Sauen og sølvmynten (Lukas 15,1-10)

Når vi leser i de fire evangeliene i det nye testamentet, slår det oss hvor mange ganger Jesus taler i lignelser til disiplene. Jesus vil forklare sine venner og folket hva det vil si å være en Jesu etterfølger, hvordan Guds Rikes lover fungerer, eller hva som skaper vekst i den troendes liv. Mange av lignelsen har også som hovedpoeng å få fram det hjertelaget Herren Gud preges av. I kap. 15 hos Lukas møter vi hele tre lignelser etter hverandre som alle har de samme hovedpoeng. Noe verdifullt har kommet bort. Dette gjør at eieren leter etter sin eiendom, helt til han eller hun finner sauen, mynten eller det bortkomne barnet. Og, når det som har verdi for eieren har kommet til rette, da blir det stor glede og fest, til og med i himmelen.

I de 10 første versene av kap. 15 leser vi om sauen som gikk seg bort og om mynten som forsvant.

«¹ Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. ² Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem! ³ Da fortalte han denne lignelsen til dem: ⁴ Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den? ⁵ Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. ⁶ Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet. ⁷ Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse. ⁸ Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den? ⁹ Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! ¹⁰ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.»

Noe verdifullt går tapt
Sauer er stort sett koselige dyr som bedriver dagen med å spise gress. Men, av og til har de for uvane å ta ut på egen hånd. Slipper du sauer om våren ut på beite, vil det være ganske sannsynlig at noen mangler når du noen måneder senere drar for å hente dem ned fra utmarksbeite.

Vi mennesker liker ikke å bli sammenliknet med sauer. For sauen blir ansett for å være et dumt dyr. Trolig var ikke dette årsaken til at Jesus ofte sammenliknet mennesker med sauer. Nei, lignelsen med sauer og hyrden ble opplevd kjent og enkel å forstå i den tid og i det samfunn Jesus levde i.

Jesus starter i bibelteksten med å stille et retorisk spørsmål, hva folket mener en god hyrde bør gjøre hvis én av 100 sauer går seg bort. «Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den? (v.4). Bør sauebonden forlate de 99 og bruke tid og krefter på å finne den ene sauen? Eller bør han heller regne med litt svinn og i stedet bruke all tid og krefter på å holde de andre 99 sauene trygt innenfor gjerdet? Når den gode hyrde er Jesus selv, gir svaret seg selv; han leter etter den ene sauen som har gått seg bort.

Lukas bruker i bibelteksten verbet «å miste». Evangelisten Matteus, som også har tatt med denne lignelsen (18,12-14), bruker i stedet verbet «gå seg vill/ bort». Kanskje vil Matteus med sitt ordvalg si noe viktig og alvorlig om at vi mennesker bevisst velger å gå bort fra Gud vår skaper og Jesus som vår frelser. Ikke bare blir vi passivt «mistet», men vi farer vill. Vi lar oss føre vill og ender opp som villfarne sauer borte fra den gode gjeter.
Hos Lukas ligger vekten på opplevelsen eieren har av å miste noe som for ham er verdifullt. Sauen hadde både en økonomisk men også følelsesmessig verdi for hyrden. Selv om den enkelte sau bare utgjorde promiller av bondens totale verdier, var ikke eieren villig til å avskrive den enkelte saus betydning. Derfor investerer hyrden tid, penger og krefter for å finne igjen sin eiendom. Til syvende og sist handler det for bonden om et hjerteforhold til sine dyr og til sin eiendom. Og, kan et menneske kjenne det slik, hvor mye mer smerter det ikke da Guds hellige Faderhjerte når han opplever at hans verdifulle skapning tuller seg bort fra ham?

Hyrdeomsorg
Jesus framstilles i Bibelen som den gode hyrde (Johannes 10). Han leter etter bortkomne og villfarne sauer. Lignelsen, slik den er gjengitt hos Lukas, har med en fin og sjelesørgerisk detalj som viser oss Jesu omsorg: «Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg.» (v.5). Bildet med Jesus som bærer sauen på sine skuldre, har mange barn blitt kjent med gjennom bibelkort fra søndagsskolen. Samme bilde bruker profeten Jesaja når han skal beskrive Herren Gud sin omsorg for jødefolket som skal føres fra fangenskapet i Babylon tilbake til Israel: «Som en hyrde skal han vokte sin hjord. I sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem. De får som har lam, skal han lede.» (Jesaja 40,11). Andre bibelsteder som Salme 23 og Esekiel 34 beskriver Herren Gud som den gode hyrde. I hans nærhet opplever mennesker trygghet og ro.

