble opplevd å være en domspredikant. Jesus derimot kom og forkynte evangeliet om Guds Rike, om syndenes tilgivelse og håpet om evighet hjemme hos Gud. Men, det betyr ikke at Jesu forkynnelse var fri for dom og advarsler om evig straff. Evangeliet får først stråle fram med sitt lys og sin godhet, når vi ser den mørke og onde virkelighet mennesket kan frelses fra.

Et forbilde
Døperen Johannes framstår som Guds talsmann og profet i overgangen mellom den gamle pakt og den nye pakt. Han og Jesus møttes første gang da de lå i sine mødres gravide mager (Lukas 1). Senere møttes de ved Jesu dåp (Matteus 3). På grunn av sin ramsalte domsforkynnelse ble døperen hatet av de som ikke ville innrømme sine synder og vende om fra dem. Hans kritikk av ekteskapet mellom kong Herodes Antipas og Herodias (Matt.14), førte til at han ble halshugget.

Med sitt kompromissløse liv og forkynnelse skapte Johannes seg både etterfølgere og fiender. Samtidig leser vi om en ydmyk person som pekte på en som var større enn ham selv. Mange kjenner hans velkjente setning: «Han [Jesus] skal vokse, jeg skal avta.» (Joh.3,30). Så hadde Johannes også en stor pekefinger, idet han var seg oppgaven bevisst å peke på frelseren Jesus: «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh.1,29). Døperen bøyde seg for Mesteren og han pekte på frelsen i Jesus Kristus. På denne måten har Johannes satt et godt fotavtrykk og samtidig gitt nåtidens kristne et godt eksempel på hvordan livet skal leves og hva og hvem vi skal snakke om.

Når denne bibelteksten (Matteus 3,11-12) gjerne brukes i pinsetiden, så er det nettopp fordi døperen her snakker om Jesus som skal døpe med Den Hellige Ånd. Den kristne dåp innstiftet Jesus da han gav disiplene Misjonsbefalingen, som også er en dåpsbefaling. (Matteus 28,18-20). Og ved Åndens komme Pinsedag, ble misjonsilden tent. Jesu etterfølgere ble bedt om å gå ut i hele verden og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler idet de døpte dem til den treenige Guds navn.

BS 2024

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hvilke ulikheter finner du/dere mellom Johannes-dåpen og den kristne dåp?
  • På hvilke måter skiller Jesu person og forkynnelse seg fra døperen Johannes?
  • Prøv å forklare med egne ord (for hverandre) hva som menes med «å døpe med Den Hellige Ånd og ild.»
  • Jesus og det nye testamentet snakker flere steder om muligheten for å gå fortapt. Hvordan kan vi samtidig tro på en nådig Gud og en Gud som i hellig vrede vil kaste mennesker i evig fortapelse?
  • Tenk over/ samtal om hvordan Døperen Johannes kan være et godt forbilde for livet til oss som kristne.
Powered by Cornerstone