Jeg løper for å vinne (1.Kor.9,24-27 )
Pixabay/CCL

Jeg løper for å vinne (1.Kor.9,24-27 )

Det viktigste er ikke å delta, men å vinne. Det deles kun ut gullmedalje, ingen sølv- eller bronsemedalje. Dermed forstår vi bedre hva Paulus mener når han skriver: «men bare én får seiersprisen.»
Svein Anton Hansen, 1.Kor.9,24-27, 4.søndag i treenighetstiden, publ. 24.juni-20

Det å være en kristen, det å leve kristenlivet, omtales av og til i sanger og forkynnelse som å stå i en kamp. «Ingen vinner frem til den evige ro som seg ei veldig fremtrenger. Sjelen den må utstå en kamp for den tro hvorav vår salighet henger ... Kjemp da alvorlig, treng fremad med makt, om du vil himmerik vinne!» Ja, slik synges det i en gammel salme. Også Jesus brukte bildet med å kjempe for å vinne Guds Rike, å trenge seg inn den trange port. (Lukas 13,24).

I kapittel 9 i 1.Korinterbrev skriver Paulus til de kristne i Korint om tjenesten med å dele evangeliet, samt kampen for å nå himmelen. Livet sammenliknes med å være med i et idrettsløp. Da vi ble født startet løpet. En dag vil en dødsannonse i en avis vise at vi har krysset mållinjen. Mellom start og mål leves livet sammen med Jesus, andre kristne samt mennesker som ikke bekjenner Jesu navn. Paulus ønsker å fange Korinternes oppmerksomhet, få de troende til å stille seg de viktige spørsmålene, løfte blikket. Hva bruker jeg livet til og hva søker jeg å oppnå?

«24 Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! 25 Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. 26 Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en bokser (fekter) som slår i løse luften. 27 Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.»

Avkall på rettigheter
I begynnelsen på kap. 9 bruker apostelen stor spalteplass på å forsvare de rettigheter han som apostel har overfor menighetene han har startet, deriblant Korintermenigheten. Menighetene som har blitt etablert skylder han og andre apostler lønn og underhold. «Når vi har sådd det åndelige blant dere, er det da for mye at vi får høste av det materielle? Om nå andre har rett til dette hos dere, skulle ikke vi ha det enda mer?» spør han retorisk (v.11-12a). Poenget for Paulus er verken å skape dårlig samvittighet hos de troende eller pukke på sine egne rettigheter. Nei, Paulus ønsker å understreke at han har gitt avkall på sine rettigheter nettopp for at evangeliet kan nå enda lengre og bredere ut. Å forkynne evangeliet ligger på ham som en tvang, ikke først og fremst som et lønnet arbeid. «Likevel har vi ikke gjort bruk av vår rett. I stedet tåler vi alt for ikke å legge hindringer i veien for Kristi evangelium.» (v.12b). «Men det at jeg forkynner evangeliet, er ikke noe jeg skryter av. Det ligger på meg som en tvang. Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet! ... Og hva er så min lønn? Jo, at jeg forkynner evangeliet uten kostnad for noen og gir avkall på den rett som evangeliet gir meg.» (v.16 og 18).

Paulus vil at flest mulig skal kunne høre evangeliet og bli frelst. Selv har han blitt med i kampen for at evangeliet om Jesus skal og må forbli førsteprioritet i alle kristnes liv. Selv har han kastet seg inn i løpet for at evangeliet både skal bære ham selv fram til Himmelen, samt at dette budskapet skal nå ut til enda flere mennesker.

Vinne eller delta?
Apostelen starter med å fremheve betydningen av å vinne livsløpet man er en del av. «Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den!» (v.24). Paulus hadde vært i Korint både under sin andre og sin tredje misjonsreise. Der hadde han ganske sikkert hørt om og kanskje også sett de såkalte Isthmiske leker. Disse idrettslekene var i antikkens Hellas leker til ære for guden Poseidon, og ble feiret i Poseidon-helligdommen på Isthmos ved byen Korint. I vår tid, i dagens idrett brukes gjerne uttrykket: «Det viktigste er ikke å vinne men å delta.» Slik tenkte man ikke på Paulus sin tid. Det viktigste var ikke å delta, men å vinne. Og, det ble kun delt ut gullmedalje, ingen sølv- eller bronsemedalje. Dermed forstår vi bedre hva Paulus mener når han skriver: «men bare én får seiersprisen.» Poenget er ikke at det kun er én person som kommer til å vinne himmelriket. Nei, alle troende kan vinne evigheten i Himmelen. Men, enten så vinner eller så taper vi. Det finnes ingen mellomposisjon, ingen belønning for «god og hederlig innsats», for en god plassering. Det er den helhjertede innsats som ofrer alt for å vinne evigheten som til slutt vil bli belønnet. Her gjelder alt eller ingen ting. I denne kampen for å nå evighetens mål, løfter Paulus fram atletene på idrettsbanen som gode eksempler å bli inspirert og lære av.