Å glede stor!
«Og når han har funnet sauen, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet. Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse.» (v.5-7). Det er ikke ofte vi leser i Bibelen hva Jesus føler. Disse bibelversene antyder at Jesus som den gode hyrde gleder seg når et fortapt menneske blir frelst og funnet. Gleden er det gjennomgående tema for alle tre lignelsene i kap.15. Både når den ene sauen (v.6), den ene mynten (v.9) eller den ene sønnen (v.23) kommer til rette, så gleder bonden, huseieren og far seg. Noe som er verdifullt for eieren er tapt. En leteaksjon blir satt i gang. Og, når sauen, mynten og sønnen blir funnet, da er det glede både her på jorden og i himmelen. Eieren og hans naboer, Guds selv og hans engler feirer at det som var tapt har blitt funnet.

Mynten som forsvant
«Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.» (v.8-10).
Denne lignelsen med den ene og de ti myntene, har samme oppbygning og hovedpoenger som lignelsene med de 100 sauene og den med de to sønnene (v.11 ff.). For kvinnen hadde den ene mynten stor verdi, ja, den utgjorde hele 10 % av hennes pengebeholdning. Så, ikke så rart at hun setter alle krefter inn på å lete etter mynten som hadde trillet bort og forsvunnet. Også her understrekes gleden ved å finne igjen det som for eieren var verdifullt. I denne lignelsen møter vi uttrykket om glede «blant Guds engler» (v.10). Når en synder vender om fra et liv borte fra Gud, blir funnet og berget for evigheten, ja, da holdes det en egen fest for dette mennesket i himmelen. Hele Guds engleskare feirer omvendelsen sammen med den treenige Gud.

Gud leter etter de ingen andre leter etter
At Jesus forteller tre lignelser rett etter hverandre som alle har samme poeng, er noe vi sjelden møter hos evangelistene. Og, trolig vil Jesus med disse tre like og sammenhengende lignelsene understreke noen fundamentale åndelige sannheter for disiplene. Det som har kommet bort, av fri vilje eller tilfeldig, har så stor verdi for eieren, at han/ hun setter i gang en tidkrevende leteaksjon for å finne igjen sin eiendom. Og, når det som var tapt har blitt funnet igjen, da skal det virkelig feires, både her på jord og i himmelen.

Men, disse lignelsene er ikke talt i et vakuum. De tre første versene i kap. 15 hos Lukas forteller oss hvorfor Jesus fortalte disse tre lignelsene til disiplene: «Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem! Da fortalte han denne lignelsen til dem.»
De religiøse lederne hos jødene satte ikke pris på at Jesus investerte av sin tid og oppmerksomhet i mennesker som levde på avstand fra Gud. De mente åpenbart at Jesus som den Guds mann han utgav seg for å være, heller burde bruke tid og krefter på mennesker som de mente levde nær Herren Gud, de som ba i stedet for de som bannet.
Og – fordi fariseerne og de skriftlærde knurret og irriterte seg over Jesu prioriteringer, nettopp derfor talte Jesus disse tre lignelsene for å sette ting i riktig perspektiv. Jesus forsvarer seg og begrunner hvorfor han bruker tid på ikke-religiøse mennesker.

Og, dermed har disse lignelsene om den bortkomne sauen og den tapte mynten noe viktig å si også til bekjennende kristne i vår tid. Vi utfordres på våre prioriteringer og hvem vi velger å bruke tid, penger og krefter på. Fortapte mennesker angår Gud, og derfor bør mennesker på vei mot den evige fortapelsen også angå oss. Lignelsene om sauen, mynten og den bortkomne sønn kaller troende til misjon og evangelisering.

BS 2328

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva menes med uttrykkene «å gå seg vill» (Matteus) og «miste» (Lukas), og hva kan forårsake at vi kommer bort fra Jesus?
• Ta tid til å lese Salme 23, alene eller i fellesskap. Tenker over/ samtal om hva salmen sier om Herren som den gode hyrde.
• «Gleden» er en av flere likhetstrekk mellom de tre liknelsene i Lukas 15 om sauen, mynten og sønnen. Kan du/ dere se andre likhetstrekk?
• Jesus er den gode hyrde. Men også menigheten som fellesskap bør fungere som gode hyrder. På hvilke måter kan det skje? Hvordan kan det skje i din menighet?

Svein Anton Hansen, Lukas 15,1-10, 7.søndag i treenighetstiden, publ. 12.juli-23