Sen til å kritisere
Svein Anton Hansen, publ. 20.juli -20
Den som har tatt fly noen ganger, har garantert opplevd at flyet har blitt forsinket ut fra gaten det står parkert på. Som oftest kommer en beskjed over høyttaleren i flyet at dette skyldes tekniske problemer, de mangler en passasjer eller at lasten må flyttes om. En gang opplevde jeg å høre en heller original beskjed med forklaring fra en tydelig irritert flykaptein: - Forsinkelsen i dag skyldes at rengjøringspersonalet ankom flyet sent. Og, sent arbeidet de også!
Ai, ai, tenkte jeg – mulig du kaptein har rett i det du sier, men du må da ikke dumme ut og snakke stygt om andre arbeidsgrupper høyt på denne måten!
Ja, både irriterte og sinte kan enhver av oss bli når noe går oss imot, samtidig som vi ikke har vår beste dag. Da kan syrlige ord krydret med dårlig skjult ironi fly som kvasse piler ut av munnen min. Og, jeg har ingen kontroll på hvor pilene treffer eller hvor stor skade de gjør på andres følelsesliv eller gode navn og rykte.
Forfatteren Jakob i det nye testamentet gir oss følgende treffsikre advarsel:
«Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint. For sinne hos et menneske fører ikke til det som er rett for Gud.» (Jakob 1,19-20)
Mange av oss trenger å bli minnet på at vi har to ører og én munn, for at vi skal lytte dobbelt så mye som vi snakker. Noen av oss trenger ekstra ofte å be følgende setning formulert i Salmenes bok: «Herre, sett vakt for min munn! Vokt mine leppers dør!» (Salme 141,3).
Jeg kjenner ikke hjerte og tanker til flykapteinen som i irritasjon over andre sendrektighet slang ut den nedsettende bemerkningen om deres arbeidstempo. Men kanskje han, som de fleste av oss andre ganger, brukte i alle fall noe av flyturen til å tenke over følgende dyrekjøpte lærdom: - Jeg skulle ønske jeg kunne tiet med tilbakevirkende kraft!
TRV 239