Avholdenhet og offer
«Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt.» (v.25a). De som deltok i de Isthmiske leker nektet seg ulike goder, for å være best mulig trent til å vinne seiersprisen. Vinnertypene ofret det meste, var avholdende fra det som kunne ødelegge for vinnersjansene. Mange av hverdagens gjøremål måtte vente til idrettslekene var over. Samme bilde bruker Paulus også i 2.Tim.brev: «Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil. Og en idrettsmann må følge reglene om han skal vinne seierskransen.» (2.Tim.2,4-5).

Noe må ofres for at den troende skal vinne den evige seiersprisen. Idrettshelten, som forbilde for de kristne, ofret gjerne nattesøvn, ulike typer mat, komfort, tid med andre mennesker, ja, også penger for å vinne idrettskampen han var med i.

Lønnen
Og hvorfor denne villigheten til å ofre så mye? «De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner.» (v.25b). I idrettskonkurranser gjelder kampen ofte en kortvarig seier. Få ting blir så lett historie som en fotballkamp eller en OL-medalje. Medaljer kan fort ende i en skuff eller i beste fall innrammet i glass og ramme på en vegg. På Paulus sin tid fikk vinnerne en seierskrans laget av blomster. Den visnet etter noen dager og uker. Som kristne vinner vi en uforgjengelig seierskrans, en som ikke visner men vil vare gjennom hele evigheten.

Som kristne har vi vunnet korsets merke. Dette framstod ikke akkurat på Paulus sin tid som en gullmedalje, snarer tvert imot. Men, dette tapersymbolet har blitt vårt seiersmerke, vår seierskrans. Den som har vunnet gullmedalje, en seierskrans, vil en dag bli slått av en annen idrettsutøver. Den som har fått del i korsets gullmedalje har fått del i en seier som aldri vil bli overgått.
Derfor kan troende legge sitt hjerte til ordene Paulus skriver til de kristne i Filippi:
«Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.» (Fil.3,13-14). Der framme ligger en lønn som ikke kommer til å visne.

Kampen for å nå målet
Og, siden den troendes lønn overgår den premien en idrettsutøver kan få, vil Paulus understreke at det kreves mer av den kristne enn av atleten på løpebanen. «Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en bokser (fekter) som slår i løse luften.» (v.26). Som idrettsutøveren trenger også den Kristus-troende å ha målet for øyet. Under idrettsløpet kan utøveren bli opptatt og forstyrret av tilskuere eller av andre løpere. Derfor trenger løperen i overført og positiv betydning å ha skylapper. Mye må holdes ute av fokus for at det viktigste, at målstreken kan holdes i sentrum for oppmerksomheten. Løperen må vite hvor målet er. Bokseren, fekteren trenger å vite hvor motstanderen beveger seg. Glippes dette målet av syne, blir man sårbar for slag, og kan tape hele kampen.

Som kristne står vi i en kontinuerlig kamp. Vi kjemper mot djevelen, verden og vår egen syndige natur. Derfor skriver Paulus: «Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre» (v.27). Ulike syndige lyster, selve bedageligheten, det å ikke ta det så nøye, truer hver eneste dag med å sløve kamplysten og det å stå i kampen for at Jesus får være sentrum i en troendes liv. Også Paulus innrømmet for seg selv og korinterne at han også kjente på denne daglige kampen mot synden og sløvheten. Han var smertelig klar over faren «for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.» (v.27b). Fallhøyden kan være ekstra stor for en kristen med lederoppgaver, en som lever av å forkynne for andre. Derfor møter vi ikke her en stolt, fjern og opphøyd apostel som skriver til enkle, likegyldige og åndelig slappe kristne. Nei, han kjenner selv på motkreftene i sitt eget indre. Han taler og skriver også til seg selv, fordi han også frykter at han selv kan falle fra troen, ikke bli stående i løpet helt fram til målet. Når alt kommer til alt gjelder det «med utholdenhet å fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Herb.12.1b-2)

BS 2026 

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Tenk over/ samtal om hva du/dere kort vil svare på følgende spørsmål: Hva bruker jeg livet til og hva søker jeg å oppnå?
  • Som Paulus den gang har forkynnere og menighetsarbeidere i dag rett på lønn og underhold. Hvordan kan den enkelte kristne være med å støtte de som lever av å forkynne evangeliet?
  • Hva mener vi når vi sier at «det viktigste er ikke å delta men å vinne»?
  • På hvilke måter kan idrettsutøvere være forbilder for kristne som står i en troskamp?
  • Hva er den lønnen, den seierskransen vi som kristne skal få del i?
  • Tenk etter/ samtal om hva den kontinuerlige kampen vi kristne står i innebærer.
Powered by Cornerstone